God lørdag, kjære dere.

Jeg veit ikke hva det er med meg, men har plutselig funnet ut at jeg kanskje ikke er så sosiale av natur allikevel. Da mener jeg først og fremst på en som har behov for å henge med noen til enhver tid. Jeg har egentlig aldri vært den som renner ned dørene til folk, det hender kanskje et par ganger i måneden, men da har jeg helt klart fått en invitasjon på forhånd. Det er også veldig sjeldent jeg inviterer meg selv til noen, så den følelsen her dere, denne ærlige selvransankelsen, er helt syk.

Jeg begynte plutselig å fundere over dette i går, for jeg kjenner jeg er mye lettere til sinns enn det jeg pleier. Det er som om jeg liker å bli fortalt hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg liker få valg, så jeg ikke hele tiden tenker på hva jeg kunne gått glipp av fordi jeg til tider er noe tiltaksløs.

Da hverdagen min forandret seg drastisk for syv-åtte år siden, var jeg nødt til å finne på noe for å ikke drukne i min egen bitterhet. For der og da synes jeg livet var veldig urettferdig. Siden helsa begrenset valgene på hva jeg kunne begi meg ut på, ble det å skrive redningen min. Ta bilder og skrive enkelt og kortfattet om de. Etterhvert knyttet dette meg til en omgangskrets med helt ukjente mennesker som jeg den dag i dag har holdt sporadisk kontakt med videre.

Hver bidige dag har jeg kontakt med venninnene mine og nærmeste familie. Samtidig har jeg daglig korte men ekstremt koselige dialoger med folk jeg har møtte gjennom sosiale medier de siste årene. Noen synes kanskje det å ha omgang med folk på denne måten er en mager trøst, men ikke jeg. Jeg velger å tro at det er derfor jeg klarer meg så bra i denne såkalte “lock downen”. Jeg føler meg nemlig aldri aleine. Jeg har selvsagt Bjørn Erik og Mille rundt meg også da, er veldig heldig og takknemlig sånn, men jeg er utrolig glad for alle dere andre der ute som jeg har møtt på min vei gjennom alle disse årene. Dere skal vite at dere beriker hverdagen min.

Oi, jeg ser nå at dagens innlegg sporet helt av. Jeg skulle egentlig vise dere kjøkkenvinduet mitt og be dere vise meg deres, men sånn ble det altså ikke. Jeg trodde først jeg skulle vaske vinduene og pynte det til randen med påskepynt, men neida. De ble vasket men som dere ser, har jeg alt for mye prosjekter der til at det kan bli årets påskevindu. Men, men uansett dere, hva ser du fra vinduet ditt? Har du pyntet det til påske? 

Belinda Jakobsen Ilies har via Instagram fått det for seg at vi alle skal slå et slag for den noe glemte blomsten Coleus. Den er visstnok en lettstelt plante, og den vokser fort. Det var derfor pur lykke å få to forskjellige stiklinger av arten via en venn på Facebook. Jeg gleder meg til å få de i jord snart, og etterhvert gi stiklinger videre til andre som vil ha.

Denne avokadosteinen har stått med vann i vinduet mitt i over to måneder. Det spiret en slimete enslig rot for litt siden og i går så jeg plutselig at det var på vei en stilk oppover også. Så spennende!

Disse kjøttetende plantene ble egentlig kjøpt inn for å ta seg av problemet med små fluer. En venninne av meg sier derimot at jeg sliter med feil fluer, at planten overhodet ikke kommer til å være interessert i de. Jaja, time will show, fluen er nemlig snart borte, men det kan kanskje ha noe med at jeg holder på å tørke ut synderen, altså planten der fluene legger egg.

Husker dere eksperimentet jeg hadde med å plukket med meg vill eføy jeg fant ute? Det er altså snart to måneder siden, og de lever her i vinduet i beste vellgående ennå.

#kjøkkenvindu #påskepynt #stiklinger #avocadostein #coleus #avleggere

Hei igjen, kjære dere 🌻

Guriland nå skjer det ting på venninnefronten. Nå begir vi oss nemlig ut på ting vi ikke har noe peiling på. Vi har gruppevideosamtale, å fyttikatta så gøy det er!

For et par uker siden samlet vi Stavanger-jentene oss i en gruppechat på Facebook. Vi er hele femten stykker, alle med forskjellige relasjoner til hverandre, men i løpet av mange år har vi opprettet langvarig bånd og et slags fellesskap.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen av oss treffes et par ganger i måneden, noen drar fortsatt på årlige jenteturer i sammen, vi har årlig treff med barna våre i Kongeparken og vi blir ofte en stor gjeng til julebordtreff.

Vennskapene oss i mellom er forskjellige. I en såpass stor venninnegjeng har det dannet seg mindre intime grupperinger, og fra år til år så ser jeg at de forandrer seg. Noen knytter sterkere bånd, noen trenger en pause og andre faller helt ut for så å komme tilbake.

Vi er altså en fin fargeglad bukett med single, gifte og skilte kvinns som titt og ofte finner sammen på et eller annen måte. Hver bidige dag tikker det inn meldinger i “Girl Power” gruppa, og jeg elsker livstegnene fra dem alle. På søndag skal vi derimot ut i nytt terreng, vis skal forsøke å ha en videosamtale. Jeg hadde håpt vi bare kunne trykke på en knapp, og at vi da på 1-2-3 dukket opp på skjermen til hverandre. Kan man det? Eller må man laste inn en annen app som fungerer bedre, som støtter alle typer mobiler?

I går etter midnatt, når resten av huset hadde lagt seg og jeg satt på do nede, fikk jeg plutselig lyst til å teste ut det her. Gikk inn på messanger via Facebook og trykket på den lille videoknappen øverst i høyre hjørne. Det ringte en gang, to ganger, og vips så var gledessprederen Simone på plass. Plutselig var leende Tonje på plass også og hun snaisne ute i havgapet, Vibecke.

Guriland som vi lo, brillegjengen var samla. Alle var egentlig på vei i senga, men tiden gikk og den gikk. Vi så oss derimot nødt til å gjøre alvor i å legge oss etterhvert, særlig når mannen til hun ene begynte å gjøre seg klar for senga han også. Snakk om å komme tett inn på folk, da dere! Så moro, dette var akkurat det jeg trengte i disse seperasjonstidene.

Jentegjeng, indre gjeng, ytre gjeng og en til en gjeng, dere er viktige, og jeg gleder meg allerede til søndag når vi sees igjen ❤️

Her kommer han Brede-far inn for å køye også, så da var det på tide å avslutte moroa.

Hmmm, det høres så enkelt ut, men det er ikke det for meg som må ha alt med teskje…

#venninner #gruppevideosamtale #messanger #facebookmessanger

Hver dag så våkner jeg med et håp om at marerittet er over. At en eller annen smarting et eller annet sted i verden, har funnet opp en medisin som gjør at all usikkerheten vi alle lever med nå, forsvinner.

Jeg har sluttet å lese nyhetene rett før jeg legger meg. De første ukene var jeg på nett hele tiden og fikk med meg alt. Etterhvert har jeg derimot holdt meg til en runde om morgningen og kveldsnyhetene på TV.

Etter at NrK, som jeg til nå har sett på som den mest troverdige nyhetskanalen, formelig tabbet seg ut på debatten med den mest hysteriske kvinnemenneske jeg har vært bort i, som stigmatiserte det meste og kom med den ene konspirasjonsteorien etter den andre, har jeg kuttet ut alt av debatter også. For hva gagner det oss å hive seg inn i ting uten klare fakta? Ingen verdens ting.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er alltid noen som tror på det verste. De som elsker å skape så mye blest som mulig om de mest negative tingene. Jeg derimot, liker mer å lene meg på de som beholder roen. De som med fatning bygger folk opp, i stedet for å hente frem redselen og usikkerheten. Det betyr ikke at jeg er engstelig for det som skjer, langt der i fra, men det er viktig å forholde seg til det mydighetene  sier. De som gir oss informasjon om den reelle situasjonen og som ledere oss trygt videre. De som forteller oss konkret hva vi skal forholde oss til. Det er krisetid, og da trenger vi ikke en masse fagfolk med ulike synspunkter som forvirrer. 

Det kommer til å gå bra til slutt, men livet blir nok aldri helt det samme. Vi kommer alle til å gå videre med arr på sjelen og en uro om at det kan skje igjen, men forhåpentligvis med en styrke om at vi i sammen klarer alt.

Vi som mange andre familier har også måtte ta en del grep. Særlig rundt økonomien vår. Vi har satt en del små oppussingsprosjekter på vent, og planlegger ingen dyre kjøp fremover. Jeg som ofte shopper impulsivt, som selvsagt har Klarna konto sånn i tilfelle, prøver å holde meg i skinnet.

For en uke siden, kom fargerike og unike Elsa-Fredrikke ut med den nye kleskolleksjonen sin. Jeg har falt pladask for den lokale designeren, ante ikke at vi hadde nok en flinkiss like rundt hjørnet for oss her borte på Vestlandet. Den ene genseren hennes formelig skreik “Nina” lang vei, faktisk 80-tallets Nina. Jeg var derimot i flink-pike modus, og la den heller til i “Nina & Bjørn Erik sin ønskelistegruppe” vi oppretta på Facebook i januar 2015. Da Bjørn Erik noen dager etter fortalte meg at det var kommet inn bursdagspenger både fra min kjære mamma og hans foreldre, var jeg ikke sein med å hanke inn herligheten. Så nå dere, går jeg rundt her hjemme og sprer litt fargeglede. Er den ikke fin?