I går dukket sinte klikkolini-Nina opp. Jeg ble altså så eitrende forbanna, og for en gang skyld tok jeg motet til meg, og sa akkurat det jeg mente. Ikke at jeg tror det hjalp. Det var i alle fall ingenting som tydet på det, men jeg håper inderlig disse to menneskene tenker seg godt om neste gang de føler for å peke fingeren utover og hetse. At de husker at alle kanskje ikke er like mottagelige for å bli snakka arrogant og nedsettende til.
Det er selvsagt utrolig kjedelig å måtte sette i gang med voksenopplæring, i plenum vel og merke også, men denne gangen klarte jeg ikke å tie stille. Når noen regelrett er stygge, og når det til syvende og sist også går utover minstejenta vår Mille, ja da er jeg ikke nådig. Disse dårlige menneskekjennerne finnes rundt oss på alle kanter, og jeg er møkka lei av å måtte forsvare visse handlinger, som i utgangspunktet bare var godt ment.
Det hele startet på turen min på vei hjem fra Gardemoen til mammaen min som bor på Grefsen. Når jeg slo på mobilen min etter endt flytur, så jeg at Mille, datteren min på 11 år hadde ringt meg flere ganger, men tenkte jeg skulle vente med å ringe tilbake til jeg hadde kontroll på når flybussen gikk. Det var ikke mer enn tiden og veien, og når jeg endelig fikk satt meg ned på bussen, så jeg at Mille hadde ringt igjen, og denne gangen prøvd å nå meg via Facetime. Jeg ble plutselig engstelig for at det hadde skjedd noe under ridetimen, og tenkte at det gjerne kunne være koselig at jeg tok kontakt tilbake via Facetime rett før hun skulle legge seg. Mille hadde så vidt rukket å si “hei”, før mannen i setet foran meg høylydt veivet i lufta med hånda og sa “legg på” og kona ved siden av uffet og akket seg, og sa akkurat det samme. Mille hadde som sagt kun klart å få frem et lite ord, på den aller minste lydstyrken, og jeg ble altså så satt ut av dette opptrinnet. Jeg klarte å forholde meg rolig en liten stund, vel i alle fall lenge nok til å få hviske “god natt”, men så dukket plutselig Bjørn Erik opp på skjermen og han ville selvsagt brummende vite hvem som ikke klarte å oppføre seg. Jeg sa jeg skulle ta det med han seinere, og fikk raskt avsluttet samtalen før også han tente på alle plugger.
Jeg telte til ti, og så fortalte jeg så rolig jeg klarte at jeg synes det var helt unødvendig å være så ufin når det eneste jeg skulle var å bruke to minutter på min datter rett før hun skulle legge seg. At deres impulsive meget ufine bidrag fra sidelinja, var helt uakseptabelt og unødvendig. Jeg fortalte også at det er utrolig slitsomt å måtte forholde seg til folk som dem, og i tillegg måtte drive voksenopplæring. At vi foreldre som har barn med spesielle behov, ofte strekker oss lengre enn normalt for å styrke og støtte barna våre. Jeg ble selvsagt bare vifta bort, det var “ingen hjemme”, så jeg unnskyldte dem med at de antagelig ikke hadde barnebarn, at de ikke var vant til å omgås barn i det hele tatt. Dette sa jeg selvsagt høyt, og fikk tilbake at “joda”, de hadde hele tre stykker, så da avsluttet jeg samtalen med et “stakkars”.
Bussen satte avgårde, og det ble ikke sagt et pip på resten av turen. Da jeg gikk av på Storo, stoppet jeg og ønsket dem en fortsatt god kveld og minte de på at det kanskje var lurt å tenke seg om neste gang de hadd tenkt å leke politi i plenum. Jeg fikk bare himling med øynene tilbake, egentlig akkurat som forventet. Til mamma sin stor lettelse kom jeg meg endelig av bussen. Stakkar, hun trodde det hadde skjedd noe underveis, og det hadde det jo for så vidt også gjort.
Til dere som tok flybussen til Røa fra Gardemoen 20:40 i går: “Vær nå grei og ro dere kraftig ned neste gang dere kommer fra “hytten” deres i Spania, slepende på tunge klirrende taxfreeposer, pottesure, fordi dere ikke har fått i dere kveldsdrinken dere har blitt så vant til de siste ukene. Det ble kanskje et ublidt møte med “the real world” en stakket stund der, men det tror jeg jammen dere hadde godt av…
Sorry folkens for å ha brusa med fjøra igjen, men jeg klarte rett og slett ikke å la være. Det oste lang vei at disse menneskene var vant til å komme med sure oppstøt, i stereo faktisk, og det passet ikke denne frøkna her en plass. Nå derimot, har jeg fått blåst ut det jeg har på hjertet, og legger episoden bak meg. Koser meg i mamma sitt selskap og nyter den lille ferien.
Ønsker dere alle en riktig god helg, nyt den!
Klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
#mammablogg #barn #hverdag