Da var jeg på vei hjem til Stavanger igjen.
Dagene i Oslo har gått så alt for fort, men nå gleder jeg meg faktisk litt til å klemme flokken min igjen. I morgen starter jeg også for alvor på planlegginga av den stooore feiringen av Mille mor til helgen, og dere skulle bare visst hvordan tankene hennes surrer i disse dager. For det blir selvsagt ingen vanlig bursdag som vi først planla, med god mat, kaker og film. Ungene skal få ha det gøy, og jeg tror jeg har klart å finne på aktiviteter som gagner dem alle. Koselige ting, som ikke krever konkurranse, men hvor jeg tror de kommer nærmere hverandre.
Jeg har forresten vært ute på en liten tur i det nydelige Oslo-været i deg. -3 grader, bittelitt snø og altså strålende sol. Det er dette jeg savner mest etter at jeg flyttet til Stavanger. Jeg elsker nemlig alle årstidene våre, men det opplever vi sjeldent på Vestlandet. Snø som lyser opp landskapet og kulde som biter oss litt i kinna er sjeldent hverdagskost. Derfor var jeg helt nødt til å komme meg litt ut i dag og snuse inn alle inntrykkene.
Jeg tenkte jeg skulle vise dere terrenget jeg streba litt i natt til søndag. Altså veien jeg var nødt til å forsere for å komme meg hjem til mamma. Det går nemlig sjeldent kollektivt helt til døra hennes så seint. Det var først meningen at jeg skulle ta bussen eller trikken opp til Kjelsås og en drosje videre den siste biten, men neida “jodle-Nina” tenkte ikke over hva som var best for “helse-Nina”. Man kan nemlig spare en drøy halvtime ved å gå trappene rett opp fjellet, og det er jammen ikke gjort på en-to-tre. Dette var uansett kanskje så smart og i tillegg er det ikke særlig lurt å gå aleine så seint i mørket, men “jodle-Nina” tok heller ikke særlig hensyn til “fornuftige-Nina”.
Det er hele syv år siden jeg gikk disse trappene sist, og de var like tunge den gangen som nå. Man kan selvsagt pause innimellom slaga, men jeg turde ikke å stoppe i redsel for å stivne å ikke klare å gå igjen. Så dere kan tro jeg var rød i toppen når øverste trappetrinn endelig kom til syne. Når jeg tenker over det, så er det disse trappene jeg skulle hatt til nabo, for dette er jo råbra trim og ikke minst helt gratis…
Jøss, nå har det allerede blitt kø foran SAS skranken her, selv om vi ikke engang har blitt ropt opp. Jeg skjønner meg ikke helt på sånt. Hvorfor man på liv og død er nødt til å stresse sånn. Det er ikke akkurat easyJet vi skal ut å fly med, hvor det er førstemann til mølla fordi man ikke har reservert seteplass…
Håper dagen har vært god mot dere alle, klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
flotte bilder:)