hits
Headerbilde

Et hjerte av kjærlighet har sluttet å slå...

 

God ettermiddag kjære lesere ♥

Dagen startet så bra, men så kom meldingen om at Stavanger-jenta Lene Qvam hadde sovnet stille inn. Vi har jo alle visst hvilken vei dette ville gå, men for meg som ikke har vært så nær og ikke helt har visst hvor galt det har vært, så har jeg alltid hatt et håp om at ting skal snu seg til det bedre, at det skal skje et mirakel. Det ble ikke sånn...

En mann har mistet sin aller beste venn og kjæreste, barna har mistet sin kjære mamma og store forbildet og Lene selv har blitt frarøvet livet i en alt for ung alder. Vi i vår familie kan ikke fatte hva denne familien går i gjennom nå eller hva de har gått i gjennom de siste årene. De må jo ha levd i en konstant redsel for denne dagen, med en blanding av håp og fortvilelse. Dette er så utrolig urettferdig, forferdelig trist og ord blir fattige.

Jeg ble aldri sånn veldig godt kjent med Lene, men våre veier har de siste årene alltid krysset hverandre. Vi møttes på ferie i Thailand for åtte år siden, og det var jo kjempestas og møte på Stavangerfolk så langt hjemmende i fra. Dennis og Pelle sparka fotball med gutta hennes, og jeg måtte derfor mimre litt nå og titte gjennom alle bildene. Jeg så også gjennom bildene fra januar i år, for det var siste gangen jeg snakket med Lene. For dama engasjerte seg så til de grader. For selv om hun stod midt oppi sin egen elendighet, tok hun seg tid til å besøke juletrefesten som stiftelsen Sykehusbarn arrangerte. Vår Mille var så heldig å få lov å delta, og mens hun løp fra den ene moroa til den andre, tok Lene og jeg en liten prat. Som vanlig så hun helt smashing ut, men jeg stusset litt over at hun gikk med solbriller inne. Spurte om hun hadde vondt i hodet, men da hun tok de av forstod jeg med en gang alvoret. Øyet hennes så forferdelig vondt ut, for bak presset det på en enorm svulst.

Alvoret slo meg helt ut den dagen, men Lene smilte og lo. Dette skulle ikke få ta knekken på henne, hun var ved godt mot. Hun skulle klare å ri denne stormen av seg, som hun alltid tidligere hadde gjort. For ei dame! For et pågangsmot! Lite visste vi hva som ventet henne, lite visste vi hva hun måtte gå i gjennom og alle hadde vi håpet på en helt annen slutt. Men nå er det altså slutt, alt håp er forbi og jeg har ikke ord.

I kveld gruer jeg meg til å se henne på TV2 og "Kampen for livet", men jeg må på en måte komme meg gjennom det. Det fortjener hun, for vi skal aldri glemme ♥


Jeg vet det er en fattig trøst, jeg er maktesløs og aner ikke hva godt jeg kan gjøre, men jeg var nødt til å gjøre noe meningsfylt akkurat nå. Så da klikket jeg meg inn på nettbutikken til Kreftforeningen her og bestilte meg rosa refleks, armbånd og kortene som dere ser over. 

Ta vare på hverandre, klem Nina

flott skrevet. takk for deling!

adalone 17.10.2014 - 15:38

Så fint skrevet Nina. Jeg mistet selv lillesøstra mi på August. Hun døde av kreft så alt for alt for ung. Det som jeg opplever som vers er at folk unngår meg, for de vet ikke hva de skal si. Trenger ikke si noe, en klem, eller et klapp på skuldra holder i massevis. Synes det er så fint at du skriver så åpent om dette. Ta vare på hverandre alle sammen. Fortsatt god helg.

Marianne 18.10.2014 - 13:52



Design laget av Silje Lien Design