Hei igjen!
Minsten Mille og jeg har hatt utallige samtaler om det samme temaet i det siste, nemlig “inntak av sukker”. Av en eller annen grunn har “bare snop på lørdager” glidd fullstendig ut. Jada, jada, jeg er førstemann til å rekke opp hånda og innrømme at jeg er en av de som skeier ut mest her i huset og da er det lett for resten av flokken å følge etter, men i det siste så har vi kuttet drastisk ned på alt. Problemet er derimot at hele miljøet rundt oss byr på sukkerholdige ting hele tiden, og jeg kjenner at jeg klikker snart. For det er ingen bombe at en 15 åring takker ja til alt som kommer hennes vei. Det er vanskelig å si nei, og det skaper som sagt en del at del konflikter for oss.
Det virker som om det har blitt en vane å ha snop og snacks til alle anledninger. Hvis Mille skal ha overnatting, selv på en fredag, så må de ha snop. Skal hun på kino, så må hun ha snop. Skal hun på venninnebesøk, sånn som i dag hvor hun har hestefri, ja da vil hun gjerne ha med seg snop. Det verste av alt, er diskusjonen rundt: “alle andre får lov å ha snop med seg på tentamen”. Denne uka her derimot, har jeg vært steil. Mille har ikke fått lov å ha med seg snop eller kjeks på heldagsprøvene, kun matpakke og frukt, og det mener hun har vært så urettferdig. Det er jammen meg ikke enkelt.
Når jeg i år skulle sende påskeegg til farmor sitt gull, barnebarnet Falk på snart 2 år, var målet å finne alternativer til godteri med sukker i. En 2 åring trenger overhodet ikke vanlig snop som man finner i hyllene overalt, og selvsagt ikke snop uten sukker med haugevis av tilsetninger i heller. Jeg kunne selvsagt fylt egget med klistremerker og fargeblyanter, ting jeg vet han elsker, men han har snart bursdag og får heller leker da. Så da var det bare å hive seg rundt å finne alternativt snop.
Jeg fant til slutt plenty snadder å ha i påskegget takket være min gode venninne Andrea. Hun har alltid bombandert meg med formaninger om å kutte ned på alt sukkeret vi gir ungene våre. Om jeg ikke har hørt så godt etter før, så er jeg lutter øre nå som det gjelder det kjære barnebarnet vårt. Jeg må faktisk le litt av meg selv, men det er jo en kjensgjerning at jeg har mer tid og overskudd til å dille nå enn det jeg hadde før. Jeg har nemlig fått det for meg at jeg skal være tålmodig og ikke kjefte på han og i tillegg er jeg ekstremt opptatt av hva han døtter i seg også. Jaja, kall meg gjerne tullerusk, det går helt greit, men jeg er altså så forelska i den lille kroppen, og veit ikke hva godt jeg kan gjøre for han ❤️
