Helt på tuppa!

God kveld, kjære dere.

Nå er det nesten helt uutholdelig å være her hjemme, særlig hvis minsten Mille er i hus. For nå er det kun to dager igjen til bursdagen hennes, og hun gleder seg så mye at hun nesten blir syk. Hun gleder seg, og så gruer hun seg, og så gleder hun seg, og så gruer hun seg, ja sånn går no dagene.

Mille hadde egentlig ikke de helt store planene for dagen sin. Hun hadde ingen ønsker og hun visste heller ikke hvem hun ville be. Hun har som sagt begynt i en helt ny klasse på ungdomsskolen, og selv om hun trives, var hun var ikke særlig gira på å be noen av jentene der, noe hun til i fjor har gjort hvert bidige år. Hun har nok alltid hatt et indre ønske om at det å be til selskap skal være gjensidig, at de hun ber også ber henne tilbake, men det har som sagt stort sett uteblitt. Derfor gjorde vi en vri på det i år, Mille har overlatt hele kalaset til meg. Hun vet ingen verdens ting, mens jeg har kontroll på alt…vel, nesten.

Jeg kan selvsagt ikke røpe noe riktig ennå, men jeg er overbevist om at hun blir storfornøyd. Det skal ikke mangle på noe, hverken gode venner eller kjekke ting å finne på. Hun skal på ingen måte føle seg hverken utenfor eller aleine. Det skal bli tidenes selskap fra morran til kveld, to dager til ende. Nå er hun derimot veldig nyskjerrig. Nyskjerrig på hva som skal skje og hvem som kommer. Jeg er derimot tett som ei potte, forteller henne ingen verdens ting…tenk, bare to dager igjen.