Heihei!
Tenk, da var vi hjemme igjen, etter femten spennende dager på vift. Ei hinkehoppende glad Mille-mor møtte oss på flyplassen sammen med Linni, og den første pappaklemmen var milelang. Vi har som dere vet, virkelig kost oss disse ukene, men det har vært et par ganger hvor hjemlengselen til ungene har vært helt drepen. Det fine da med Bjørn Erik, er at han begynner å snakke om de neste turene vi skal ut på, og at Mille da garantert skal få være med, og det har jo lettet på trykket. I tillegg så har vi jo “facetimet” med henne annen hver dag, og da har hun jo tross alt nesten ikke hatt tid til å snakke med oss, så hun har tydeligvis hatt det helt supert med snille mommo.
Mille fikk derimot to ganske så slappe foreldre hjem i går ettermiddag, særlig jeg. Jeg klarte nemlig ikke å snu døgnet tilbake til normalen igjen, selv om vi fløy business class og hadde muligheten til å slenge oss helt nedpå og ta igjen all den tapte søvnen. I steden for å sove valgte altså jeg å storkose meg med noen helt flunka nye filmer. Alle sov rundt meg, mens jeg lå inntullla i dyne to herlige store puter samt en masse god snacks å godte meg med. Jeg tenkte jo uansett på at det var helg, og at det var svært lite vi hadde på tapeten her hjemme.
Vel, der tok jeg jo feil, for av en eller annen crazy grunn hadde jeg glemt å skrive opp at vi hadde foring i stallen denne helgen. Takk gud for at vi sovna tidlig i går og derfor våkna opp til normal tid i dag, og at flinke Mille plutselig kom på ansvaret vårt. Jeg hadde allerede dusja og var klar for dagen, men å dra i stallen med vått hår, frista lite. Snille Bjørn Erik og flittiglise heiv seg derfor rundt og var ute av dørene her rett over åtte og var på plass akkurat i tide til sultne hester.
Kvelden i går ble forresten tilbragt i sofakroken med film og Pizzabakeren levert på døra. Har dere forresten sett Disney Pixar filmen “Coco”? For oss ble det en helt fantastisk tårevåt opplevelse, så varm og god på alle måter. Meksikansk fortelling om familieforhold på godt og vondt og tanker rundt hvordan man bør leve ut drømmene sine. Anbefales virkelig på det sterkeste, men husk lommetørkle…
Apropos meksikansk, og Mexico, fikk dere det med dere at impulsive oss plutselig fikk det for seg i San Diego at vi skulle ta oss en svipptur over grensa? Djiiisus, altså, for en blemme, det der skulle vi så absolutt ikke ha gjort. En bør ikke velge å dra til et av verdens mest kriminelle land, særlig ikke rett over grensa der man garantert finner desperate folk, som gjerne har kommet langveisfra, og blitt stoppa fra å komme inn i USA. For å si det sånn, hverken Bjørn Erik eller jeg var særlig høye i hatten der vi sa farvel til junaiten og labbet inn den gråeste og tristeste byen ever.
I etterkant har vi fått vite at vi burde ha traske litt lenger inn i byen, at det faktisk finnes et par fine steder å besøke der, men det falt oss ikke inn en plass å begi oss videre inn i byen, vekk fra folkemassene. Tenk det da dere, tidlig ute som vi som oftes alltid er, var vi de eneste turistene i gatene der. Det var ikke akkurat så lett å “blende” inn heller, det lyste lang vei at vi var forvirra turister på tur.
Vi traska altså rådløse rundt, og fant ingenting av interesse å hverken se på eller besøke. Etter en time ville jeg hjem igjen, særlig når jeg ble spurt om jeg ville sitte på et stakkars esel de hadde malt som en zebra og som stod bindt midt i kaoset, uten særlig komfort hverken når det kom til mat eller vann. Dere vet jo hva jeg synes om folk som utnytter og bruker dyr som turistmagneter, så det ble selvsagt ikke aktuelt.
På veien tilbake til grensa fant vi derimot en liten restaurant som så helt grei ut, så der tok vi sjansen på å sette oss ned. Vi slappet av for en stakket stund, tok et par øl og så ut på “livet”, og var vel begge enige om at dette gjerne ikke var særlig representativt for hva Mexico har å by på. Det var boder på rekke og rad som solgte masse gammelt ræl og innimellom kom det desperate slitne musikanter som gjerne ville tjente en slikk og en ingenting på å presse seg på oss eller de fire andre turistene som også så nokså skuffa ut.
Etter to timer “over there” var det altså nok for vår del, og det var guskjelovenkelt å komme seg tilbake over grensa, litt kø, men den var nokså effektivt. Det som derimot var trist å se var hvordan vi ble behandlet i forholdt til de andre. De formelig lyste opp når de så i passene våre at vi var norske, for som dere vet, Trump har åpenlyst sagt at han skulle ønske det var flere folk som oss i Norge som kom over som innvandrere i steden for alt det andre søppelet som dukket opp. Hjelpedudmeg altså, jeg kan jo ikke fordra sånn smisking, så jeg var ganske så kort tilbake og gassa på videre. Been there, done that, aldri mer…
Jøss, der fikk vi faktisk beskjed om at alle de fire koffertene våre har landa i Stavanger og kan forventes levert på døra i løpet av dagen. Var litt redd der et øyeblikk at det ville ta år og dag før vi fikk dem, men neida, her har vi hatt flaks til tusen.
Ønsker dere alle en super lørdag, nyt den, klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
#amerika #reise #mexico #ferie
