Ting du kanskje ikke visste om meg vol. 2

Hello, Sunday Lovers!

Javel dere, da er det kun noen få timer igjen av tilværelsen “uten barn”. Vel, Pelle på tyve kan vel kanskje ikke kalles “et barn”, men det er nå uansett slutt på å ha huset helt for seg selv. Mille-mor, som gjerne trenger oss mest, kommer nå uansett ikke hjem fra Danmark før i kvellinga i morgen, så vi har fortsatt litt voksentid igjen før “aktivitetslederen” må på plass.

Vi har virkelig kost oss den helgen her, fått ladet batteriene maksimalt ved kun å styre og stelle her hjemme. Nå tenkte jeg derimot å ta dere med på runde to av “ting du kanskje ikke visste om meg”, for den første (les gjerne her) slo ganske så godt an. Med tanke på at jeg deler det meste mellom himmel og jord, så regner jeg med at det er innafor å være ennå mer privat. Nå får det får briste eller bære, dere!

Jeg er brystoperert…
Jeg har alltid vært plaget med alt for store pupper. Til glede for noen, men et reint mareritt for meg. Jeg misunte alle som kunne gå rett inn i hvilken som helst undertøysbutikk og enkelt velge seg ut den ene BHén etter den andre. Det var aldri et alternativ for meg. Jeg måtte ty til oppfinnsomhet, og sydde om det meste. For det var viktig for meg å se bra ut, selv om attributtene gjerne tøyt ut til tider. Det løste jeg som oftes ved å ikle meg to BHér samtidig. En som løftet godt opp, og en som delte dem, så de ikke så ut som en rumpesprekk. Det ble ganske slitsomt i lengden, så for 17 år siden røyk hele sulamitten. Da fjerna jeg 500g på hver pupp, og startet et mye enklere og til tider lykkeligere liv. Det var en befrielse å slippe å drasse rundt på “kolossene”, og herlig å slippe å alltid være “hu der blonde med de store daiene”.
Før var jeg “klovnen” som tok stor plass, men kan ikke fordra det i dag…
Tro det eller ei, men jeg er luta lei av at folk fortsatt forventer at jeg skal underholde dem, gjerne med flause-historier jeg selv tidligere har opplevd. Som ung elsket jeg å være midtpunktet. Jeg var høyrøsta og til tider ganske så vulgær. I dag derimot, kan jeg oppleve at folk spør meg om jeg er dårlig eller om noe galt, fordi jeg holder meg litt tilbaketrukket. Jeg trenger så absolutt ikke den form for oppmerksomhet mer, og jeg får helt panikk hvis folk begynner å legge ut om “gamle dager”, om hvor gæær´n hu Nina-mor var. Vel, nå må dere ikke tro at jeg har blitt så prippen at jeg ikke tåler å rippe opp i ting, det er så klart innafor i ny og ne, men jeg kjenner også på at jeg er litt ferdig.
Jeg er sykelig sjalu…
De som kjenner meg godt, veit at jeg alltid har vært i overkant opptatt av at mitt territorium bare er mitt. Jeg er så ego inni mitt eget hodet, og tror på en syk måte at veldig mange andre også tenker som meg, altså at min mann er den fineste på jord. Jeg har nok blitt bedre, men kjenner ennå et stikk i brystet hvis Bjørn Erik snakker med ei dame uten at jeg veit hvem det er. Av erfaring har han lært, så han er høflig og rask ute med å presenterer vedkommende for meg. Jeg føler meg altså så dum til tider, som tenker det verste om alle, og skammer meg veldig. For Bjørn Erik har aldri gitt meg en grunn til å tvile på den kjærligheten han har til meg. Jeg har alltid følt meg høyt elska, men er man sjalu, ja så er man sjalu. En grusom greie jeg så absolutt kunne vært foruten.