Ja, nå er jeg på vei i stallen for å hente en ganske så fornøyd Mille-mor. Det var ingen skader å se på MR bildene foruten om en del væskeansamlinger. Hun klarer ikke å strekke ut beinet skikkelig eller bøye det, men med litt varsomhet fikk hun lov å ri igjen, ved å love at hun skulle være forsiktig. Jeg snakket akkurat med henne, og hun var litt irritert på seg selv for at hun smalt beinet inn i veggen i ridehallen. Det gjorde litt vondt, men ellers hadde det gått veldig bra.
Nå får vi bare ta tiden til hjelp, så vil hun nok snart gå normalt igjen. Det viktigste var at hun ikke hadde skadet noen korsbånd eller at de fant noen små fragmeneter på ville veier. Det var det de var redd for, siden hevelsen var så enorm, men nå puster vi lettet ut.
Jeg priser meg lykkelig, og er så takknemlig over nok en flott og effektiv håndtering fra sykehuset. Vi er søren meg heldige!
Nei, nå må jeg bile avsted. Jeg lovet å være i stallen klokken seks. Mille er nok ganske happy over at jeg kommer litt for seint, men Pelle, som skal ut på russebøll, synes det er på tide å få tacoen på bordet snart.
Da var vi nesten klare for helgen. Mille skal bare et par timer på skolen først, og så kan den bare komme.
Jeg henter henne senere, for vi fikk en hastetime på sykehuset i dag, for å avklare hvordan det står til med kneet. Vi har hesten Vilja hele denne helgen, og det er nok ikke så lurt å ri hvis ting fortsatt er betent. Hun halter, og det er tydelig en hevelse å se ennå.
Ellers så har vi ingen større planer. Eller jo, vi skal jo på teater igjen. Askepott står på programmet, og den forestillingen kjøpte vi altså for et halvt år siden. Vi har ventet på den en evighet, og endelig skal altså vi tuppene ut på sprell og gjøre det vi liker aller aller best.
Planen nå er å komme seg opp på Pulz treningssenter, men jeg er altså så støl fra i går, at det neste kjennes ut som noen har banka meg. Kremt, nå prøver jeg å sluntre unna, merker jeg. Dagen er ennå lang, så “time will show”.
Jeg ønsker dere alle en riktig god helg! Har dere noen spesielle planer, eller skal den nytes i fred og ro?
En av mine soleklare leveregler er å alltid forsøke å takke ja til det venninnene mine inviterer meg på. Det er svært sjeldent jeg ikke stiller opp, for da kan jeg jo gå glipp av noe. Så når min venninne Vibecke synes det var på tide at Nina-mor ble med på en trimrunde rundt Stokkavannet, ja da var jeg ikke sein med å troppe opp.
Herreminhatt for et drittvær vi fikk. Dere kan tro det var to dassvåte frøkner som ankom salatbaren på Madlasenteret etterpå. Jeg er egentlig ikke så keen på å traske rundt i treningstøy når jeg er ute blant folk, men nå hadde vi faktisk trimma litt, og den lunsjen var jo faktisk gulroten, premien etterpå.
Jeg elsket disse turene før. Det ga meg masse energi, og jeg mener å huske at jeg var ganske så rask på tå også, men ikke denne gangen. Motbakkene, alle tre på 10m (kremt), var beintøffe, og jeg trodde et øyeblikk jeg hadde et lite snev av hjerteinfarkt. Nå derimot, kjennes det himmelsk ut, vel hvis jeg ser bort i fra de svære vannblemmene jeg fikk med meg i slengen. Kan egentlig ikke fatte det, for jeg mener nå jeg har verdens beste tursko. Vi spilte tydeligvis ikke helt på lag i dag, men det som er sikkert og visst, er at det var på tide å få ræva i gir igjen. Nå er jeg endelig i gang!
Jeg har forresten vært på sykehuset med Mille i dag. Hun har tatt MR av kneet som røyk for en drøy uke siden. I morgen klokken halv to, får vi dommen. Hun halter fortsatt og det er fortsatt veske i det, men jeg håper virkelig ikke det er noe alvorlig. Hun fikk ikke lov av legene i dag å ha den planlagte ridetimen sin. Det var en tung beskjed å svelge for snuppa mi. Da passet det bra at venninnen hennes Kaja inviterte henne med i stallen sin. Kaja har vært med og sett Mille ri, så nå passet det jammen meg bra å gjengjelde det. Har akkurat hatt en facetime samtale med henne, og det så ut som om hun storkoste seg.
Nei, nå skal jeg dandere litt nyinnkjøpte blomster. Det har kommet solsikker i butikkene, og det måtte jeg selvfølgelig ha med meg hjem.
Ha en fiffi kveld da dere!
Klem fra ei Nina, som helt sikkert er stiv og støl i morra…
For en dag! Vi hadde egentlig ikke de aller største planene, men det ene tok det andre. Mille og jeg hadde kun for øyet å dra på foreldresamtale i ettermiddag, men så tok impulsiviteten over. Vi fant ut at vi skulle dra til byen, for å kjøpe litt blomster å ha inne til helgen, men slik ble det altså ikke.
Været var nydelig, og reketråleren formelig ropte mot oss i solsteiken. Lekeplassen foran oljemuseet lokket også, og der ble vi altså sittende i to timer å pelle de ferske herligheter, mens vi skuet utover alt det fargeglade rundt oss. Vi oppførte oss som to vårglade venninner, som tok livet ganske så med ro.
Etterhvert rusla vi avgårde for å få tak i de blomstene. På veien foreslo Mille at vi skulle sjekke ut kinoprogrammet. Hmmm, det var ikke helt planen, men hvorfor ikke? Det ble den nye Jungelboken, og en fantastisk opplevelse uten like. Denne må dere få med dere, folkens. Det har vært mye snakk om at aldersgrensen burde vært høynet fra 9 til 12 år, men det er jeg ikke enig i. Denne er ikke så skummel og heller ikke trist, så jeg mener 7-8 åringer også kan se den. Mille er veldig sensitiv, og hun synes så klart den var spennende til tider, men aldri så det toppet seg. Aldersgrenser er ofte satt sånn at de som er et par år yngre en det som er anbefalt får komme inn med voksne, og det mener jeg er korrekt her. Den er så til de grader vakker, perfekt animert og fenger fra begynnelse til slutt. Se den!
Rekepeller´n…
Det ble litt seinere for snuppeline i dag enn vanlig, men det var så absolutt verdt det. Slike dager er ikke hverdagskost, så de må vi gripe når sjansen byr deg.
Håper dere alle har det bra, og at dere har en finfin kveld!
Jeg har ikke store hageflekken, men jeg er nå heldig som i det hele tatt har en, og den nytes til det fulle. Grønne fingre har jeg aldri hatt, men har funnet ut at ettårige blomster passer meg perfekt. I tillegg satser jeg på en del tulipaner. De er favorittblomstene mine. Det er alltid spennende å se hva som dukker opp om våren, for jeg har glemt hva jeg planta på høsten.
Den aller beste årstiden her i Stavanger, er nok våren. Den kommer tidlig, og er som regel god og varm og gir oss en forsmak av hva om venter oss. Alt spirer og gror, og jeg har allerede vært ute og stelt i stand foran. De deilige flamingoene mine er henta frem fra boden og det er også discolysene. De pryder nå det eneste treet vi har i hagen, nemlig epletreet som Mille fikk i dåpsgave av venninnene mine. Vi høstet ingenting av det i fjor, men jeg er fornøyd bare jeg får lov å ha lys i det jeg. Utrolig koselig, når mørket faller på.
Det er helt sikkert ikke dumt å ta seg en tur til psykolog en gang i blant, men litt lettere hagearbeid er den ultimate terapien for meg. Jeg har bestemt meg for å komme meg ut og stelle litt hver bidige gang sola melder sin ankomst. Life is good!
Når jeg ser tilbake på hvordan bloggen har forandret seg i det siste, så kan jeg endelig love dere at Nina Sprell Levende er tilbake! Jeg har gjennomgått en kamp uten like, men nå kan jeg altså legge det vonde bak meg, å begynne å leve igjen.
Siden saken er taushetsbelagt, kan jeg dessverre ikke dele med dere i detaljer hvilken enighet vi kom fram til, men det spiller egentlig ingen rolle. Det viktigste er at jeg kan se meg i speilet å vite at jeg virkelig forsøkte å gjøre en forskjell for meg selv. Jeg stod stødig når det stormet som verst, og ga meg ikke.
Et 18 års langt arbeidsforhold er over, og det er selvfølgelig sårt og vemodig, men nå begynner et nytt kapittel. Nå legger jeg bekymringer og søvnløse netter bak meg, og finner frem hun sprudlende Nina igjen.
Takk til dere som stod ved min side, kjempet for meg, og ga meg en klem når jeg sårt trengte det.
Åhhh, så deilig det var å se Vålerenga vinne for aller første gang i år!
Vi har akkurat applaudert for laget vårt, Enga i vårt hjerte. Bjørn Erik fant plutselig ut at vi ikke hadde flagga ennå i år, og at det nok var grunnen for den dårlige starten på sesongen. Flagget ble derfor funnet fram, og endelig kom den etterlengta seieren.
Det ble derimot ikke noe seier å skryta av i går. Lura Bulls tapte 14-35 for Eidsvoll 1814s, og det var surt med tanke på pangstarten de fikk. De dro nemlig i land de første poengene, og da var jeg sikkert på at det ville bli mye mer spennende. Lura Bulls klarte dessverre ikke å henge med mot slutten, men øyner så absolutt et bedre resultat når Vikings gjester stadion 7. mai.
Vi på den stappfulle tribunen, koste oss uansett. Familien var nesten fulltallig, og venninnene mine stilte også opp. Mille var ute og hoppet på krykker for aller første gang og fikk seg litt frisk luft, og det tror jeg vi alle hadde godt av.
Jeg merker det er utrolig morsomt å få være tilskuer igjen til dette nervepirrende tøffe spillet. Jeg er derimot mye mer avslappa og nyter det mer enn det jeg gjorde før. Tidligere har ungene vært små og jeg har vært nødt til å løpe etter dem, og passa på. Nå derimot, holder det med å gi dem en femtilapp til noe snadder i kiosken. Pelle hadde med seg en kompis, og Mille satt med ei stallvenninne, som har en bror som spiller. Jeg fikk fulgt med i fred og ro, og det var altså så moro.
Jeg tror nok gutta fikk seg en liten pekepinn med hvordan det står til på laget akkurat nå. Det er fortsatt en liten bit igjen til toppformen og et “satt lag”, men de har absolutt potensiale. Det var en fryd å se dem i action når spillet fløyt, og jeg var ganske stolt over å ha min egen “hunk” med på laget igjen.
Nå skal jeg kose meg med han finingen min et par timer før det er natta. I morgen drar han på jobb, og jeg skal i det viktige møte, som det ikke ble noe av i forrige uke. Mille våknet opp med feber i natt, og er nå lagt med smertestillende, så jeg veit ikke helt om det blir noe skole for henne de kommende dagene. Litt synd, siden hun var borte neste hele forrige uke, men vi skal nok få tiden til gå.
Nå ligger Bjørn Erik, Monica, Tonje og jeg i hvert vårt sofahjørnet som noen slakt, etter å ha lagd tidenes deiligste kyllingmåltid. Jeg så en videosnurt på nettet nylig, og sendte den straks videre til bestis med overskriften DETTE MÅ VI LAGE!
Monica ønsket seg en rolig kosekveld med film og god mat, så hvorfor ikke la henne være prøvekanin? Tonje ble utnevnt til masterchef mens jeg assisterte. Vi klarte ikke å følge den amerikanske oppskriften til punkt og prikke, rett og slett fordi vi ikke har tilgang til alle ingrediensene, men vi traff allikevel perfekt. Det smakte himmelsk, dette bør dere prøve.
Kyllingfilet fylt med paprika, løk og ost, servert med hjemmelaga potetstappe, jammi!
Skjær opp en gul, grønn og rød paprika, samt tre løk.
Snitt kyllingfiletene halvveis gjennom på midten, og mariner de i hvitløk-, chilli-, cayennepepper- og paprikakrydder.
Surr løken og paprikaen i panna med Gastromatkrydder og pepper til alt blir mykt.
Bland en hel Philadelphia naturell ost og nesten en hel pose revet cheddar og mozzarella i den ferdig surra løken og paprikaen.
Den blandingen der smakte altså så fortreffelig, at vi brukte det som var igjen som “coleclaw”.
Fyll kyllingfiletene med den deilige blandingen.
Stekes åtte minutter på den ene siden og fem på den andre.
Vi måtte selvfølgelig ha hjemmelaga potetstappe til.
Djiiiisus så godt!
Nå har vi sett på filmen Deadpool, og vralta oss rundt på sofaen her, men nå tror jeg gjengen snart er klar for litt is. Det er tross alt lørdag!
Jeg beklager alt klusset på bloggen, for dere som leser den via mobilen. Jeg har lenge fundert på om jeg skal få laget helt nytt design, som kanskje løser skriftstørrelsen, og blogg.no sine kriterier for reklameplasseringen, men nåværende design er jo liksom meg. Jeg vet trenden er å ha det klinisk stilmessig “reint”, fargeløst og elegant, men det gjenspeiler jo ikke meg en tøddel. Jeg fikser det bare ikke!
Jeg har min egen designer, Silje, som er verdens mest tålmodige, med tanke på alle disse små tingene jeg hele tiden forandrer på. Hun holder styr på de hudreogfjørti sidene med koder som hele tiden skal samkjøres og fungere i hop, og det er søren meg ikke enkelt. Når blogg.no til tider gjør forandringer i forhold til sine sider, så klarer ikke alltid designet mitt å skreddersys etter hvordan de må ha det. Så da ser dessverre ting annerledes ut for dere lesere.
Jeg har fortsatt en kneskada Mille-mor her hjemme som pasient, men hun er mye kvikkere og gladere enn det hun var for et par dager siden. Sykehuset sa vi skulle få en innkallelse til MR denne uken, men den er utsatt til begynnelsen av neste uke. Smerten er ikke like stor, så nå klarer hun å humpe rundt på krykker. Hun er så flink atte, selv om hun klager over vonde armene når kvelden kommer. Det må hun bare tåle, det er viktig med bevegelse, så kneet ikke stivner.
Jeg tenkte jeg skulle oppdatere dere litt om Isotretinoin behandlingen min. Jeg er snart halvveis, og det går tilsynelatende ganske bra. Det må nevnes at jeg kun tar medisinen to ganger i uken, er på lavdose, og det er jeg glad for. For det gir bivirkninger det her, men jeg synes uansett seg har vært heldig. Øynene mine er tørre, og de klør. Det har resultert i at jeg har mistet noen av øyevippene mine. De er skjøre, så jeg er veldig forsiktig med extension nå. Leppene mine sprekker også. Jeg må konstant smøre de, så de ikke revner. Jeg er litt usikker på om humøret mitt har endret seg. Kjenner av og til på en tomhet, men det trenger ikke å være medisinene. Jeg står midt oppi noen personlig greier, men håper snart på en løsning så jeg endelig kan dele det med dere. Disse medisinene slår ofte ut på sinnet, men så langt har jeg i hvert fall overlevd.
Hadde det vært opp til meg, så hadde jeg sluttet tvert på medisinene nå. Selv om huden fortsatt er litt tørr, er den helt perfekt. Den har ikke vært så fin på lenge. Ingen utbrudd, ingen irritasjoner og ingen talgansamlinger. Jeg er altså så fornøyd, men er nødt til å stå løpet ut. Det blir å fortsette å ta blodprøver hver måned hos fastlegen, som sender svarene videre til hudlegen min på sykehuset. Får krysse fingrene for at de fortsatt er brukbare, så jeg kan kjøre på videre. Jeg håper virkelig jeg kan legge bak meg hendelser som det her, og at jeg går en sommer i møte med en glødende frisk hud.
Det jeg må passe ekstra nøye på, er sola. Sola har alltid vært min verste fiende. Mens de fleste rundt meg elsker å slikke sol og bli brune, har jeg bare blitt rød og og i verste fall fått utslett. Min venninne Irene ringte meg på mandag, og spurte hva jeg beskyttet meg med på fjellet, sist gang vi var i Trysil. Hun så jo at jeg hadde meg meg “vidunderkremer”, som gjorde at jeg klarte meg supert. Vel, jeg tar jo alltid forhåndsregel. Jeg er alltid den som spør om å få bytte plass, så jeg ikke sitter med ansiktet vendt mot sola, men det viktigste er selvfølgelig hva jeg bruker av solfaktor.
Motemagasinet “DET NYE” anbefalte nylig den kremen jeg bruker hver bidige dag. Jeg går aldri ut dørene her uten solbeskyttelse, og Colorescience “Tint de Soleil” er helt perfekt. Den har SPF 30, og er full av antioksidanter. Fargen dekker og roer ned rødheten min, så jeg kan med hånden på hjertet love dere at dette er den eneste “sminken” jeg sverger til i det daglige. Jeg farger øyebrynene mine, men utover det, bruker jeg ingenting. Det er en luksus jeg ikke har kunnet unne meg siden jeg var femten, og jeg setter altså så stor pris på det.
Jeg må også få anbefale Colorescience sitt pudder med faktor 30 eller 50, som alltid er med meg i veska. Jeg går en del med solbriller, for å beskytte huden rundt øynene så klart, men brillene fjerner litt av beskyttelsen jeg påførte om morningen. Da er det perfekt å pudre seg litt utover dagen. Fargen dekker godt og fjerner også blankheten i pannene min og på haken. I just love it!
Jeg synes bildet av amerikaneren Bill McElligott tydelig forteller oss hvor ille det kan gå hvis man ikke bruker solbeskyttelse. Han har jobbet hele livet som trailersjåfør, og jevnlig blitt utsatt for UVA-stråler gjennom vinduet.
Denne helgen er det seriestart for amerikansk fotball. I morgen blir vi derfor å se på Lura Stadion fra klokken 13. Jeg grugleder meg litt, for motstanderne er av beste sorten, så det kommer til å bli beintøft for han far. Wish him good luck!
Ønsker dere alle en fantastisk flott helg. Klem Nina
