Det er så vidt lille snuppeline tar seg tid til å skype med oss her hjemme, men det dere, er verdens beste skussmål for Fossanmoen Islandshestesenter. Jentungen vår har det rett og slett så bra, hun lever ut drømmene sin så til de grader, og vi jubler.
I går sendte hun derimot et par bilder hjem, fra den spektakulære rideturen på fire timer opp Uburen fjellet 440 moh. Hun var ærlig om at det hadde vært tøft, og som sagt veldig uvant for både henne og Sol, men den gleden og stoltheten hun kjente på etterpå, over å ha nådd toppen, var så absolutt verdt det.
Synes virkelig de har vært tøffe. Jeg hadde aldri våget meg ut på noe lignende. Vel, oppover hadde gått greit, men nedover så bratte og smale heng, nope, kommer ikke på tale. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har sett filmen nedenfor her “Fossanmoen ridetur til Urburen”. Det ser så smalt ut på noen av partiene der og det er jo ekstremt høyt også. Jeg blir reint svimmel her jeg sitter, er dere ikke enige?
I morgen er eventyret over for denne gang, og jeg gleder meg til å besøke Mille og Sol. Regner med at jeg for snakket litt med eieren også, får med meg noen gode råd hva jentene bør øve på fremover. Hovedårsaken for denne uka har selvsagt vært å skape gode minner, men vi tar også gjerne med oss noen gode erfaringer inn i hverdagen.
Ønsker dere alle en fortsatt finfin dag, klem Nina
Oppholdet for Jack Russelen Amigo, går mot slutten. Igjen har vi vært heldige med hunden vi har passet. Makan til bedagelig kosegutt, skal man leite lenge etter. Han dilter etter oss hvorhen vi går, og sørger alltid for å sovne to centimeter fra beina våre. Snakker litt når det ringer på og noen går i ytterdøra, men der får han uansett god drahjelp i fra vår egen York.
Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var litt skeptisk til denne rasen. Vår lille Pippi har nemlig blitt angrepet en gang, og dessverre så var det av to Jack Russel valper. De jagde henne bort fra meg, dog bare et par meter, beit henne over ryggen, og jeg var akkurat for seint til å avverge det. Det ble som sagt en lei opplevelse som har satt seg på netthinna, men man skal jo som sagt aldri trekke forhastede konklusjoner og dra alle under en og samme kam. Amigo er i alle fall motbeviset, det har nemlig vært en ære å få bli kjent med han.
Det fine med å ha hjemmekennel, er at man er forpliktet til å ordne et besøk for å sjekke kjemien begge veier, før det endelige passet av hunden. Amigo overrasket meg fra første stund. Energinivået hans var nokså lavt i det han kom inn dørene her. Han stressa som sagt lite, og lot vår Pippi være nokså fort i fred. Var lydig mot eieren sin, og sannelig hørte han på meg også etterhvert. En drøm av en hund, herligheten sjøl, og jeg tror sannelig han har klart å overføre litt selvsikkerhet og munterhet til hun lille snella vår også 🐾
Det er slutt på go´bitene, og derfor noe vrient å få de til å samarbeide med fotografen.
