Ja, da var dagen godt i gang. Fysiotrening, Fretex levering og ukas matinnkjøp er unnagjort og Bjørn Erik er godt i gang med å røske opp det gamle gulvet i leiligheten der Dennis har bodd. Vi har nemlig et lite krypinn to minutter unna, som vi gjerne vil tilby alle barna våre å bo i etterhvert som de blir eldre og ønsker litt albuerom. Nå har altså eldstemann bodd der i fem år og derfor fått prøvd seg på egenhånd. Nå skal den shines opp litt og leies ut helt til Pelle kanskje ønsker å overta. En fin mulighet for han å bo billig å spare seg opp egenkapital.
Ellers er snuppeline hjemme i dag. Hun kom hjem fra skolen i går, pjusk og med høy feber. Hun har ikke vondt noen steder sier hun, men har allikevel sovet fjorten timer i strekk det siste døgnet. Mye bedre i dag, men vi valgte å ha henne hjemme “just in case”. Hun var slapp på søndagen også, men jeg trodde det var fordi vi valgte å ta henne med oss på en gåtur fra oss til byen. Det er ikke mer en seks kilomter, men hun var tung og sliten i kroppen mesteparten av veien.
Men selv om det ble litt klaging underveis på snuppa vår, var hun allikevel smørblid når vi nådde målet vårt i byen, nemlig iskrembutikken på torget. Ganske så stolt av å ha tilbakelagt den lange turen.
Åhhh, da var dagen kommet, Dennis flytter, buhuuu!
Nå har Bjørn Erik og jeg akkurat tatt farvel med Kristin og Dennis. Nå er de på vei til Oslo med flyttelasset til gutten vår. Flinke ungdommer som har klart alt på egenhånd i løpet av helgen.
Jeg må jo le litt av meg selv da, for fem minutter før de kom innom, begynte jo selvfølgelig jeg å tute. Plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke lenger skal ha han like i nærheten, og dermed tok følelsene overhånd. Tårene rant helt til turtelduene kom inn dørene, så da fikk jeg jo stakkars Kristin til å snufse litt også. Men, men sånn er det bare. Det gikk fort over til smil og latter, for det er jo absolutt en gledens dag også.
Tenk, nå skal eldstemann flytte til hjembyen min. Gjøre skikkelig “byass” av seg på Grünerløkka. Bli samboer og virkelig tre inn i voksenlivet. Jeg er så happy for gutten vår, for bedre start på voksenlivet kan man vel neppe få når det er fine Kristin han skal dele det med. Guriland som jeg gleder meg til å følge det paret der videre.
Kristin + Dennis + Fokus (hunden) = Sant ♥
Pappa Bjørn Erik synes det var litt morsomt å gjøre gutten sin litt flau på veien. Han løp inn og hentet vindu-tusjen vi hadde kjøpt i statene, og skreiv en liten hilsen til han på bilen. Dennis synes jo først ikke dette var særlig morsomt, men vi andre lo godt. Tviler vel på om det får stå der hele veien til Oslo…
Lykke til videre, gutten min, snufs. Ta godt vare på hverandre ♥
