Magisk avslutning på årets Tons of Rock

I skrivende stund er vi på vei hjem til Stavanger igjen, hjem fra mitt kjære Oslo, venner og familie. Bjørn Erik og jeg er begge enige om at denne festivalen fyker rett inn på topp ti lista vår over gode festival opplevelser. Klarer arrangørene å videreføre denne suksessen, så stiller vi selvsagt til neste år også.

I går gikk Tons of Rock inn i sin tredje og siste festival dag, og dette var nok Bjørn Erik sin desidert beste dag. Vi hang derfor ikke så mye i sammen, for favorittbandene hans kom som perler på en snor, og de som kjenner han vet at han da gjerne står på aller første rad for ikke å gå glipp av noe. Samtidig hadde han nok et håp om å få være med på en mosh pit også. Kort fortalt, en fysisk noe aggressiv måte å denge inn i hverandre på under en konsert. Dette synes Bjørn Erik er ekstremt morsomt, noe som resulterte i en lårhøne delux, men han klager selvsagt ikke for det er strengt forbudt når han tross alt velger å være med på noe så skummelt.

Gradestokken viste 27 varme, så jeg satte ned giret et par hakk. Jeg passet selvsagt også på å opprettholde væskebalansen, så jeg fant meg av og til noen skyggefulle plasser og nøyt den siste dagen med vennene mine. For vi var der tross alt i gang når portene åpnet den dagen og skulle som vanlig være der helt til slutt, til festivalens høydepunkt, nemlig Def Leppard. Da var han hunken min på plass også, og i sammen sang vi oss inn i nattetimene med flere tusen andre entusiastiske tilhengere. Jeg aner ikke hvordan Tons of Rock skal klare å toppe denne avslutningen til neste års festival, men jeg satser på at det blir like bra og stort.

“Circus Maximus”

“The Dogs”

Jeg måtte selvsagt spørre om å få ta bilde av Knut-Oscar Nymo, “Oslo Ess”.

“Inglorious”

Dette er mitt høydepunkt nummer en på denne festival! Hør, hør! Han karen her bodde nemlig på sammen hotell som oss, med støttekontakten sin, og de var et artig men veldig varmt og koselig innslag under dagene våre. De stod på akkurat den samme plassen hver bidige dag på festivalen, inne på VIPén, og vi så de storkoste seg, aldri mer enn en halv meter fra hverandre. Jeg så han sjelden uten øretelefoner på seg, de hadde han ofte på seg under frokosten også, så jeg skvatt litt til når det viste seg at han var en av deltagerne under NM i luftgitar som gikk av stabelen i går. Da var øretelefonene av, og etter få sekunder forsvant t-skjorta også til stormende jubel fra publikum. Han var altså så gullgod der han stod, blid som ei lerke, med selvtillit til tusen, ettersom folka rundt fort forstod at det var viktig å heie litt ekstra på han her. Ekstra morsomt var det at ei plutselig kasta BHén sin opp til han også, og han sitt svar på det var å kaste den rett tilbake. Alle disse møtene med han gjennom disse tre dagene gjorde ekstra inntrykk på meg, og de fleste av dere vet nok hvorfor…

Christer var som vanlig i storform, og i sammen lagde vi “late-kysse-bilde” og sendte til den rocka mannen min som var på en helt annen plass når vi møttes.

Endelig kom det jeg har venta lengst på, nemlig “Def Leppard”.

Et av kveldens aller største høydepunkt var at Tommy Manboy, trommisen i Turbonegro plutselig vinket og ropte på oss fra andre siden av gata på veien hjem. Han kom bort og fortalte om de siste dagers eventer, blant annet om spillejobben i Madrid i hele 48 grader, selvsagt noe i overkant unormalt, men vi stod som tente lys og nøyt i lange drag.