Ja, hva føler jeg nå mon tro? Etter å ha sitti rett ovenfor jentungen som trakasserte og truet vår fine Mille på det groveste.
Siden jenta var mindreårig, kunne hun ikke straffeforfølges, men vi som foreldre hadde allikevel lyst på et møte. Rett og slett for å få fortalt vår side av saken, hvor farlig og skremmende en slik handling kan være, og ikke minst få svar på en hel haug med spørsmål.
Saken endte altså opp i Konfliktrådet. Den statelige tjenesten hvor sivile konflikter og lovbrudd blir forsøkt løst utenfor rettsvesenet. Dessverre så er alt som skjer under disse møtene taushetsbelagt, så jeg kan overhodet ikke gjengi noe av det som ble sagt eller hva vi ble enige om.
Jeg har veldig blanda følelser rundt det hele nå i etterkant. Er fortsatt sint og skuffa, men det viktigste oppi det her er ikke hvordan jeg har det, men hvordan Mille har det. Hun grua seg noe helt forferdelig, men har igjen vist at hun har en unik måte å takle vanskelige ting på. Hun stoler blindt på at vi er der for henne og støtter henne der hun føler hun ikke strekker til, og ikke minst så stoler hun på oss når vi sier at alt kommer til å ordne seg til slutt. Så nå snakker hun ikke mer om dette. Hun er ferdig, ville legge det bak seg og gå videre, dog med enda et arr på sjelen, men som vi alle vet blekner de også med tiden.
Det surrer mange tanker rundt det som har hendt. Kunne vi håndtert saken annerledes? Ja helt sikkert, men der og da, når usikkerheten rådet og vi ikke visste hva og hvem vi stod ovenfor, var det viktigst å stå opp for Mille. Agere og vise at vi holdt ord. Tørre å ta bladet fra munnen og stå i det. Være tydelig på at slik dårlig oppførsel blir straffet hardt, at vi ikke viker for noe.
– Nina –
