Ja, vi elsker klissklass kjærlighet 💗

God morgen 🌤️

I dag var jeg alt for tidlig på´an, for den frøkna her sovna klokka ti i går kveld på sofaen. Da hadde vi tilbakelagt en hel ettermiddag og kveld i stallen med Sol, så etter å ha dusja begge hundene og meg selv og i tillegg fått servert en nydelig tandoori middag av hunken, ble det fort natta. Det resulterte derimot i at jeg var lys våken klokka fem i morges, og klar allerede timen etter å gå første luftetur med hundene. De var nok fortsatt slitne etter det lange stallbesøket i går, for han ene måtte bæres ut av døra og hun andre var ikke særlig spretten hun heller. Nå har jeg hengt litt med Bjørn Erik før han satte seg på sykkelen og dro på jobb, og nyter stillheten av at hele huset fortsatt sover. Om litt må jeg derimot fleke ut til tannlegen, for jeg har klart å knekke en tann. Det er så vidt plomben sitter i fortsatt, så det er bare å få fiksa det fort som f…. Dritkjedelig, men hvis jeg utsetter det blir det bare verre.

I går var vi tuppene og så den nye Mamma Mia filmen, og dere kan tro vi grein, dere. Jeg tuller ikke hvis jeg sier jeg tuta hele fem-seks ganger, og sannelig begynte ikke Mille-mor mot slutten der også. Filmen er altså så fin, hvis du ser bort i fra enkelheten, for guds skyld ikke heng dere opp i det, så vi jentene gir den høyt terningkast. Det må få nevnes at vi elsket den første filmen også, og hadde nokså høye forventninger til denne også. Denvar litt annerledes, samtidig som den var lik, og inneholder altså herlig klissklass kjærlighet fra begynnelsen til slutt. Det mangler ikke på gode vennskapsbånd heller og det overraskende er at den gjør deg noe vemodig og trist også, vel og merke på en god måte.

Jeg er stor ABBA fan, det er ikke en låt jeg ikke kan utenat, så dette traff meg midt i hjertet. For en gangs skyld var det Mille som måtte dunke meg i siden og lage “glidelås munn” etterfulgt at to foldende hender og bedende øyne. Vær så snill og ikke syng, mamma, men HALLO, hvordan kan man la være?!

Jeg mener alle har godt av å gå å se denne filmen. Vi trenger alle en “pause” hvor vi bare kan flyte med og drømme oss bort i et helt herlig fargespill. Følg også nøye med det første kvarteret, for både Benny Andersson og Björn Ulvaeus dukker opp i noen små roller, og da kan dere tro jeg hylte ut og hvisketisket det videre til snuppa mi, thihiii. By the way, husk lommetørkle…