For dere er det helt sikkert kveld nå, men får meg er det morgen. Har akkurat stått opp, siden jeg la meg seks i morges. For jeg var visst ikke ferdig med den omgangssyken allikevel. Den blusset opp igjen for fullt. Spydde kun to ganger, men jeg har vel mer eller mindre tissa med rompa i et døgn nå. Krise, siden jeg ikke trives på do, men denne gangen var det bare å benke seg godt til rette og sitte til krampa tok en. Har faktisk fått blåmerke etter doringen, stiv og støl, men etter ni timer i koma, føler jeg meg mye bedre.
Nå er det på tide å ønske 2020 velkommen. Det er deilig å starte med blanke ark. Ikke misforstå meg, jeg har lagt et fargerikt og gledelig fjorår bak meg, men det er nå allikevel godt å få begynne litt på nytt. Forsøke å være målrettet, men allikevel være fornøyd med at dagen har vært god selv uten de store toppene. Det er et jag etter “livets lykke og gleder”, men for meg blir det viktigere og viktigere å ha god balanse. Litt av alt, både utfordringer og det enkle, men alt trenger nødvendigvis ikke å analyseres.
Jeg takker for kompleksiteten i livet, og siterer det Henriette Lien nylig skrev:“Ikke lys uten mørke, varme uten kulde, det myke uten det harde”
Jeg har tak over hodet, mat på bordet, folk som bryr seg om meg og ikke minst en rekke ting som holder meg sysselsatt, hva mer trenger jeg? Ingenting ❤
Det er flere grunner til bloggpausen, blant annet sykdom og prioritering av viktig barnebarn besøk. I tillegg så er jeg ikke komfortabel med å ha fått meg PC i stedet for Mac. Kvaliteten på skjerm, mus og brukervennlighet er ikke optimal, så nå vurderer jeg faktisk å benytte meg av angreretten, levere den tilbake. Synd, siden dette var en overraskelsesgave fra Bjørn Erik, men jeg regner med at han forstår at dette er et viktig arbeidsverktøy i hverdagssysselen min.
I år ble dagen feiret noe annerledes enn det vi pleier. Som regel rømmer vi i fra byen, siden minsten Mille og hunden Pippi er livredd for raketter. Denne gangen hadde vi som sagt besøk fra Oslo, og valgte derfor å bli hjemme. Til min store glede ba venninnen min Vibecke seg selv hjem til oss med sin fine familie, og når hun i tillegg tilbød seg å stå for all kokkeleringen, var jeg sannelig ikke vanskelig å be.
Guriland som den dama der kan lage mat. Jeg pleier som regel ikke å spise så alt for mye kalkun, synes ofte det blir for tørt, men denne var altså så saftig og smakfull. Middagen ble faktisk så til de grader vellykket, at det kun var to små kjøttbiter igjen av et kalkunbryst på 2 kg. Fordelt på fire voksne, barna spiste julepølser, er det nesten brutalt spør du meg, reine fråtsingen.
Vi har alltid pakkeleken nyttårskvelden for å forkorte ventetiden til midnatt. Hadde planlagt det denne gangen også, men fikk plutselig så lyst til å spille Kahoot. Har dere prøvd det? Alle laster ned appen på sin mobil, og så kobler vi oss opp mot samme spørrespill, denne gangen “For hele familien”. Så kjøres det opp på TVen, og det er altså så kjekt. Så moro at vi faktisk glemte tid og sted, og derfor måtte haste avgårde til fellesoppskytingen av raketter.
Mille er som sagt fanatisk redd for raketter, noe som er nokså kjent blant de som har Sotos Syndrom. Fikser ikke noe form for smell i det hele tatt, liker ikke høye lyder generelt, og klarer ikke å venne seg til det. Derfor valgte hun å bli hjemme og inne med en syk Kristin. Vi andre dro derimot bortover, og fikk med oss et helt magisk fyrverkeri som ingen ende ville ta. For å være helt ærlig dere, så skjønner jeg ikke hvorfor folk i Stavanger kjøper raketter selv i det hele tatt. Ingenting slår nemlig fellesoppskytingen. Så da fatter jeg ikke hvorfor folk gidder å stå på sidelinja å kjøre opp noen små fiseskudd sammenlignet med dette.
En glad og fornøyd Mille tok imot oss i døra når vi kom hjem, og da turde hun faktisk å komme ut på verandaen iført hørselsvern, så også hun kunne få prøvd noen stjerneskudd. Deretter avsluttet vi kvelden med pakkeleken. Kjempa og sloss som vanlig om de samme pakkene med den fineste innpakningen. Like morsomt hver gang, og det slår aldri feil at den som i første runde karra til seg flest pakker, altså meg, mista dem i siste og avgjørende runde.
Godt nytt år, kjære lesere. Vit at jeg setter utrolig stor pris på dere ❤
Farmor sin lille gogutt var ikke helt enig i at han måtte gå å legge seg med så mange kjekke mennesker rundt seg på besøk.
