I dag våkna vi alle opp før seks. Tenk, før vekkerklokka ringte, men endelig var det klart for skolestart igjen, og det er alltid stas. En skulle kanskje ikke tro vi som foreldre fortsatt synes dette er like kjekt lenger, etter å ha sendt unger til skolen i 22 år nå, men joda, det er fortsatt stas.
Det er nå allikevel minsten Mille som har gledet seg mest. Det er stort å endelig være de eldste på skolen. Tiende klasse, siste ungdomstrinn, wow hvor har tiden blitt av?
Det er et spennende år som ligger foran henne nå. Mange viktige valg skal tas. Det er skummelt at hun snart skal forlate de trygge omgivelsene på Lunde Skole. Hennes andre hjem i snart ti år. Hun har følt seg velkommen der, alltid hatt noen å støtte seg til. Små utfordringer har det selvsagt vært, men de blekner bare mer og mer i lyset av alt det fine hun har fått opplevde.
I flunkande nye sko fra NOF (Norsk Ortopedisk Klinikk), fulladet chromebook og en taxi som kom presist når den skulle, dro hun avsted i morges med et stort smil. Det skulle bli godt å se klassevenninnene igjen, og hun var ivrig etter å få møte den nye jenta i klassen. Mille var derimot litt bekymra over å ikke skulle få klemme alle igjen. For henne er det helt nødvendig å klemme de man ikke har sett på lenge, men hun skulle forsøke å holde seg i skinnet 💕
Poppy er overlatt til bestemor, altså meg, på dagtid nå, men en god hade slikk ble det selvsagt tid til før mammaen dro avgårde.
JEG synes det er like stas med 1. skoledag ennå! ☺️
Får lov å kjøre sønnen til hver eneste semesterstart på UiS – og han er 27.
Og med klump i halsen når han vinker og går med sekken sin… 😂
Fine dagen til deg.
Åhhh så koselig å høre. Ja vi gleder jo oss over dem, kjenner på forventningene de har, og ikke minst er vi jo umettelig stolte ❤️