Helt stille, kun avbrutt av fuglekvitter, nyter vi dagene helt alene oppi heia her. Vel, i skrivende stund hører jeg også lyden av Bjørn Erik som leker seg med dronen sin, men er det et sted han virkelig kan gjøre det uten at han føler han forstyrrer noen, ja så er det akkurat her.

Det er altså så deilig å ha muligheten til å dra på hytte igjen. Før lå “hytta” til svigers i Spania, og vi har så absolutt gode minner derifra også, men hyttekos her hjemme i fedrelandet er nå allikevel veldig kjærkomment og helt klart min favoritt.

Hyttelivet er altså så deilig og med vår flaks ble vannet tilkoblet den dagen vi kom. Innlagt vann er egentlig ikke et must, heller en luksus spør du meg, men det gjør nå allikevel oppholdet litt enklere. En stor kjele med vann står alltid på vedovnen og sørger for at vi ikke trenger å ta kattevasken i iskaldt vann, så den eneste utfordring vi har er å huske på hva som er ansiktsklut og rompeklut. Ganske lurt å ikke kløne til det der.

Den første dagen var det overskyet og regn, og alle dro et lettelsens sukk, for da kunne vi være inne med god samvittighet. De siste dagene har det derimot vært opphold, og i dag til og med skyfri himmel. Da blir det å komme seg ut og haie de 10.000 skrittene til hundenes store glede og Mille sin noe nølende iver, men hun blir nå litt stolt etterpå når hun har klart det.

Livet på hytta er altså avslappende og deilig, og i tillegg har det vært ekstra koselig å feire bursdagen min her. Jeg derimot innrømme at det plutselig ble en to timers blund der midt på dagen etter en lang tur, pannekaker og et glass rødvin, men hvem bryr seg, ferie er ferie og den nytes til det fulle.

Fortsatt god ferie fininger, kos dere maks 🐥

Svigerfar er jeger, så et par ganger om dagen dunker Bjørn Erik hodet sitt i han Knut, som forøvrig er fra Trysil.

 

Snart 10 år og tre-beint, da er det godt å ta seg en hvil i fars hette av og til.

Nå kan dere tro hu farmor koser seg. Trekløveret fra Drammen har vært her i snart en uke nå, og jeg nyter hvert bidige sekund. Våren er i anmarsj, solen deler rikelig av seg selv og vi lever late dager nå som minsten har vinterferie.

Her for leden ble hele hurven invitert på utflukt på andre siden av øya vår, nærmere bestemt Trollskogen. Tre familier, stort og smått, fra besteforeldre til barnebarn. Vi lempet på Dennis en sekk med ved og pakket den ene trillebaggen etter den andre med mat og snadder.

Dette var barnebarnet vårt Falk sitt første møte med vår kjære Trollskog, mamma Kristin sitt også, og det var et stolt øyeblikk å få dele våre gamle tradisjoner med den kommende generasjonen. For her har vi venninnene tatt med barna våre i årevis, her har har vi skapt mange gode minner, og det er altså så stas å få gi de videre.

God morgen, kjære dere.

Her hjemme skjer det fint lite for tiden. Jeg dykker fortsatt ned i det ene rydde prosjektet etter det andre, det tar aldri slutt, men utover det så er jeg stort sett her hjemme som de fleste andre. Høydepunktet er Facetime med Falk. Han nærmer seg to år nå, og har jammen meg blitt litt av en morsom skrue. Han springer rundt med mamsen og papsen på slep, og jeg sitter klistra til skjermen og følger med. Han har stor apetitt på livet, og jeg synes han lærer noe nytt hele tiden. Nå krysses alt som krysses kan for at smitten går ned, så vi snart kan sees. Farmorhjertet kjenner veldig på at det skal bli godt å omgås igjen, ikke minst ha en gyldig grunn til å komme seg en liten tur ut i finværet.

Det er helt nydelig her i Stavanger for tiden. Deilig crispy kaldt og strålende sol. Litt for kaldt for fibroledda mine, men når Bjørn Erik skulle til barbererern i byen her for leden, var jeg jammen meg ikke sein med å hive meg med. Det var deilig friskt med en kort spasertur i hjemmvante gater. Tenk, nå har jeg faktisk bodd her godt over halvparten av livet mitt. Jeg gikk altså rundt og mimret litt, og kom plutselig på at jeg på akkurat samme tid for 29 år siden, gikk med eldstemannen Dennis i magen. I år fyller han 30 år, og jeg fatter ikke hvor tiden har blitt av ❤️

Skjeggfin ❤️

Nytt år, nye muligheter, jeg synes det er godt å begynne med helt blanke ark.

Hadde dere en fin og fredfylt nyttårsfeiring i går? Det hadde i alle fall jeg med den lille trioen min. Egentlig skulle vi vært med to vennepar av oss og deres barn, men siden jeg har vært litt pjusk i det siste, stod vi over. Jeg er egentlig ganske overbevist om at jeg kun er bittelitt forkjøla, men det er ekstremt lav terskel for å teste seg nå, så jeg ble anbefalt å gjøre det. Bjørn Erik og Mille har også hangla litt, så da bestilte legekontoret vårt likesågodt testtime til oss alle tre.

Jeg tror vi alle grudde oss litt, men vi hadde ikke trengt å uro oss. Vi tok test både i hals og i nese og jeg fikk faktisk latterkrampe der en stakket stund etterpå for det kilte altså så i nesa. Alt var unnagjort på 1-2-3, og vi vil få svar på prøvene innen tre dager. I mellomtiden lever vi som om vi er i karantene. 

Igjen ønsker jeg dere alle en riktig godt nytt år ✨

Hei igjen, kjære dere!

Vi ligger overhodet ikke på latsiden på Norges ferien vår her i Oslo. Mellom familie og venninnebesøk, forsøker vi å komme oss ut hver bidige dag. Denne gangen lokket en av Oslo sine vakreste perle på oss, nærmere bestemt Botanisk Hage.

Ikke mange meterne fra sentrumskjernen finner man altså en av byens aller største grønne lunger. Det å rusle rundt mellom 5500 forskjellige planteslag fra hele verden, gir deg virkelig roen. Stier på kryss og tvers tar deg gjennom flere temaer, og beriker deg med kjær viten rundt vårt kjære planteliv.

Mille forstod ikke helt hvorfor vi på nød og neppe måtte dra helt hit for å gå på tur, men klagde ikke da det også viste seg at stedet med sitt koselige lille serveringssted hostet opp verdens beste is med smak av hvit sjokolade og skogsbær. Da var det visstnok verdt å dra hit allikevel, da var det slutt på surmulingen.

En av mine favorittblomster. Elsker det engelske navnet “Daisy”.

God kveld, kjære dere.

Det er ingen ting som er kjedeligere enn å snakke om været, men hallo dere, dette er virkelig sjelden kost, særlig for oss i Stavanger. Jeg kan ikke huske sist gang jeg virkelig nøyt å være ute slik som nå, det er rett og slett magisk.

I dag har jeg vært i byen. Hormonspiralen skulle ut for aller siste gang, og som vanlig grudde meg noe skikkelig. Først og fremst fordi jeg synes prosessen i seg selv er ekstremt ubehagelig, men også for å møte en helt ny gynekolog. Jeg går nemlig ikke til fastlegen med understellet. Ikke misforstå meg, hun jeg har hatt i årevis nå er helt fantastisk, men fordi jeg foretrekker å gå til noen som har alt av utstyr, som blant annet ultralyd, velger jeg å skaffe meg henvisning så jeg kan gå til en spesialist. Min gode gamle gynekolog har derimot siden sist pensjonert seg, så derfor måtte jeg altså gå til en annen.

Det er fem år siden spiralen ble satt inn, så i dag skulle den altså ut. Vel, det var i alle fall planen, men det skjedde altså ikke. Den nye gynekologen, som forresten var en veldig likanes person, synes nemlig jeg burde fortsette å ha den inne i tre år til. Det er nemlig fullt mulig for sånne “gæmlisser” som meg å la den sitte i mye lenger, så da gjorde jeg det. Jeg har nemlig ingen blødninger lenger, aner ikke når i måneden jeg har tia mi, men kunne risikere å få tilbake hele sulamitten hvis jeg tok den ut nå.

Spiralen fikk altså bli, men siden jeg nå først lå der med beina i været, tok jeg en skikkelig ultralydundersøkelse samt en celleprøve. Så da er jeg altså “good to go” i tre år til før spiralen skal ut for aller siste gang. 

Selv om Stavanger sentrum kun ligger en fem minutters kjøretur fra øya vår, er det sjeldent jeg tar meg en skikkelig rusletur i den. I dag ble jeg derimot bedt på lunsjdate av hunken min, og da var jeg selvsagt ikke vanskelig å be. Endelig fikk vi skikkelig kvalitetstid i sammen, uten mobil og andre forstyrrelser til stedet ❤️

Vet dere hva jeg gleder meg til? Til den planlagte sommerferien i år, som selvsagt finner sted i vakre Norge. For i går samlet vi oss til sankthansfeiring med gode venner, og det er faktisk den samme flokken vi skal feriere med, vel i tillegg til en rekke andre finfine folk også.

Jeg har lenge hatt lyst til å få reise på ferie med venninnene mine og deres familie. Høyest oppe på ønskelista mi står det skrevet ” Kanalbåt ferie i England”, men den drømmen må vi nok vente med. Det vi derimot ser frem i mot nå, er en hel uke i Topcamp Hallingdal Feriepark. Der skal vi henge sammen som erteris fra morran til kveld, og jeg kan faktisk ikke se for meg noe som blir mer koselig enn akkurat det.

I går var vi derimot samlet hos svigerforeldrene til en venninne av meg. De eier vestlandets nydeligste perle ute på Vestre Åmøy, kun en liten kjøretur fra Stavanger sentrum. Åmøy Fjordferie er et paradis for både store og små, og jeg er jammen meg ikke vanskelig å be dit når det inviteres til koselig fest. 

Vi har hatt mang en sankthansfeiring i sammen her før, men jeg kan ikke huske å ha opplevd at værgudene har vært så snille mot oss som nå. Det at ungene kan ta seg et kveldsbad og etterpå varme seg rundt et bål i fjæringen uten å blåse vekk, er sjeldent kost. Det var altså så god stemning, skikkelig idyllisk, så ingen ville bryte opp når det etterhvert var sengetid. 

Åmøy Fjordferie er rett og slett en unik perle.

“Kom an, Mille-mor! Under med deg, så jeg får skaffet meg et bildebevis på at du faktisk har badet i sjøen”.

Potet- og sekkeløp på gang.

Så klart alle pappaene også måtte stille til start.

Sååå sliten!

 

 

 

 

Heihei, igjen kjære dere 🌸

Dette blir en bra dag, kjenner jeg. Sola skinner, kattungen legger på seg i rekordfart og jeg skal ha en turfri dag. Det blir selvsagt flere småturer med Pippi-luska, men ikke den higende 10-12.000 skrittsturen. Målet er å få den unnagjort fem dager i uka, må som sagt fortsatt redegjøre for dette for mellomstemannen Pelle, men i dag tar jeg en pause. Jeg har nemlig en hvilepuls som ikke vil under 100 i dag, den gikk opp i 133 bare ved å børste håret, så da tenker jeg kroppen har godt av å hvile. Jeg er under utredning, venter på svar fra blodprøver tatt i forrige uke, og håper som sagt det er stoffskiftet mitt som bøller.

Apropos tur dere, jeg må si jeg savner den aller beste turkompisen min nå. Når Falk er på besøk, så tar jeg nemlig alltid beina fatt og forsvinner ut når han skal sove. Da går vi og går vi rundt om på den nydelige øya vår, og timene flyr avgårde. Vi tar med snacks og drikke, og drøyer i det lengste med å tusle hjemover igjen. Han er alltid så fornøyd der han sitter, selv om vi på akkurat den dagen her gikk ut i storm og kun fire grader. Det ser kanskje idyllisk ut, men som dere vet blir det bitende kaldt når vinden setter inn for fullt her på Vestlandet.

Jeg savner som sagt den lille flokken i Drammen, men jeg har et meget viktig oppdrag og overraskelse på østlandet snart, så vi sees snart igjen. Jeg gleder meg altså så til å få innviet dere i dette nye, men som sagt så drøyer det et par uker til før den store boblen sprekker. Jeg er nødt til å overlate kattungen til Pelle mens vi reiser, og da er det greit at flaskematingen er hver femte time først, ikke hver tredje som nå.

Ha en fortsatt fin dag dere, nyt den ☀️

Denne turen her visste jeg ville bli lang, og siden vi skulle gå en del strekninger langs veien, fikk Pippi med seg senga si under vogna i blåsten.

Hver dag gikk Falk og jeg og besøkte kopplammet Corona. Stor stas, men i disse dager er han derimot tilbake hos bonden for å venne seg seg til å spise kraftfor. Han skal nemlig føres tilbake til flokken sin, og må derfor lære seg å klare seg selv. 

Wow, der forsvant lille snuppeline ut dørene her, blid som ei lerke. Leirskole på Ådneram står for tur, og hun har gledet seg noe enormt. Vi som foreldre trodde først en av oss skulle få være med, men skolen har nok ressurser, det er mange voksne med, så denne gangen måtte vi bli hjemme. Litt uvant, men når Mille først ble vant til tanken, la hun all usikkerhet bak seg og så frem til dagene oppe på fjellet.

Det som er ekstra morsomt denne gangen, er at NOF (Norsk Ortopedisk Fottøy) har skreddersydd skisko til henne. Nye langrennsski er kjøpt inn, og tenk, nå skal jentungen vår ha ski på beina igjen etter 11 års pause. Det har vært helt umulig for henne å stå på ski uten ekstra støtte i skoene, men nå er hun heltent på å få prøve seg igjen. Det blir selvsagt ikke enkelt, men viljestyrken kan ingen ta i fra henne. Kjenner jeg henne rett, så fikser hun det her også til slutt.

Det har som sagt dukket opp mange tanker rundt denne turen underveis. Vi har nok snakket om det hver bidigste dag i en måned nå. Mille er vant til å dra avgårde uten Bjørn Erik og meg, hun gjør det når hun reiser til Fossanmoen med hesten sin Sol, men som sagt da har hun et tett program med den firbeinte bestevennen sin. Det er ingen hemmelighet at det er annerledes for henne å omgås jentegjengene i klassen og ikke minst guttene 24/7, men hun har gudskjelov funnet seg godt til rette i en fin liten flokk. Jeg krysser i alle fall fingrene for at dette blir en god opplevelse for henne og at hun oppfører seg fint og er med på å skape gode minner for seg selv og alle de andre.

Etter tre lange klemmer og verdens bredeste smil løp hun avgårde, og selvsagt måtte jeg minne henne på at hun måtte være snill og grei med ordene:”Hvis du er i tvil om det du gjør noe er rett eller galt, så still deg spørsmålene: Hva ville mamma ha sagt? Hva ville mamma ha gjort?”. Dere kan tro hun lo godt da, men jeg håper nå allikevel at hun lagrer dette på minnet og tar det frem hvis hun blir usikker. God tur, min skatt ❤️  

Alt er pakket og klart, og ja, det meste er selvsagt merka med små “Mille” lapper.

Mille skal selvsagt ikke være med på noe langtur på langrennski. Alt er lagt til rette for at hun skal få en god opplevelse med å ha ski på beina igjen.

Så klar, god tur!

Det er 9 år siden siden sist hun stod på ski på Ådneram, så dere kan tro dette blir spennende.

#leirskole #ådneram #langrennski #utpåtur #barn

 

 

God kveld, kjære dere.

Gjett hvor jeg er? Joda, i mitt kjære Oslo. Kristin og Dennis ble begge nominert til Vixen Awards, årets største influencer prisutdeling, med både stor før og etter fest, og da dere, iler barnevaktekspressen til for å hjelpe. Akkurat nå er det like før live sendingen starter, og jeg krysser fingre og tær for vår kjære Kristin i kveld.

Som jeg har nevnt tidligere har vi fullstendig kjøpestopp nå. Vi er i gang med de siste forberedelsene til Mexico turen, bare tre uker igjen nå, så det hadde vært lurt å spare absolutt alt vi kan. Det er bare så synd at det veldig ofte finnes sko der ute som formelig roper på meg. Jeg kjøper de derimot ikke der og da, men takket være de forbaskede “cookies” blir jeg selvsagt minnet på dem døgnet rundt føler jeg. Så i dette tilfellet, gikk jeg på en smell…igjen. For hvem elsker vel ikke leopard joggis?

Nei, nå begynner sendingen. All lykke til Kristin! Hennes sterke ord og engasjement er viktig ❤

#leopardprint #joggesko