God morgen ❤
I går var det flere hendelser som varmet mammahjertet mitt. Ei klassevenninne av Mille ba henne med hjem etter skolen, og det førte til den ene positive hendelsen etter den andre. Denne klassevenninnen har selv et familiemedlem som ikke er som alle andre, og derfor tror jeg også hun har mye mer forståelse og hjerterom for de som ikke helt når til topps på populærskalaen. Hun er godt likt og har mange gode venner, men tar seg allikevel alltid tid til de som sliter litt…sånne som min fine Mille. Hun er aldri redd for hva de andre sier, og tar jentungen vår under vingen sin gang på gang. Jeg er altså så takknemlig, og synes det er supert når så unge jenter viser ryggrad.
Som sagt, så ble det en veldig fin dag på Mille i går, med mange gode opplevelser på rekke og rad. Det som nok toppet det hele, var at hun ble invitert i “åpen hall” for aller første gang. Vi er nemlig så heldig å ha en stor flott håndballhall her på Hundvåg, og hver fredag kan alle ungene komme dit til fri lek. Både Dennis og Pelle vanka der som små, men Mille har aldri vært der, for hun har ikke hatt noen å gå med. I går debuterte hun, og jeg formelig hørte gledeshyla hennes gjennom telefonen. Dette gledet hu seg til.
Mille har de siste årene opparbeidet seg et veldig godt vennskap til ei jente i gata vår. Denne jenta stiller alltid opp for Mille, og vi gjør så godt vi kan med å hjelpe Mille til å gjengjelde det. Jeg var derfor raskt ute med å fortelle denne jenta at Mille skulle i hallen, og da var hun ikke sein med å ville treffe de andre jentene der. Jeg ble kjempeglad, for fredagskveldene pleier å fortone seg helt annerledes for disse to, og det var godt å vite at “alle var med alle”.
Jeg lovet å ikke komme å sjekke forholdene, og jeg klarte også å holde meg i å kjøre å hente dem. Det å la to tiåringer gå hjem alene klokka ni en fredagskveld, er ikke akkurat mitt største ønske, men det fikset de bra. Det som derimot ble et skår i gleden, var oppførselen til Mille. I går trodde jeg hele kvelden hadde fortont seg tipptopp, men i dag var historien litt annerledes. Mille hadde nemlig unnlatt å fortelle meg at hun høyt og tydelig hadde sagt til sin aller beste venninne i gata at hun ikke kunne være med henne hele tiden. WHAT?!
Vi som foreldre bruker mye tid på å snakke rundt tema “inkludere”. Det er absolutt INGEN som skal måtte kjenne på det å være utenfor, og siden Mille veldig ofte har en hverdag hvor det har blitt normalt å være ensom, burde hun visst at dette ikke er aksepterbart. Jeg ble altså så sinna, og stelte henne til veggs så til de grader. Det er så stygt og jeg kan love dere at hun og sikkert resten av huset følte og kjente på skuffelsen min.
Mille tør nok ikke å såre andre på den måten der med det første. Hun ble så lei seg, og vet dere hva, det er helt greit. Det triste oppi det hele, er hva hun sa var årsaken til den dårlige oppførselen hennes:” Jeg ville bare være litt kul, mamma. Vise de andre at jeg også kunne være litt tøff”…
Det var godt jentene klarte å bli venner igjen. De er så glade i hverandre, og møttes i morges. Det virker ikke som om det som skjedde i går, har hatt noe innvirkning på vennskapet. De hopper, danser og ler mens de utfordrer hverandre i “Dance Central”.
Ja, hva lærte jeg av det her da? Jo, at jeg fortsatt er nødt til å følge nøye med på hva som foregår blant jentene. Det er selvfølgelig ikke et ønske å blande seg for mye inn i hvordan de håndterer de forskjellige situasjonene, men jeg tror faktisk ikke jeg kan la være heller. De er så sårbare, og skadene kan bli så store hvis vi som foreldre ikke er tydlige på hva som er greit og ikke greit.
I dag har sola tatt en pause, det er surt og kaldt, og jeg veit sannelig ikke helt hva vi skal finne på. Tror neppe det blir for mye utendørsgreier.
Ønsker dere alle en finfin lørdag! Husk 1. mai i morgen. Det har aldri vært viktigere å stille i tog og vise “makta” hva vi mener…
Klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
