Sykehuslivet…

Ja, her på sykehuset får vi nå timene til å gå på et vis. En skulle kanskje tro det er forferdelig kjedelig, her en ligger helt aleine med kun en hvit naken vegg å se på, men vi får som sagt dagene til å gå. For alt tar tid, mye lenger tid enn normalt. Det er ikke bare bare å sprette opp av senga å få stelt seg for dagen, spist et halvt egg eller drukket et halvt vannglass. Nei, vi ser vel regelrett ut som et par dovendyr der vi holder på. For kroppen til Mille-mor, er sliten nå. Den føles nok litt mørbanka ut, selv hun den siste uken ikke har gjort noe verdens ting annet enn å ligge langstrak.

Ja, tenk det dere, i dag er det akkurat en uke siden vi hørte henne klage på vond hals for første gang. Lite visste vi at den ene infeksjon etter den andre ville melde seg på, slik at hun til slutt dessverre havnet her. Jeg får nesten dårlig samvittighet for ikke å handle annerledes enn det vi gjorde, men hos oss har det unormale blitt normalt, så dette hadde vi god kontroll på…trodde vi. Ja, så feil kan man altså ta, så neste gang, tror jeg vi skal ta lærdom av det her. Da må vi rett og slett få fastlegen til å ta en helsjekk på henne med en gang, og så mange blodprøver som mulig. Bedre med for mange enn for lite.

Selv synes jeg Mille ser litt friskere ut i dag. Crpén har gått ytterligere ned, men hun sover fortsatt mye. Hun gjør ikke så mye ut av seg, spør ikke om noe, så jeg går nå rundt her og snakker med meg selv. For hun svarer jo ikke, kun nikker kun den ene eller den andre veien. I går snakket legene om at hun gjerne kunne få prøve å dra hjem i dag, men det håpet sluknet med en gang jeg så henne i morges. Hun ligner ikke på seg selv i det hele, og for å være helt ærlig, jeg vil ikke ha henne hjem riktig ennå. Jeg føler meg ikke helt trygg på at vi har kontroll på alt som skjer med henne, og er livredd for tilbakefall sånn som i sommer. Vi har på ingen måte hastverk, vi setter det meste på hold nå. Nå venter vi i spenning på å få se favorittsmilet vårt igjen, på favorittjenta vår. Måtte det skje ganske så snart  💕

Mille er ikke våken så mange minutter av gangen, men når jeg først har god kontakt med henne, benytter jeg tiden til å gjøre noe kjekt i sammen. 

Jeg tapte, som vanlig.

Snille Hege-mor kom innom med en stor forundringspose proppfull av overraskelser.

– Nina- 

 

 

Tenk, nå er min aller første nominering i en blogaword snart over. Det er kun seks timer igjen å stemme.

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#barn #syk #sykehus

2 kommentarer

Siste innlegg