Mandag igjen.
Helgen ble jo ikke akkurat som planlagt, men nå håper jeg ting går seg til og at de tunge tankene Mille går og bærer på minsker etterhvert. Det gikk forferdelig hardt inn på både henne og mange av de andre jentene i stallen, at det plutselig var en hest mindre i stallen, men jeg synes Helle som driver Leikvoll taklet og løste den tragiske hendelsen veldig bra.
Hesten Edel døde altså av tarmslyng natt til søndag, og det finnes ingen oppskrift på hvordan man skånsomt forteller dette videre til barna. De fleste hadde fått med seg at hesten var forferdelig syk, noe de på en måte har blitt vant til siden det har hendt med et par andre hester også, men at det skulle ende så trist, var de ikke forberedt på. Helle og eieren hadde selvsagt gitt beskjed til oss voksne, og vi bragte det grusomme budskapet videre, men når en dagen etter kommer i stallen og ser hesten ligge der, da blir det plutselig ramme alvor, reelt og forferdelig vondt.
For det skal dere vite, den døde hesten blir ikke umiddelbart fraktet bort. Her i distriktet, og sikkert rundt om i resten av landet vårt, blir de hentet i felleskap med andre som også trenger det, og det kan faktisk gå en del dager før det skjer. Så da ligger den der, under pledd og dekken så klart, og det er søren meg tøft dere. Glade småjenter kom hinkende, løpende med latteren på lur, men stoppet brått opp da realitet gikk opp for dem. For en stakket stund hadde de glemt hva som var blitt fortalt dem på morrakvisten, men synet av den store bylten rett foran dem, fikk verden til å rase sammen…igjen.
Helle visste råd. Hun spurte selvsagt eieren om lov først, så i sammen med jentene gikk de bort til hesten og tok av pleddet som lå over hodet. Øynene var lukket, og det så nesten ut som om han smilte litt der han lå så fredelig og så ut som om han sov. Det skumle forsvant ved synet av han, og det var nok mange som synes det var godt å ta et slags farvel, på denne måten. Helle fikk nøye fortalt hva som hadde skjedd, og også hva veterinæren måtte gjør når livet ikke lenger kunne reddes.
Mille ringte meg etterpå, mye lysere i stemmen enn når vi forlot henne et par timer før. “Nå har jeg snakket med Edel i en og en halv time, og det går altså helt fint med meg, mamma”. Jeg forstod ikke helt hva hun mente der og da, for som hun ofte pleier når hun er opptatt med noe, la hun på. Jeg ble fortalt seinere hva som hadde skjedd, og jeg er helt enig med Helle at det var riktig og ikke minst viktig å la ungene få ta del i sannheten rundt Edel sin bortgang. Det er selvsagt som jeg nevnte i går, hard og brutalt, men allikevel en påminnelse om hva som dessverre kan skje når vi har dyr og påtar oss ansvaret for dem. Jeg tror fortsatt ærligheten varer lengst, at viten og lærdommen de høstet denne helgen får de lettere gjennom sorgprosessen. Det er i alle fall lov å håpe ❤
Nå burde jeg egentlig ha begynte å pakke, for på onsdag drar vi til Østlandet. Mille er derimot ikke helt i form, sikkert fordi hun sovna seint i går. Hun kom luskende inn klokka ti til meg som allerede hadde lagt meg, for hun trengte en hånd å holde i for å få sove, men jeg tror det ble en urolig natt på henne. Skolen ringte nå, for hun klager på vondt i magen, og i tillegg har hun altså klart å klemme en finger gul og blå. Så nå må jeg finne på noe lurt, møte henne i døra med noe oppmuntrende, så timene i stallene etterpå ikke blir så tunge.
Klemmer fra meg og ønske om en finfin uke sendes dere, Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
#mammablogg #hverdag #barn #hest
