God kveld, kjære dere. 

Her hjemme holder vi pusten igjen, for Mille er ikke i slaget. Vi kan ikke sette fingeren på noe, hun feiler ikke noe spesielt, men er bare ikke helt seg selv. Det er skummelt det der, og vi forsøker å få henne til å sette ord på dette, men det eneste hun sier er at hun har det bra. 

Det er godt at fastlegen vår snart er tilbake fra permisjonen sin, så vi kan få hjelp utenfra. Vi foreldre som kjenner henne best, blir rådløse i en slik situasjon, og jeg er redd all masinga vår bare gjør ting verre.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

En ting er i alle fall sikkert, hun får ikke love å trekke seg tilbake på rommet sitt og bli der hele dagen. Det er det hun ønsker og forsøker på, men da sniker jeg meg etter, og legger meg ved siden av henne i senga og plaprer i vei. Etter nesten to timer, synes jeg derimot det var på tide å finne på noe, så da tok impulsiviteten overhånd. Fem minutter seinere satt vi begge i bilen på vei til byen for å gå på kino. Mille grein egentlig på nesa av forslaget, men jeg lot henne ikke nøle et sekund, kino ble det. Dragetreneren 3 skuffet ikke, og det så ut som om Mille også til slutt synes dette var helt okei.

Jeg husket i farta å hive stalldressene våre inn i bilen da vi dro, så etterpå dro vi rett ut i stallen og til “Sola” vår. Det er ganske spesielt å være der så seint, rett før hestene får kveldsmaten sin. Det vrinsket og skrapes med høvene, og det er en egen ro når de alle står og tygger og koser seg. 

Vi får rett og slett gjøre det beste ut av dagene selv om snuppeline ikke er helt med på notene. Vi veit jo fra sist gang at hun plutselig en dag kvikner til igjen, men jeg skulle virkelig ønsket jeg visste hvorfor dette plutselig skjer og ikke minst om det er noe vi kan gjøre for henne.

I bare ullundertøyet entret vi kinoen, for vi hadde kun tyve minutter på oss fra vi dro hjemmefra og til filmen begynte.

Dette er virkelig en smart løsning for alle flaskeplukkerne. Godt at de slipper å grave i all søpla.

To gode venner.

#barn