Et døgn hjemme, og energien rundt oss bærer fortsatt preg av å ha hatt rolige fargerike dager langt, langt borte vekk. En ting som slo meg i går når jeg så gjennom kamerarullen, var hvor mye egentid vi alle har hatt denne gangen. Mille har forsvunnet hver gang vi har vært på hotellet for å facetime med vennene sine hjemme, Bjørn Erik har begravd seg ned i den ene boka etter den andre, og selv så har jeg vært rundt omkring på øya på egenhånd, gått mange lange turer. Alle har fått gjøre sitt, i eget tempo, og det var nok det denne familien trengte akkurat nå.
Jeg føler meg egentlig ikke så trygg på egenhånd når jeg er utenlands. Jeg er nok litt bortskjemt som har en mann som liker å tilrette det meste for meg, og det har faktisk gjort meg litt utrygg. Så det å plutselig være på langturer på kryss og tvers, på en øy i selveste Mexico, var først litt rart, men ettersom dagene gikk og jeg ble litt tøffere, føltes det befriende, faktisk helt herlig. Bjørn Erik ble selvsagt til tider litt engstelig etterhvert som turene mine ble lengre og lengre, for vi hadde tross alt ikke nettverk å nå hverandre på, men det gikk jo bra. På en måte var det litt spennende også, og jeg tok jo forhåndsregler…eller nei nå lyver jeg, jeg bare gikk og gikk uten mening og mål, bort fra folk, og det var rett og slett deilig.
Vakre Isla Holbox, får jeg se deg igjen, eller er det på tide å utforske nye plasser med mindre folk? Holbox er uansett fortsatt et sted man kan finne sjelefred. Nå kjenner jeg også øya litt bedre, og jeg veit akkurat hvor jeg skal gå for å finne roen. Ingen mennesker, ingen musikk, bare hvite strender og blått hav så langt øyet kan se…
