Jeg føler meg så dum…og feig.
De fleste tror nok at jeg er ganske så tøff av meg. Tøff i den grad at jeg tør å stå rakrygget og mene ting som til tider kan gjøre meg nokså upopulær. Joda, til en viss grad så har jeg nok “baller” til det. Jeg kan stå alene om å mene noe utenom det vennegjengen min gjør, og jeg tør også å gå i mot familiemedlemmer hvis jeg synes de gjør noe urett. Jeg kan være sta til tusen, stå på mitt og jeg tør faktisk å innrømme at jeg til tider da føler meg litt stolt som faktisk tør å gjøre meg upopulær.
Det er derimot andre ting, som skremmer livskiten av meg, blant annet det å holde en tale. Tenk det, dere, jeg har aldri noensinne holdt en tale. To av tre unger er konfirmert, og hver bidige gang har jeg sniki meg unna. Jeg har til og med latt være å stå opp for venninnen min i bryllupet hennes, selv om jeg var forlover, og jeg angrer altså sååå fælt.
Jeg er altså så lei meg for at jeg ikke tør det her, føler meg så feig. I dag kjennes det ekstra ille ut også, for jeg har takket “nei” til å være konferansier på en event. En viktig event, med mennesker jeg ser opp til, som stiller opp for dyra våre. De så nok på meg som en god støttespiller, på en de sikkert mente var verdig akkurat denne oppgaven, men jeg klare altså ikke å hente motet i meg og trå til. Jeg beklaget og takket nei, for jeg tør ikke…
Trist Nina…
#redd
Jo men tingen er at du mest sannsynlig er god til det. Derfor du blir spurt. Hva med å prøve foran familien?:) venner?
Tja, jeg kan kanskje virke selvsikker her jeg sitter bak tastaturet og deler det meste, der er jeg trygg, men jeg har aldri likt å lese høyt på skolen, eller vise frem skolearbeidet mitt. Har derimot lovet meg selv å jobbe med dette, utfordre meg selv.
Vi burde alle utfordre oss selv mer, høres ut som en oppskrift på mer livsglede:):):)