Heihei, og god mandag dere!
Jeg er ikke alltid helt ærlig med dere, og det har jeg prøvd å forklare grunnen til flere ganger før, les her. Jeg klarer nemlig ikke alltid å dele min frustrasjon når det står på som verst, men når ting ser lysere ut, er det lettere for meg å løfte på sløret.
Vår kjære Mille på 10 år, har slitt noe helt forferdelig i det siste. Det har vært utrolig vondt å være vitne til frustrasjonen hennes, men nå som vi ser en liten forbedring, klarer jeg endelig å sette ord på det.
Vi vet vi antagelig er nødt til å leve med fremganger som til tider stagnerer eller gjør helomvending. Sånn er realitet med det å ha et barn som ikke er som alle andre, og det er en utfordring jeg til tider synes det er vanskelig å forholde seg til.
Har du noen gang opplevd at barnet ditt ikke vil være i barnehagen, at hun eller han står og klamrer seg fast til til beinet ditt og hylskriker? Det er en ganske så normal reaksjon fra små barn, men ikke fra en tiåring. Mille har så til de grader lidd av separasjonsangst i det siste, at det omtrent har vært umulig for meg å gå ut av dørene her uten stor dramatikk. Være seg at jeg skal på jobb, eller bare en liten tur i butikken. Hun har regelrett fått fullstendig panikk, og tårene og angsten har vært helt umulig å stoppe. Det å legge seg, har uansett vært den største utfordringen. Hun har brukt timesvis på å sovne, fordi tankene hennes har ført henne til hendelser som kanskje skal skje en eller annen gang i løpet av de nærmeste dagene. Hun har på forhånd begynt å grue seg, og derfor begynt å hikste…og det har ingen ende villet ta.
Jeg har vært så frustrert til tider. Så rådvill, fortvila og ikke minst sliten, at jeg faktisk til tider har endt opp med å grine selv. Sinna har jeg også vært, men det hjelper jo ingen verdens ting. For hvis jeg hever stemmen og hun ser jeg blir sint, ja da blir hun bare mer redd og angsten klorer seg enda mer fast.
Jeg mener og tror denne forandringen kom snikende når Mille sin bestefar døde i fjor. Hun har aldri opplevd å miste noen før, og tok det veldig tungt. Jeg sleit også, og lot derfor Mille være lei seg å gråte mye. Det avtok etter noen måneder, men sårheten hun følte rundt tapet, var det vanskelig å gjøre noe med.
Fine Mille-mor takler altså ikke de alt for store forandringene i hverdagen. Jeg ser det gjentar seg gang på gang, og er nok noe vi som foreldre må ruste oss opp mot. Det har vært utrolig tøft denne gangen, men siden vi nå ser en ørliten forbedring, var dette endelig greit å dele. I helgen ville hun være hos Hege igjen, og det gledet oss alle stort. Hun måtte selvfølgelig gå flere runder med meg og snakke “ihjel” ting og tang hun lurte på, men kun med en bitteliten tåre i øyekroken på fredag, klarte hun å løsrive seg. Det tok ikke lange tiden før hun var på tekstmeldinger og Skype, men hun klarte seg allikevel ganske så bra gjennom hele helgen.
Jeg kan fint leve med “ett skritt frem og to tilbake” så lenge jeg ser det blir tatt et lite museskritt frem igjen ❤
Klem fra håpfull Nina
Instagram: nthorsen
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
