Nå har det altså skjedd igjen. Min kjære mamma har sendt oss en overraskelse. Den ultimate hestegenseren er i hus, en flott kreasjon.
Jeg savnet virkelig et godt, mykt og ikke minst varmt plagg til snuppa vår, når hun var i stallen denne vinteren. Det er så surt og kaldt der til tider, og selv om det ikles ull fra topp til tå, er det vanskelig å holde på varmen. For hun kan ikke ha på seg for mange plagg heller, for det er viktig å være smidig oppe på hesteryggen.
Nå har mamma løst problemet. Denne genseren kommer hun garantert til å bo i fra høsten av. Denne tar en stolt tiåring på seg med glede. Hva skulle vi gjort uten disse bestemødrene som strikker all verdens herligheter, når vi mødre kommer til kort? Tuuuuusen takk!
Mille humper fortsatt rundt på krykker, men denne gangen klarer hun det meste på egenhånd. I hvert fall fra sofaen og til do, og tilbake igjen. Smertene har avtatt litt, men kneet er fortsatt fullt av væske og er betent. Det blir nok ingen skole denne uken.
Mille er ikke så mye bedre, men det kan kanskje ha noe med at det er vanskelig å finne ut av tilstanden henne også. For hun er livredd for å forsøke å tråkke litt ned på foten. Hun vil ikke trigge smertene, så da er det ikke så enkelt det her. Jeg synes fortsatt hun har mye væske i kneet, så vi får heller ta tiden til hjelp.
Vi har derimot god erfaring med “å ta livet med ro”, for det har blitt noen runder med pjusk Mille. Akkurat nå ser vi på urgamle barne-tv slagere. NRK driver å digitaliserer alt gammelt materiale, så nå fant vi pinemegdø de gamle “Pompel og Pilt” episodene. Vet dere hva? De skremte livskiten av meg som liten! Mille ler seg ihjel av historiene mine, men jeg kjenner ennå at nakkehåra reiser seg. Jeg synes fortsatt dette er “creepy”, vel, hele settingen er snål. Moralen ” Det er bedre med to enn ingen reparatører”, er jo helt sjuk.
Jeg må le litt, for jeg er tydeligvis ikke alene om synes at “vaktmesteren” og gutta var skumle. På Wikipedia står følgende:” Serien ble sendt første gang på NRK i 1969, og deretter i 1973, 1976,1979 og 1985. Hver gang skapte den debatt og leserinnlegg i landets aviser, og mens noen barn elsket serien ble andre vettskremt.Etter et lengre opphold ble den sendt igjen i 1994. Det siste og lange oppholdet skyldes at barnepsykologer mente at serien var uegnet for barn og ville gi dem traumer, hvilket avstedkom stor forargelse blant den voksne befolkning som (tross alt i hovedsak ikke hadde slike traumer) mente at såpass måtte unger tåle”. Herregud for et drama! Jeg synes jo egentlig at vi som barn hadde godt av å bli røska litt i. Vi kunne jo ikke bare se kosikos med Veibeke Sæhter i “Lekestue”. Mille derimot, skjønner ikke et kvekk av at vi ble skremt. Hun synes det hele er komisk og til tider ensformig og kjedelig. Ja, ja, tidene har tydeligvis forandret seg.
Når vi først var i gang med denne nostalgien, tok vi lik så godt for oss et par episoder av “Pernille og Mr. Nelson” også. Gurimalla, så vi virkelig på dette? Det virker så gørrkjedelig. Jeg husker fortsatt jeg satt limt til skjermen, og grein hver gang avslutningssangen kom:” Når timen er slutt for denne gang, for denne gang, for denne gang, og derfor vi synger vår avskjedssang, vår avskjedssang, for denne gang. Velkommen igjen, ha det bra lille venn, ha det bra lille venn, til vi sees igjen, så leker vi litt med vår beste venn, med vår beste venn, til vi sees igjen”. Jeg husker faktisk sangen etter noter ennå, hvor sprøtt er ikke det?
En sminkefri “pleiesegselvdag”. Hårkur og ansiktsmaske er unnagjort…
Nå har familien Thorsen limt seg fast til stua og sofaen for et par dager. Uheldige Mille-mor skulle danse en liten piruett i skolegården i dag, men når kroppen var på vei rundt, sto kneet igjen. Det resulterte i en knakende lyd, som fikk alle rundt til å måpe. Noe gikk fryktelig galt, og Mille var utrøstelig, så da var jeg ikke sein med å troppe opp på skolen for å hente henne. Det klarte jeg derimot ikke, for hun hadde ikke sjans selv til å røre seg. Supermannen “mr. daddy”, var nødt til å tilkalles, og han bærte henne over skulderen og ut i bilen.
Derfra bar det rett til legevakta. Der ble det konstatert at kneskjellet antagelig har blitt skjøvet ut av ledd. En smertefull opplevelse, så ikke rart hun ikke klarte å sette foten ned eller hinke på egenhånd. Det ble tatt røntgen som utelukket brudd, men i de nærmeste dagene må hun også ta MR. Takk gud for snarrådig lege og effektivt helsesystem. Vi satser på at dette kommer til å gå bra.
Mille har fått utlevert krykker, men hver minste lille bevegelse resulterer i hyling. Så nå er han far god å ha. Han har bært prinsessa si frem og tilbake i dag, men i morgen, må hun opp og prøve seg litt selv. Væskeansamlingen i kneet må på en eller annet måte minke, og det gjøres best ved at hun beveger seg.
Jeg tenker selvfølgelig i mitt stille sinn, at dette kanskje kan være et resultat av syndromet hennes. At hun hyppigere enn andre, enkelt kan komme til å få slitasjer og skader på leddene. Vi tok kontakt med sykehuset for et par uker siden, for å få en hastetime. Vi slo oss til ro i fjor, med å vente i et år til med tanke på det å stoppe veksten hennes, men nå synes jeg det haster med å finne en løsning. Siden det er stor uenighet om hvordan det bør gjøres, har vi i det lengste håpt at hun skal komme tidlig i puberteten, så det stanser av seg selv. Nå tror jeg hun er i ferd med å bikke 170 cm, har skostørrelse 43 og bruker størrelse M/L dame. Mille er bare ti år, og bryr seg ikke en tøddel, men da må vi som foreldre ta de rette avgjørelser vi mener ganger henne.
Nå er jeg spent på hvordan natta kommer til å bli. Hun får smertestillende, og holder seg sysselsatt med gode filmer, men på et eller annet tidspunkt må vi jo legge oss. Hun vil egentlig ikke vekk fra sofaen, men jeg tror jeg må prøve å få lokket henne opp i senga på et vis. Pappa bærer gjerne han…
Jeg er snart på vei i et møte, men har allikevel tid til å dele gårsdagens spennende dag. Jeg hadde som sagt litt vondt i magen, fordi gamlefar atter en gang var å finne i amerikansk fotballdrakt, men jeg hadde ikke trengt å uroe meg. Det går gjerne ikke like raskt som før, i hvert fall ikke så tidlig i sesongen, men at han fortsatt klarer å “slå i fra seg”, er helt sikkert. Han fikk til et par taklinger der ute på banene, og jeg så han formelig oste av testosteron og glede etterpå.
Dette var kun en treningskamp mot Haugesund, men for gutta var nok dette allikevel dønn alvorlig. For meg som ikke har sett dem på en evighet, synes egentlig det fløyt ganske så bra. De fikk til mange lange gode pasninger, og dro inn poeng etter fleng og vant. Lagets nivå og form, blir nok allikevel målt mer reelt neste helg, når Eidsvoll 1814s kommer på besøk. Da vil vi nok for alvor få en indikasjon på hvordan det står til i år. Det blir nok en helt annen thriller, tenker jeg.
Det er et flott anlegg Lura Bulls spiller på, og i går når været viste seg fra sitt aller beste, dukket det opp flere gode venner for å se på. Tror nok han far synes det var litt stas å ha sin egen heiagjeng. Han fortjener det, flinkingen min. For hvem hadde trodd at denne dagen atter en gang skulle komme? 43 år og så absolutt fullverdig spiller. Han har sårt savnet dette miljøet, og jeg må innrømme at det har jeg også. Det er godt å komme seg ut i frisk luft, og skue så mange flotte mannebein, thihiiii.
Skulle dere trenge å finne på noe kjekt neste lørdag, så sjekk ut dette arrangementet her. Da møtes finalelagene fra i fjor Lura Bulls vs Eidsvoll 1814s, så det blir nok kuler og krutt, tenker jeg. Inngang koster 50,- men barn under 12 år er gratis. Kiosken er oppe, og ryktene sier at det skal bli en solfylt helg igjen, jippi!
Nå må jeg grave meg ned i noen papirer, før jeg må haste ut av dørene her. Det ser ut som om det skal bli fint vær i dag også, så kanskje stemorsblomstene jeg kjøpte inn for noen dager siden, kommer i jord også. Det er lov å håpe.
Da setter jeg nesa mi mot Lura Stadion. Etter noen års pause, skal altså min kjære mann Bjørn Erik i en alder av 43 år (ja, jeg har vært på barnerov), atter en gang ikle seg Lura Bulls sin amerikanske fotball drakt. Det var vel ikke akkurat det scenarie jeg hadde sett for meg i hans “voksne” alder, men når sant skal sies så har jeg faktisk en stor finger med i spillet her. Så da må jeg bare senke skuldrene, å håpe på at alt går hans vei.
Jeg må ærlig talt si jeg synes dette er en av de tøffeste sportene på jord, og derfor er jeg også i overkant noe redd for alt det gale som kan skje. Han har vært utrolig heldig tidligere, og heller vært den som har gitt juling i stedet for å få, så vi får håpe det er det som kommer til å skje denne gangen også. Uff, det hørtes brutalt ut, men det er dessverre realiteten.
Dette er kun en treningskamp mot Haugesund, men allikevel blir det en pekepinn på hva jeg har i vente i omtrent hver bidige helg fremover til sommeren. Good luck, Lura!
Det er i alle fall greit å vite hva man skal foreta seg på en deilig vårsøndag. Snuppeline gjorde det nemlig helt klart i går, at mammaen ikke var ønska i stallen. Hun vil være der fra morran til kveld, og sånn skal hun få det i dag.
Jøss, i dag har den deilige vårlufta tatt helt knekken på meg. Kamera har fått ligge, vel nesten, og jeg har bare “levd” i nuet. Nå er det så vidt jeg klarer å holde hue oppe, men endelig har jeg en fornøyd ferdigtrent mann ved min side, og da kan jeg jo ikke sove vekk kvelden. Mille-mor er sendt i bursdag, så nå skal vi turtelduene kokkelere og kose oss litt.
Dagen i dag har vært litt sånn “drømmelørdag”. Bjørn Erik våkna grytidlig og pakka bagger og sekker til både seg og Mille, og dro av sted mens jeg altså fikk snorke videre. Det å få sove ut er som alle vet, mammaers største ønske i hverdagen, så da var jeg jo som ei lerke når jeg omsider våkna rett over ti. Når jeg i tillegg gløtta ut av vinduet og ble møtt av verdens deiligste solskinn, ja da var jeg søren meg ikke sein med å få ordna meg for så å løpe ut.
Det eneste jeg hadde planlagt i dag, var å overvære Mille sin ridetime med treneren Helle. Frøken flink, ville imidlertid at ting skulle vært annerledes. For i det hun så Pippi og jeg slentre inn på gårdsplassen, ble Mille dritsur og skreik mot oss:”Jeg vil IKKE hjem!” Herreminhatt, jeg hadde jo ikke tenkt å ta henne med hjem, jeg skulle bare være til stedet mens hun rei, hjertesukk. Hun viser tydeligere og tydeligere tegn på at hun vil være selvstendig, og akkurat nå er det altså ikke plass til mamma på sidelinja. For en herlig fremgang!
Vel, hun fikk nå roa seg, og synes allikevel det var koselig at jeg ville komme å se på, og ikke minst være der litt etterpå for så å ta henne med meg hjem for at hun skal rekke bursdagsselskapet. For nå går jentene i klassen hennes inn i ellevte året, og for veldig mange er det visst en etikette å kun invitere de nærmeste venninnene. For oss er det en dustete regel, særlig når dette er en “forsterka” klasse, hvor det altså går elever med spesielle behov. For det aller aller største behovet disse barna har, er å ha vennskap rundt seg. Derfor hoppet jeg i taket når hun fikk invitasjonen. Det er godt å se at ikke alle kjører den duste-regelen ❤
Er det fortsatt noen av dere som ikke har fått med seg russestuntet til mellomstemannen Pelle. Han har altså tatovert logoen til et av utestedene her i Stavanger og med det mottatt årets “crazyknute” og pengepremien på hele 10.000, les her. Dere hadde kanskje trodd at vi som foreldre hadde blitt en smule forbanna, men det plager oss ikke en plass. Jeg tok selv min første tatoveringen som 18-åring, og ser på dette som ganske uskyldig moro. Pelle er en særdeles snill gutt, han gir oss sjeldent hodebry, så det her takler vi lett.
Nei, nå skal jeg gå å lage en real stor tandoori gryte. Det er jo lørdag, og det skal skeies ut etter noter.
Da tar vi en velfortjent helg, dere! Tar oss fri fra kjas og mas, og bare kuler´n. Vel, i denne familien er det nok bare denne dama her, som skal lade batteriene. Resten av gjengen har planer fra morran til kveld. Bjørn Erik skal på treningsleir, Mille skal på ekstra oppsatt ridetreninger og Pelle, han er jo russ og har nok ikke tenkt til å la det gå stille for seg de kommende dagene.
Jeg starta dagen tidlig med egenpleie. Min snille venninne Andrea, fikset nok en gang sveisen min. Jeg er ikke i tvil et sekund om at det lilla håret har kommet for å bli en god stund til. Jeg blir nok lys igjen etterhvert, men akkurat nå er det mye mer moro å være lilla.
Etter å ha blitt temmelig bortskjemt med både hodemassasje og hårkurer i fleng (soooooo needed,) kom pinamegdø Vibecke kjørende til Sandnes også. Så etterhvert, ble vi en fin liten trio som ruslet rundt i gågata. Det er altså så koselig å ta seg en tur dit nå. Overalt er det hengt opp store fargeglade blomster mellom husene, og de megastore stolene du finner overalt, falt selvfølgelig også i smak.
Nå skal jeg snart hente snuppeline i stallen, og kanskje også begynne å tenke på litt middagskos. Gleder meg forresten sinnsykt til en ny episode av SKAM! Det må vi ikke glemme, dere.
Så da er det bare å ønske dere alle en superdupertrouper helg! Kos dere!
I juni, reiser Mille til Danmark på rideleir uten oss foreldre. Med tanke på hvordan ting har vært i det siste, er jo det litt skremmende, men her er det bare å brette opp ermene, å jobbe oss i gjennom det ene utfordringen etter det andre. Together we can do it!
Det som derimot har vært ganske smart, som snuppeline har funnet på selv, er at hun ønsker mer utfordringer på ridetimene sine. Som regel rir hun fôrhesten sin Vilja, men nå i det siste har hun altså luftet tanken om å gjøre en forandring.
Mille:” Du, mamma? Er det ikke litt lurt å teste ut om jeg kan ri på en annen hest også? En annen enn Vilja? For tenk om jeg ikke klarer det, og feiler når jeg kommer til Danmark. Det hadde vært kjipt…”.
Jeg har aldri tvilt et sekund på at Mille virkelig har begynt å bli en god rytter, men hun hadde et poeng i at det kunne være smart å se at man faktisk mestrer andre hester også. Jenta trenger så absolutt litt selvtillit, og det har hun nå fått! Hun har fått prøve ut Zenta et par ganger, og selvfølgelig fungerte også de to perfekt i sammen. Jeg er som vanlig superstolt mamma oppi det her, og jeg tror hun kjenner på det selv også ❤
Sjekk ut den kule valpen her da? Han hadde sååååå lyst til å bli bestekompis med Pippi….men hu der…
…ville bare hjem!
Åhhh, det ble seint i dag, dere. Sitter her og smådupper, mens jeg gleder meg til han far kommer hjem ❤
I går så håva vi altså inn topp-premien på Alf og Werners Musikk Bingo! Kan det ha vært lykkebringende å ha på seg gla´buksene?
Vi var igjen en fin liten gjeng på syv stykker som samla oss på koselig Alf og Werner. Jeg og Gitte fant fort ut at vi ikke denne gangen heller hadde hellet med oss, men Tommy og Anne dro faktisk i land hele 2160 spenn og en flaske med bobler. Det synes jeg er en god fortjeneste, når du kun har spytta inn 60 kroner fordelt på to kuponger. For denne gangen fikk vi alle lov å kjøpe to hver, og det gjorde jo saken mye mer spennende.
Jeg er totalt håpløs når det kommer til musikk. Jeg har hørt omtrent alt mellom himmel og jord, men titler, det kan jeg bare glemme å huske. Da er det godt å ha proffene rundt seg. Ikke bare veit de hva sangene heter, de kan til og med synge også. For det å synge med på de rundt 60-70 sangene vi blir servert, er selvfølgelig et “must”. Allsang er tingen…og i tillegg er det superkult og sammen rope ut med verdens kuleste DJ:”Vi spiller MUSIKK BINGO!”
Slike kvelder med gode venner er gull verdt. Jeg er utrolig urutinert når det kommer til å ta initiativ til å gjøre noe på kveldene, særlig etter en lang dag på jobb. I går gikk det i ett sett fra klokken seks om morran til elleve på kvelden, og det kjennes godt på kroppen i dag, men var så absolutt verdt det. Det har vært godt å ha fri i dag, for jeg fikk tatt meg en liten ekstra strekk etter å ha sendt ungene på skolen. Nå er jeg superuthvilt igjen, og er klar for å lage pølsepizza, vaske hund og få orden på alle klærne oppe.
God ettermiddag, dere engasjerte flotte mennesker!
Jeg blir nok aldri helt vant til å dele det som er tøft og vanskelig. Sliter litt med klumpen i magen etterpå, men når man er inni i en periode i livet som “lugger” litt, ja da får det heller briste eller bære. Dere leser viser jo uansett gang på gang at dere stiller opp ved å gi ros og råd. En av grunnene til at det er noe tøft å være så ærlig, er nok at jeg er redd for å såre de jeg er glad. I dag leste jeg derfor innlegget fra i går for Mille-mor, og det resulterte bare i at vi snakket videre om temaet. I tillegg fikk hun jo så mye godord med seg på veien, for i går var hun superflink. Det fungerte i alle fall å legge seg tidligere å “trøtte seg ut” med å lese. Hun sovnet uten særlig innvendinger etter få minutter etterpå, så nå håper jeg Pelle klare å gjenta suksessen i kveld. For seinere i dag skal jeg og venninnene mine på musikk-Bingo. Jeg velger å kjøre bil, så det blir non-alkohol, men det spiller så absolutt ingen rolle i så godt lag. Gleder meg skikkelig, men først er det Mille-tid.
I skrivende stund er vi nemlig i den flunkande nye svømmehallen her på øya vår Hundvåg. Den er altså så fin og ikke minst etterlengta, så nå skal den brukes for alt den er verdt. Bjørn Erik har lovet å gå hit hver tirsdag, så når han plutselig måtte en svipptur til Molde nå, videreførte jeg det løfte. Dog som tilskuer, for denne dama her er dessverre ikke klar for badedrakten riktig ennå. Tror neppe den passer heller, og jeg nekter å kjøpe ny. Takk gud for at det fortsatt er lenge igjen til sommeren!
Mille storkoser seg uansett uten mora. Hun leker med to tidligere venninner fra barnehagen, og det ser ut som om disse treffene er like kjærkomne for dem som for henne. Dessuten står nok dette øverst på “liker-lista”, til snuppeline. Når du kun er ti år, bruker 43 i sko og snart har passert mora di på 174cm…er det godt å være “lett” fisk i det våte element.
Nei, nå må jeg se å få krangle opp “fisken” fra vannet. 1,5 time må nok dessverre holde for i dag, for nå begynner klokka og tikke for meg som skal til byen.
Håper dere alle har hatt en superduper tirsdag så langt og at dagen videre blir god.
