God kveld, godtfolk!
Snuppeline og jeg kom inn dørene her for en drøy time siden, og da var det mer eller mindre sengetid for minsten etter en varm lang dusj og kveldsmat. Jeg er så glad for at Mille ikke er påtvunget lekser, at hun kan prioritere trivsel og velvære fremfor hodebry etter endt skoledag, men til tider overrasker hun oss stort, sånn som hun gjør i disse dager.
Vi som foreldre var ganske raske med å ønske leksefri hverdag for Mille, selv om vi for seks år siden valgte å søke henne inn på en helt normal skole. Vel, Lunde skole er en forsterka skole, det vil si at det gjerne går et par elever i hver klasse med tilrettelagt undervisning, men jeg tror egentlig ikke de andre elvene merker noe særlig til det. Klassen er utrusta med ekstra lærer/assistent, og spør du meg så ganger dette også de “normale” elevene. Men, tilbake til det med leksefri skolegang for Mille. Vi var altså så heldige å få komme på Frambu, kompetansesenteret for sjeldne syndromer, under det første skoleåret til Mille. Vi var der under opplæring en hel uke, og to lærere samt SFO ansvalig på skolen, var også til stede. De fikk i sammen med oss se og høre om utfordringene vi hadde i vente, og da var vi jammen meg ikke seine med å få igjennom leksefri skoledag med lærernes velsignelse. For disse unike fine barna bruker så utrolig mye energi på å komme seg gjennom en hel dag med alle dens inntrykk, og kommer stort sett hjem etterpå nokså slitne. Det fikk vi raskt erfare, så det var ikke snakk om å bruke ettermiddagene eller kveldene på å krangle seg gjennom utallige skolebøker.
Mille har altså ikke lekser, men vi er alle enige om at hun må lese litt hver dag og hun kan selvsagt prøve seg på leksene de andre har hvis hun føler for det. I tillegg elsker hun å jobbe på PCén, for hun har en livlig fantasi for fortellinger og elsker å stå foran klassen å fremføre dem. Det går litt i rykk og napp når det kommer til hva hun gjennomfører, og helt ærlig, vi presser henne ikke noe særlig heller. Det vi derimot merker, er at hun har en egen higen etter å lære, komme seg videre selv. Vi har på en måte ingen hastverk, og skrinlegger ofte en del ting underveis, men så melder hun seg plutselig på og er ultraklar på å gå ny lære skikkelig etter sømmene. Hun har f.eks ofte gitt opp visse ting i matematikken, det blir for vanskelig. Nå derimot har hun fått en intens lyst på å pugge gangetabellen. Hun mener selv at hun skal klare den 100% og gir seg altså ikke. Hun sier hun “eier” tallene, og det betyr rett og slett at hun pugger dem så mye at de sitter, og da er tallet hennes. Så dere kan jo gjette hva vi bruker bilturen til og fra stallen på for tiden. Ohhh yes, gangetabellen. Jeg har printet ut en og en av dem, og taper de i tur og orden på dashbordet. Gledeshylene kan høres før vi kommer av brua her, for da sitte den godt som ei regle allerede, og jeg må innrømme at jeg har hatt godt av denne oppfriskningen selv…
I dag har Bjørn Erik vært en tur i Oslo igjen, faktisk på Stortinget og hørt på foredrag om “Sosial dumping i Norden”. Jeg tenker jeg får bruke litt tid på å høre på hvordan det fortonte seg, før vi kryper til sengs.
Skrives mer i morgen, klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
#mammablogg #hverdag #barn
