Tidligere, på hver bidige ferie, sørget Mille og jeg å komme oss opp på hesteryggen, vi bestilte oss alltid en langtur. Være seg om vi var på øyhopping i Hellas eller oppdagelsesferd på Bali. Det var helt klart ikke risikofritt, det var med hjerte i halsen, så etter at vi selv skaffet oss islandshesten Sol for fire år siden, tok jeg avgjørelsen om at vi ikke skulle utsette oss for den faren på ferie igjen. Det stresset meg, og jeg fikk ikke til å slappe helt av før den obligatoriske rideturen var unnagjort. På årets sommerferie klarte jeg derimot ikke å holde meg til det løftet jeg så standhaftig hadde gitt meg selv. Venninnen vår Ranveig var alt for overbevisende om at islandshestene på Skarslia var gullfine og rolige, så i går dro syv av oss campere avgårde på en to timers tur opp i fjellheimen.

Jeg skal innrømme at jeg var ganske så nervøs siden det kun er Mille og jeg som har erfaring. Småjentene har tidligere fått ri litt på Sol, i trygge omgivelser i en innhengning, men dette var noe helt annet. Vi skulle klatre oppover skråninger i en drøy time, selvsagt på fine opptråkka stier, men det krever jo allikevel en smule konsentrasjon.

Jeg trengte egentlig ikke å uro meg, selv om jeg konstant satt og forutså hvilke farer som kunne skje rundt hver bidige sving. Den vakre naturen med daler og fjelltopper var så absolutt verdt å se, og fra hesteryggen blir det alltid ekstra flott. Gjengen storkoste seg, selvsagt støle og stive i rompa etterhvert, men stoltheten over å ha gjennomført noe så stort, var å se i hvert bidige fjes, store som små. Hest er og blir best, alltid ❤️

På tide men en pause, både for to- og firbeinte.

Så stolt av hu her som endelig turde å komme seg opp på en hesterygg.

Det var litt vanskelig å ta farvel med bestevennen sin, for den var jo tross alt den fineste og snilleste hesten på jord.