God morgen.
Vi har på ingen måte hatt rolige morgninger etter at vi kom hjem fra julefeiringen i Drammen. Mille hadde nemlig et stort ønske om å ta private ridetimer i romjulen, og siden det ikke ble rideleir i år og budsjettet derfor tillot det, fikk hun lov. Jeg kan jo gjenta for dere som kanskje ikke vet det, Mille står altså for de fleste utgifter selv når det kommer til hest. Hun fikk nemlig utbetalt en forsikringssum som liten, som nå forvaltes av fylkesmannen, og hvert år søkes det midler derifra til å drifte hesten hun selv har kjøpt. Hest er som sagt hele livet for Mille, noe fylkesmannen raskt forstod, så dette får hun altså godkjent år etter år. Hun er derimot allerede innforstått med at når hun en gang blir “ung ufør”, da må hun betale de månedlige utgiftene med det å ha hest med de pengene i stedet. Men, men dette ble en digresjon, det jeg ville fram til i begynnelsen her er at vi på ingen måte ligger på latsiden i disse dager, for Mille som liker å ha god tid, har insistert på å være i stallen presis klokken 07 hver dag, så vi har med andre ord vært veldig tidlig påán.
I dag har Mille derimot pause fra Sol. Det er fôrverten vår Thea sin tur i dag, men når det er sagt så overnatter faktisk sistnevnte hos oss nå. Jentene har nemlig fått veldig god kontakt, de snakker timesvis i telefonene hver bidige dag, og nå ville de altså overnatte sammen også. Så ikke bare er “hest er best” en finfin daglig syssel for minsten, det drypper mye annet godt rundt dette også. Mang et langvarig og varmt vennskap har vokst frem, så Bjørn Erik og jeg slutter visstnok aldri å skrive under på at dette med hest er det mest fornuftige vi har funnet på for jentungen vår.
Vet dere forresten hva eldstemannen vår Dennis fikk til jul? Syv små pakker møysommelig pakket inn med et hav av teip og bånd (elsker å irritere ungene med å pakke alt så godt inn at det kreves tålmodighet og etterhvert saks). På pakkelappen ber jeg Dennis om å ta denne morsomme utfordringen meget alvorlig og ansvarsfullt. Jeg ba han altså om å omfavne en ny tradisjon i familien vår, nemlig det å la en rampenisse flytte inn og gjøren førjulstiden for Falk ekstra spennende og morsom i årene som kommer. Det takket han gudskjelov “ja” til, og jeg gleder meg til å se hva dette kan føre til. Jeg tror kanskje Falk er litt for liten neste år også, men som treåring er han helt sikkert mer mottagelig.
I tillegg til å få selve nissen med diverse tilbehør som seng, pysj, dør og en liten strikkegenser fikk han også en liten bok, “Rampenissens julekalender”. På humoristisk vis gir den foreldrene en mulighet til å begynne på denne tradisjonen veldig enkelt. Den forteller deg nemlig hva du trenger av utstyr hver dag, ting du garantert har i huset fra før av, slik at nissen får utført den ene lille uskyldige rampestreken etter den andre frem til jul. Disse små tipsene er hemmelig for de voksne og står bakerst i boken, men ellers så finnes det et kapittel man kan lese for ungene hver dag. Disse forklarer hvorfor rampenissen havner i alle disse “kjedelige” situasjonene gang på gang og hvordan rampenissen har viklet seg inn i en krangel mellom nissene fra Nisseland og fjøsnissene. Bokens små fine fortellinger legger også stor vekt på at julen bør omfavne godhet og kjærlighet. At nisser også kan trenge en påminnelse om at det er dette som er viktig i stedet for å la gaver være det største fokuset.
Jeg synes dette var en fin og morsom gave å gi bort, og det finnes så mye annet tilbehør å få tak i også. Kanskje rampenissen skal få seg en venninne til neste år?
