Ja, sånn ser altså en åttende klassing ut. Fersk ungomsskoleelev, spent til tusen. Hun både gruer og gleder seg, men jeg er ganske sikker på at hun gleder seg mest.
Mille er heldig som får fortsetter på Lunde skole. Her har hun gått fra hun begynte i første klasse, og hun stortrives. Vi foreldre har alltid hatt en enorm god og nær kontakt med både ledelse og lærer, og har derfor klart å håndtere alle utfordringer ganske så raskt. Vi har stor tillit til oppfølgingen av jentungene vår, og det beste av alt, Mille føler seg veldig trygg her.
Åttende klasse, fersk ungdommskoleelev betyr for de fleste karakterer, men vi fortsetter å tror på at Mille har det best uten disse vurderingene. Det kan hende Mille kunne tenkt seg å få karakter i “mat og helse” etterhvert når det blir et avgangsfag, men enn så lenge velger vi det vekk. Det var også meningene at hun skulle tas ut av mattetimene og gymmen, for der begynner det å bli noe vrient å følge de andre. Hun skulle egentlig begynt i noe som kalles A-klassen, men ledelsen har funnet ut at det gjerne er flere som trenger nærmere oppfølging i disse fagene, særlig i matte, så da lages det heller en liten gruppe med de elevene. For oss foreldre ble dette en gavepakke sendt fra himmelen, for da slipper Mille å føle seg utenfor og annerledes. Mille jublet høyt når hun fikk beskjeden i går, så dette tror vi blir bra.
Med ny ryggsekk fra farmor og farfar og nye klær fra topp til tå, løp en spent jentungene ut dørene her i dag. Det er en mye mer moden jentunge jeg ser foran meg nå, hun er så absolutt mer pliktoppfyllende og ansvarsbevisst. Nå håper jeg hun klarer å skape gode vennskapsbånd i den nye klassen, at hun finner plassen sin i gjengen og føler seg trygg 💕
Ønsker dere alle en god dag, og lykke til med alle dere som har smårollinger som nå starter på helt nye kapitler 💕
Tenk det, i dag har noen av dere fulgt meg her på bloggen i hele fem år. Lite visste jeg at den daglige rutinen ved å dele opp- og nedturer skulle bli en så viktig del av hverdagen min. Dere lesere, er grunnen til at jeg fortsatt holder det gående, og til tider kan jeg gå så langt å si at denne sysselen faktisk bidrar til at jeg kommer meg ut av dørene her. Iveren etter å få formidle noe, få frem at vi ofte er mange om de samme tankene har blitt viktig, og ikke minst er det gøy i alt alvoret å vise at det er rom for å leke.
Det er godt å vite at det er takhøyde og plass til en 50 åring blant alle de iherdige bloggerne der ute, det er det som motiverer meg til å forsette å skrape litt under overflaten, og dele stort og smått. Jeg har som tidligere nevnt litt vanskeligheter med å være helt ærlig når det brenner som verst, men når kontrollen er tatt tilbake, kommer historiene på løpende bånd, helt usminka og rett fra levra.
Takk for laget så langt dere, klemmer sendes i fleng fra hu derre Nina Sprell Levende, som aldri gir seg ❤
Vi har tidligere feiret litt på denne dagen, men i år fikk det holde med kjøttkaker og blomster. Egentlig en bragd i seg selv, for det er første gang jeg har laget det…
Min første blogg nominasjon, så stem meg gjerne frem ved å trykke på banneret under her og deretter videre til du finner meg og litt av dyreflokken vår 🌸
I går fikk vi endelig til en familietur. Jeg synes dessverre det blir sjeldnere og sjeldnere for hver gang vi alle gjør noe kjekt i sammen, men det er nok helt naturlig når ungene vokser opp og heller vil gjøre sine egne greier. Når vi derimot fikk fint besøk i Haugesund, og sjansen bød seg til å heie frem fotballlaget i våre hjerter, var vi ikke seine med å bestemme oss for en sjapp biltur.
Bjørn Erik og jeg plukket opp Mille i stallen, og avgårde bar det. Med nystekte påsmurte rundstykker og hjemmelaga iste, forsøkte vi å ta igjen litt sårt savnet familietid. Mille klarte også å lage til litt sprell i baksete under klesskifte, særlig når undertegnede hadde pakka med en alt for liten bukse. Til mitt forsvar plukka jeg med meg den buksa som lå øverst i skapet. Jaja, jeg har nå vært ung selv en gang og liggi på gulvet og tvunget på meg en alt for åletrang bukse, men jeg er enig med minsten at det ble en større utfordring å klare det i baksete på en bil.
Vi kom oss nå frem til Haugesund etterhvert, og der ble vi møtt av supergira Oslo-folk klare til kamp. Gratisbilletter gjorde turen vår plutselig enda bedre, så nå var det bare for Enga å toppe opplevelsen med seier i lomma på hjemveien. Det ble dessverre ingen jubel på hjemveien, men vi var alle enige om at det uansett var verdt å ta turen. Vi er nødt til å få med oss et par kamper i året, særlig når de møter lag i nærheten av Stavanger. I tillegg så kjente jeg på hvor mye jeg savnet hjembyen min. Østkantdialekta og tilhørigheten til stedene jeg har vokst opp på, står meg kjært, og det var altså så deilig å kjenne på den følelsen igjen. Vel, det er selvsagt ikke noe godt å ha hjemlengsel, men av og til er det helt greit å savne fødebyen sin og menneskene som har vært med å forme en til det man er i dag.
Det er 86 dager igjen til kåringen av “Mammablogger awards 2018”. Trykk gjerne på banneret under her og stem meg frem 🌸
Nå endevender vi huset både inne og ute. Vi har laget en “to-do” liste, som ingen ende tar, men når alle man er med, er det faktisk litt gøy. Vel, jeg er vel egentlig ikke så god på de fysiske tingene, så ikke la dere lure av det første bildet under her, det var kun en to-sekunders greie, som endte raskt, men vi er nå i alle i gang med en del forfallende arbeid, som krever litt pirk og tålmodighet.
Jeg eeelsker å jobbet etter lister og jeg ble faktisk litt overraska over at Bjørn Erik også liker å jobbe etter det. For meg er det nesten litt orgasmisk å stryke over hver bidige ting man har gjort, jeg rett og slett digger det. Så da er det bare å brette opp ermene dere, eller ta på seg brillene blir det vel, for nå skal jeg sitte å dytte inn hver bidige maske i sofaen som katten vår Mia har dratt ut. Jeg vet ikke helt om jeg får det til, men det er lov å håpe.
Sofaen er ikke mange åra, men Mia har allerede klart å sette stygge spor i den. Tenkte å ta baksiden på en tykk stoppenål og forsøke å dytte inn maskene igjen.
Alle plantene inne skal gjødsles og “lukes”.
Det er ikke bare bare å få opp en hengekøye i taket. Nå er de sparkla og første malestrøk er allerede unnagjort.
Vi fjernet et bed her i fjor, men eldstekatten vår Lala bruker fortsatt plassen som sin do. Nå har vi raka vekk all driten, og lagt hønsenetting over.
Vi har barnefri denne helgen, og har valgt å bruke den muligheten til noe fornuftig. Vi skal rett og slett gjøre nada, ingen verdens ting, kun det som impulsivt plutselig skulle friste. Sant det er fornuftig, dere?
Bjørn Erik har valgt å flytte playstationen sin opp på “promperommet” sitt (har arvet Mille sitt gamle), mens jeg koser meg nede og ser dritt-TV. Det vil altså si serier Bjørn Erik mener er helt hjernedøde, som ikke gir han noe verdens ting. Jeg derimot elsker å koble helt av til slikt, så nå går det mer eller mindre i den siste sesongen av “Orange is the New Black” og “Love Island UK”.
Vi kan selvsagt ikke bare hengi oss til sofakroken og tittekassa, vi er nødt til å få rørt litt på oss, så i går kom vi oss etterhvert på kino. Da stod Tom Cruise og Mission Possible 5 høyt på ønskelista til oss begge. Vi lurte lenge på om dette kanskje kunne være en film for 12-åringen vår også, men i kjent stil stokker de om på det meste, lager krøll og bøll ut av alt, så jeg tror kanskje det hadde blitt for vanskelig for Mille å fått med seg poenget. Bjørn Erik synes dessuten hun bør se de fire andre filmene først, og jeg er jo litt enig i det.
I morges skinte sola igjen, så noe overraskende foreslo jeg en langtur på Harleyén. Da var hunken min rask med å skippe den planlagte plen-og hekk klippingen, for som dere vet, det å kjøre sykkel er visstnok livet. Ølberg, Bryne, Ålgård og selvsagt Stavanger, viste seg fra sin vakreste side. Jordene og strendene badet i det nydelige sollyset, så til og med reddharen meg nøyt sykkellivet for en gang skyld. Jeg er nemlig egentlig en skikkelig reddhare der jeg sitter. Jeg klarer ikke helt å slappe av, sitter stort sett og anspenner meg, men det gikk jo fint denne gangen også…
Jeg har forresten forsøkt å finne beskyttelses briller til Pippi også, men sist jeg leita fant jeg ikke små nok. Nå har det derimot gått noen år siden sist jeg etterlyste det, så det kan hende jeg har bedre hell med meg nå. Hun er derimot kjempefornuftig der hun sitter, for når sykkelen kommer opp i 50-60 km, putter hun raskt hodet sitt inn i jakka mi og legger seg til å sove. Hun er så flink atte 🐾
Jeg ønsker dere alle en fortsatt finfin lørdag, klemmer sendes i fleng!
Jeg setter forresten stor pris på om du går inn og stemmer på meg i Sparpedia sin “Mammablogger award 2018”. Det ser faktisk ut som om man kun kan stemme en gang, så hvis du allerede har gjort det, takker jeg 💕
Når man er født på 60-tallet, og har hatt foreldre som har vært i overkant opptatt av musikk, så faller det seg helt naturlig at man selv også blir litt hekta. Noen synes nok derimot jeg er litt ødelagt, siden spekteret for hva jeg synes er “bra musikk”, er enormt. Alle generasjoner ser ofte tilbake på sin favoritt epoke, og det slår helt sikkert ikke ned som en bombe at jeg synes 80-tallet ruler, men på Spotify-lista mi finner dere faktisk mest av dagens listepop.
Altetende meg, elsker derimot det norske Postgirobygget. Den første skiva (ikke det at de boltrer seg av så mange utgivelser), Melis, er faktisk en av de få albumene jeg kan høre om og om igjen uten stopp. Gutta våre Dennis og Pelle er flaska opp på disse låtene, da de ofte gikk non-stop under flere lange ferie bilturer når de var små. I går var det minsten Mille sin tur til å få oppleve favoritt bandet mitt, og ikke helt overraska, kunne hun tre av låtene utenatt.
Med norske band er det selvsagt enklere å lære seg teksten og ikke minst forstå budskapet som ofte formidles. Dere skulle derfor vært flue på veggen og fått med dere at jentungen vår sperra øya opp når mora for full hals sang: “Stygge lille Trine, hun fikk aldri kline, når vi dro på byen, fikk hun ikke bli med”. Okey, den var litt lei, og jeg forstår godt at en 12-åring som har fått beskjed hele livet at “alle skal være med alle, ingen skal være utenfor”, ble noe sjokkert. Jeg kom rett og slett til kort der, og tid og sted passet ikke helt for å begynne å diskutere. Jeg ble gudskjelov reddet av at bandet satte i gang med nok en god slager, en som Mille-mor også kunne, men kjenner jeg henne rett, så har hun nok ikke glemt det.
Selv om det striregnet, ble det allikevel en knall opplevelse. Vi stod nesten helt fremme ved scenen, med han far som skjold bak oss, og hoppet og dansa. Postgirobygget lenge leve, fra generasjon til generasjon 🎶
Vi var som dere ser, ikke aleine om å like Postgirobygget. Vågen var stappa av ihuga fans.
Det er alltid godt å ha han Bjørn Erik med seg som trygg støtte bak seg. Han sørger for at ingen dytter bort i jentene hans.
By the way, dere! Tuuusen takk for alle de gode tilbakemeldingene i går. Dere er litt av en heiagjeng, og dere skal vite at uten dere trofaste lesere med på laget, så hadde ikke denne bloggen klart å rulle videre som den gjør. Dere er gode som gull, og fortsett gjerne å stem 😘
Nina Sprell Levende, min lille baby og overlevelsessyssel i tykt og tynt er nominert i sin aller første blog award. At kategorien er “årets mammablogger 2018” varmer stort, for det er de historiene det stort sett er kjekkest å dele med dere. Til tider gir det meg store utfordringer også, for som mamma må man selvsagt være skånsom mot sine kjære, men jeg mener nå jeg har funnet en middelvei med en stor porsjon ærlighet og ikke minst en dæsj humor.
Sparpedia har altså plukket ut lille meg, med ordene: “Vi har lest bloggen din, og synes den er både velskrevet og spennende! Det kan være vanskelig å finne tema som engasjerer leserne, men din blogg kan kunsten å fange oppmerksomheten.” Jeg bøyer meg i støvet, dette er selvsagt stor stas, og moro til tusen. Så da er det jo bare å spørre om dere vil være med å stemme meg fram, se gjerne her. Bla nedover til du finner meg, Nina Sprell Levende. På bildet av meg har jeg både katten Mia og yorken Pippi på armen 🌻
En gang i året møtes vi venninnene i Kongeparken med jentene våre. Det hender mannfolka også stiller opp, men denne var vi altså kun kvinns og det er ikke så ille gæli det heller. Nå er det forresten ikke sånn at vi kun produserer jenter, selv om det nesten ser sånn ut, men aldersmessig sett, så er det kun jenter igjen som ønsker å være med å leke.
Denne dagen har blitt utrolig viktig for gjengen. Noen av oss møtes relativt ofte over en kaffekopp i byen, men det er sjeldent ungene våre også samles. Utrolig dumt, for de tiltrekker hverandre som magneter. De har også blitt så store nå, løper hit og dit uten stopp, og i følge min Mille så kommer hun aldri til å bli lei.
Mille var forresten tøffeline delux. Vel, hun har faktisk alltid vært positiv til å prøve alt i en fornøyelsespark, finnes ikke redd, men denne gangen ville hun også pushe seg selv i klatreparken de har der. Det har jeg tidligere egentlig alltid sagt “nei” til, for jeg har ikke trodd hun har hatt styrken i kroppen til å klare det. Noen var derimot altså helt klar for å motbevise det, ti ville hester kunne ikke ha stoppet henne.
Ikke bare klarte Mille utfordringen i klatreparken, hun tok pinamegdø zip-linen flere titalls meter oppe i lufta også. Det kan kanskje ha noe med at jeg har lovet henne et besøk i den gigantiske klatreparken på Evje den dagen hun mestrer det her. Hun tvilte ikke et sekund på at hun ikke ville stå løpet ut, så det er bare å bøye i støvet, she did it, you rock Mille!
Det er ikke enkelt å ta karusellbilder, for det går så alt for fort. Flaks at jeg i det hele tatt fikk tatt noen av mine egen unge.
Trollungene våre er så fine i sammen.
Ungene styrer på, mens mammaene “tatler”.
OMG. there she goes!
Her var det bare å holde tunga rett i munn.
Konsentrert til tusen og i mål med stil.
Mora blir som sagt ikke med på slike sprell mer, liker seg best som tilskuer godt planta nede på bakken…eller i en solseng.
Vibecke derimot, hun tar fortsatt sjansen.
Jeg lo så jeg grein av de dårlige vitsene (under her): fleirbruks øks, skjeiv hendt øks, svenske øks, øks 2.0, bortevekk øks – den var best!
For en energi, ved stengetid kl 18, var de fortsatt like gira.
Godt vi fortsatt har “småtisser” som vil i fornøyelsespark og ikke minst godt vi fortsatt har venninner som yngler, så vi kan se frem til flere år med slike fine dager. For jeg blir nå aldri for gammal.
Åhhh, for en dag! Jeg har grua meg til dette i en evighet nå, men nå er det over, og jeg kan puste lettet ut. Det er veldig typisk meg å velge å dele ubehagelige ting når jeg har fått kontroll på det, og ikke står midt oppi noe som bekymrer meg og tar i fra meg nattesøvnen. By the way, dette er IKKE lesestoff for familie eller nære venner. Dette er nemlig meget intimt, som jeg rett og slett ikke orker å diskutere i etterkant. La meg nå få trekke pusten godt inn og ut her et par ganger, og begynne helt fra begynnelsen.
Mange fikk sikkert med seg at det åpnet seg en mulighet for Bjørn Erik og meg å ta oss en lang herlig ferie i Spania i sommer, uten Mille, altså uten barn. Noen nydelig dager lå foran oss. Rikelig med sol, mat og deilige drinker, og sist men ikke minst mye s…. Herregud, så barnslig jeg er, men jeg klarer altså ikke å skrive ned ordet en gang. Uansett dere, vi var mye intime, absolutt mer enn det vi pleier, og jeg nøyt hver bidige dag.
Ut i andre uke oppstod det derimot et problem. Under en av disse intime aktene våre, oppdaget jeg nemlig en gedigen kul der nede. Dobbelt klinkekule på skjedeveggen, vond som bare det. Bjørn Erik har i etterkant fortalt meg at jeg ble helt kritt hvit i ansiktet, rullgardina gikk med andre ord ned, og jeg trodde min siste time var kommet. Jeg kødder ikke dere, jeg tenkte med en gang at sånne kuler skal man så absolutt ikke ha “der nede”, dette var på ingen måte greit, så jeg gikk faktisk rett i kjelleren.
Fine Bjørn Erik derimot, fant frem beste vennen sin “Goggle”, og begynte å stille diagnoser. Kuler der nede, betente kuler, syster, osv. Jeg lå lamslått ved siden av, og “butikken” var selvsagt helt stengt på ubestemt tid. Så ropte min kjære sidemann ut:”Bartholonitt, du har pådratt deg en betent kjertel på skjedeveggen, helt normalt jenta mi! Detta fikser vi, dette er null problem!”
Bjørn Erik trodde vel der og da at “butikken” skulle åpne igjen, at jeg kjøpte diagnosen, men nope. Jeg slapp størsteparten av bekymringa, men det kom ikke på tale å fortsette som før. For hvis jeg nå hadde en slik betent kjertel, som på det verste kunne bli like stor som en tennisball, var moroa rett og slett over for denne gang, i hvert fall for en god stund fremover.
Det første jeg gjorde når jeg kom hjem, var selvsagt å bestille time hos fastlegen min. Hun var ganske sikkert på at det var en Barholinitt hun også, og beroliga meg med at jeg var uansett var nokså heldig over at den ikke var større. Hun hadde nemlig opplevd kvinner som omtrent ikke kunne gå pga av dette, så ja, jeg må vel innrømme at jeg følte meg ganske så letta. Jeg måtte derimot sendes videre til spesialist, for når man har passert femti, er prosedyren at alle kuler skal sjekkes grundigere og gudskjelov for det.
Så i dag har jeg altså vært hos gynekologen min. En hel måned etter at jeg oppdaget makkverket for aller første gang. Jeg lå som en skadet fugleunge med brukne vinger i den stolen etter få minutter. Akka og uffa meg, for det var søren meg så ubehagelig og forferdelig vondt. Jeg skreik faktisk et par ganger der også, men da så legen forundret opp på meg. For en betent kjertel skal ikke gjøre så vondt, så hun slo fort bort diagnosen min kjære mann og legen hadde kommet frem til. “Vil du at jeg skal snitte den opp?”, spurte hun plutselig, og jeg holdt faktisk på å svime av. “IKKE uten bedøvelse!”, kom det derfor fra meg.
Bedøvelse fikk jeg, til nok en runde høylytte skrik, og snitta opp ble jeg. SPLÆSJ, sa det plutselig, da blodet traff gulvet. Djiiiisus, så ubehagelig, og gynekologen ble nokså overraska hun også. Hun hadde nemlig trodd det først var talg (ÆSJ) som ville komme ut, men det var altså gammelt blod. Jeg hadde rett og slett fått meg en blodansamling, som en slags sprengt blodåre “der inne”, og da dere, var det visstnok ikke så rart at det var litt betent og lagde bøll, for slikt var visstnok ganske så vondt, HA!
Phuuu, nå er det altså over, vel, i alle fall for denne gang. For min kjære lege sa jeg bare måtte stålsette meg for hva “alderen” bar med seg av trøbbel for kvinnekroppen og ofte underlivet. Jeg er uansett kjempe happy over at dette egentlig bare var en liten filleting som kunne ordnes. Vel, liten og liten fru Blom, det skapte nå allikevel en del bekymringer og ikke minst ubehageligheter, men nå kan jeg i alle fall erklære “butikken” for åpen igjen….
Tenk, da var den altså oppe. Hengekøya som ble anskaffa for en stund siden, men som har vært reine marerittet for Bjørn Erik, siden det var helt umulig å finne bjelkene eller stendere i taket. Vi klagde nemlig på taket når det ble bygd, det sprakk, og vi fikk derfor nytt tak som ble lagt rett oppe på det gamle. Stenderfinnerapperatet klarte ikke å måle den tykkelsen, så da var gode råd dyrbare. Råd fikk vi, så tusen takk, løøøve you all!
Han far fikk det altså til til slutt, og jeg jubler. Jeg synes altså det er så morsomt, og interiørmessig så ble det ikke så gæli heller. Glir rett inn med bjørkeskogen og med resten av det grønne og ville. Var først litt redd jeg måtte fjerne soveplassen til Mia (den yngste katten), men på siste bilde ser dere at den passer fortsatt inn.
Nå gleder jeg meg til å ta meg en “fem-minutter” på den nye yndlingsplassen min. Jeg skal også hente frem reiselykta og hente ned go´boka mi. Nå skal det altså køyes støtt og stadig!
Se dere, jeg kan se heile sulamitten av TV´n fra kosekroken min.
Hengekøya og selve opphenget skal tåle 200 kg, og jeg hadde gledet meg til å dele gode stunder med Mille oppi her, men Bjørn Erik nekter plent. En av gangen!
Her har jeg som sagt romstert litt igjen, og som dere ser, Mia sin tumleplass glir fint inn her.
