Steinkasting på turistene og problematisk bildør...

Denne gangen har vi satt av to hele dager til å være skikkelig turister. Paros skal taes nøyere i øyesyn, vi er skikkelig klare for lokal historie og sightseeing. Bil er leid, med gir, noe som viste seg å bli en liten utfordring…jeg nevner ikke navn.

Vel, utfordringene startet faktisk allerede når vi skulle ta fatt på turen. For Mille og jeg fikk av en eller annen merkelig grunn for oss at dette kun var en 3-dørs bil. At Mille med andre ord var nødt til å gå inn i bilen via hoveddøra ved å få skjøvet frem setet foran, sånn som vi gjorde i “gamle dager”. Snuppeline ollet og bollet på, uffet og akket seg, og jeg, jo jeg stod der og blomstret. Etterhvert kom Bjørn Erik ut, og med et fårete smil lurte han fælt på hvorfor vi ikke brukte bakdøren. Ja, hvorfor gjorde vi ikke det mon tro? Så flaut, ikke visste vi at håndtaket til døra var fin integrert i vinduet. Jaja, da vet vi det, og det var faktisk verdt det, for gud som vi alle lo.

Første stopp for dagen var marmorgruven i Marathi. Marmorutvinning var tidligere en av Paros sin fremste kilde til rikdom. Den var viden kjent og ettertraktet i hele verden på grunn av sin hvite og delvis gjennomsiktige tekstur. I dag ligger gruvedriftene nede over hele øya, men man kan allikevel besøke flere av stedene. Vi dro som sagt til Marathi, og angret ikke et sekund. Det var ikke et menneske å se der, ikke en eneste bil var parkert, så vi trodde lenge det kun var oss til stede. Målet var vel egentlig å ta seg et stykke inn i selve gruven, men jeg som egentlig ikke er særlig redd for edderkopper fikk helt noia da det ene gigantiske edderkoppspinnet dukket opp etter det andre. Jeg hadde heller ikke skikkelig sko på meg, så jeg valgte å stoppe opp litt før de andre. Bjørn Erik og Mille kom seg som sagt inn i gruva, som forresten var bekmørk. Litt skummelt, og for å gjøre det enda litt skumlere begynte duoen min å kaste stein ned i grotta. Lyden av ekko og rullende stein hørtes, men det tok brått slutt da vi plutselig skimtet små lysglimt. Jeg holdt på å daue av skam der jeg stod, og gjorde raskt retrett, for tenkt at vi faktisk stod og kastet stein på de stakkars turistene som var på vei fra det spennende eventyret sitt.

Etter å shoppet nydelig hestesko i marmor av verden gladeste gamle mann, som snakket og snakket på gresk med armer og bein, dro vi videre. Denne gangen til vakre Lefkes. Denne byen ligger ganske så høyt og midt på øya. Den har en nydelig kirke som vi ennå ikke har orket å besøket, rett og slett fordi det er så mye trasking for å komme dit, men vi fikk nå i alle fall spist frokost, lunsj og middag på en gang. Et gigantisk måltid på en restaurant med utsikt over hele den nydelig lille byen.

Det ble ennå et stopp, før sjø og bading kalte, og det var til sommerfuglparken. Vi visste på forhånd at parken kun bestod av en type sommerfugl, og at de sov på det tidspunktet vi var der, men vi ville nå allikevel ta en titt. Var kanskje ikke det mest spennende, det var fort gjort, men vi fikk allikevel med oss to høydepunkter der og da. Nemlig en gledelig nyhet fra en venninne hjemme (fortsatt litt hemmelig) og skype med lille pratesalige Falk. Det er ganske så flott at vi faktisk kan sitte på en benk i en sommerfuglpark på Paros og snakke og le med skøyeren vår hjemme i Norge. Helt herlig!

Gårsdagen ble avsluttet på den mest familievennlige stranda her, Monastiri Beach. Her går og går man med vann til knes i en evighet før man får svømt, så her liker barnefamiliene seg. Her kan man forøvrig også se utendørs kino, noe vi egentlig hadde lyst til, men thrilleren Cape Fear fra 1991 med Robert De Niro var neppe noe for Mille. Vi tok oss derfor heller en blund på stranda i solnedgangen, og var vel egentlig ganske så fornøyde med dagens fangst av opplevelser. Fine Mille-mor har også stor sans for humor har vi funnet ut, for hver gang hun går inn i bilen nå så sier hun:” Se, jeg bare åpner bakdøra jeg”.

To minutter etterpå begynte altså Bjørn Erik og Mille å kaste stein så langt de kunne inn her, helt uvitende om at det faktisk var folk på vei oppover.

Tenk at man allerede for 1700 år siden, dro opp marmor fra denne grotta her. Ganske sprøtt å tenke på, ikke sant? Selveste Napoleon fikk marmor herifra til gravplassen sin.

Frem fra ingenting kom plutselig den karen her frem, og var altså verdens koseligste og stolteste herremann. Vi var ivrige lyttere mens han snakke og snakka om all historien han kunne…på gresk.

Vi trengte selvsagt ikke noe marmor med oss hjem, men synes alle burde legge igjen et liten penge hos han hyggelige karen.

Vakre Lefkes. Byen ble bygd midt på øya og høyt oppe i terrenget så de gikk fri for piratene som raiden før i tiden.

Kanskje ikke så spennende å se hundrevis av samme sommerfugl art sove, men vi synes nå vi fikk litt lærdom av dette allikevel, og synes det var verdt et lite besøk.

Gresshoppene kan til tider være nokså irriterende.

Ja sånn ser sommerfuglen ut når den ikke sover.

Kino ute i det fri? De dubber kun de animerte filmene, så vi hadde egentlig lyst til å tilbringe kvelden her med en film, men kveldens valg var for skummel for Mille.