Hei igjen, fininger.

Nå snakker vi venninnene oss i mellom om at vi er på oppløpssiden. Da mener vi at vi kun har sjarmørettappen igjen av denne grusomme koronaperioden. Vi er selvsagt ikke helt sikre, men velger i alle fall å tro på det. Hver bidige dag tar familie og venner vaksinen nå, og det dere, er rein musikk i ørene mine.

Det er derimot ikke til å stikke under en stol, at vi savner å henge med hverandre. Tidligere fikk vi til både en og to lunsjer i måneden, men nå har det vært sjeldnere. Vi har derimot klart å holde god kontakt på messenger, vi snakkes hver bidige dag, og det har jammen vært gull verdt.

For et par dager siden fikk jeg en plutselig trang til å gjøre noe. Jeg trengte å få luftet hodet litt, hadde mye på hjertet (det har jeg alltid) og til min store glede så jeg at sola skulle skinne gjennom hele helgen. Da øynet jeg et håp om at vi kunne treffes, og frekk som jeg er, ba jeg meg selv med to flasker bobler under armen til treff i hagen til ei av oss. Jubelen stod gudskjelov i taket. Jeg var så absolutt ikke aleine om å ønske å drikke bobler i finværet, så sånn ble det.

Alllerede kl. 13 i går møttes vi. Boblene ble lagt på is og ost og kjeks kom på bordet. Skravla gikk i hundre, og latteren lå løst. Etterhvert kom en annen venninne på besøk også, og når hun dro kom de fine mennene våre. Egentlig for å hente oss jentene hjem til Kompani Lauritzen og snopeskåla, men de ble nå allikevel litt frista til å sette seg ned å slå av en prat de også.

Noe tipsy i hodet og med bobler i både armer og bein kom vi oss etterhvert hjem til TV-kos og sulten unge. Med et smil om munnene kapret jeg sofahjørnet med det største Pepsi Max glasset i huset, og var enig med jentene som etter hvert tikket inn at dagen var blitt akkurat å god som vi hadde håpet på. Så etterlengtet og viktig ❤️

Håper helgen har vært god mot dere ❤️

Nå kan dere tro hu farmor koser seg. Trekløveret fra Drammen har vært her i snart en uke nå, og jeg nyter hvert bidige sekund. Våren er i anmarsj, solen deler rikelig av seg selv og vi lever late dager nå som minsten har vinterferie.

Her for leden ble hele hurven invitert på utflukt på andre siden av øya vår, nærmere bestemt Trollskogen. Tre familier, stort og smått, fra besteforeldre til barnebarn. Vi lempet på Dennis en sekk med ved og pakket den ene trillebaggen etter den andre med mat og snadder.

Dette var barnebarnet vårt Falk sitt første møte med vår kjære Trollskog, mamma Kristin sitt også, og det var et stolt øyeblikk å få dele våre gamle tradisjoner med den kommende generasjonen. For her har vi venninnene tatt med barna våre i årevis, her har har vi skapt mange gode minner, og det er altså så stas å få gi de videre.

Temperaturen har falt og all snøen har smeltet her på Hundvåg rett utenfor Stavanger sentrum. Ikke at vi hadde så mye i utgangspunktet, men vi kunne nå allikevel ta noen runder både på ski og skøyter på det isbelagte vannet.

Livet med hest er lykken vår, men på dager som vi har vært så heldig å ha nå i det siste, har de flinke stalljentene også tatt seg tid til andre ting. De har forflytta seg ned på nærmeste vann, og kost seg med forskjellige aktiviteter der. Mille har forsøkt å stå på skøyter et par ganger før, uten særlig hell, men skiskoene hun fikk skreddersydd i fjor gjør det mulig for henne og så på langrenn. Hun er lik mora si, liker best å gå bortover på flata, unngår opp-og nedoverbakker, og det forstår jeg veldig godt.

Hele flokken var klar for litt frisk luft den dagen her, tre- og firbeinte også. Det blåste derimot surt, så det tok ikke mange minuttene før Pippi ville opp og varme seg i jakkelomma mi. Poppy derimot viste ikke tegn til å fryse, men for sikkerhetens skyld tok vi henne opp på armen i ny og ne så hun kunne varme potene sine.

Han far elsker dronen sin, men ble særdeles lang i maska da vinden økte og dronen som for lengst var sendt opp og utover isen ikke ville returnere hjem igjen. Han ble stum som en østers og nektet med sammenbitt munn å snakke til meg, for han så nok dronen som tapt der et øyeblikk. Etter mye om og men, og frem og tilbake kom den derimot i stiv kuling tilbake igjen, og da var Bjørn Erik rask med å pakke yndlingen sin raskt ned i veska si igjen. Filmprosjektet “en dag på isen” ble skrinlagt asap, og jeg kunne ikke kommet meg fort nok tilbake til den varme bilen. Kakaoen fikk vi heller ta hjemme.

Ønsker dere alle en god helg, lad batteriene og kos dere masse. 

Klemmer sendes i fleng!

Hvor er dronen mon tro?!

Her lekes det “Rødt lys”.

Lomme hund.

Bjørn Erik er og blir en romantisk sjel. Han elsker overraskelser og ingenting er overlatt til tilfeldighetene når det nærmer seg merkedager. Han tar med andre ord godt vare på flokken sin, og denne helgen var intet unntak.

Når jeg stod opp på søndag, var hele spisebordet dekket med roseblader. På den ene siden lå det fint kort, snop og gave til Mille og den andre siden like fine oppmerksomheter til meg. Sukkerspinn (superfavoritt, noen husker kanskje galskapen jeg opplevde i Miami, les gjerne her), sjokolade, kjærlighet på pinne, hettegenser, og olivenolje var påfunnene i år, og sist men ikke minst ble jeg bedt om å stille i finstasen presis kl. 19 samme kveld.

Jeg må jo innrømme at jeg er og blir litt av en skrulle også da, for samtidig som jeg hoppet i taket av glede over å få meg en luftetur, endelig få bruke byen vår for det den er verdt, fikk jeg angst over å måtte bytte ut kosedressen og sofaen med kjole og hvite duker. Det er søren meg helt klin kokos så bedagelig anlagt man blir etter å ha levd som i karantene i lang tid, kun ikledd slabbedask klær og BH-løs. Noe skummelt å bli så knytta til sin egen stue, så det var med andre ord virkelig på tide å bevege på seg ut av dørene her etter mørkets frembrudd.

En ekstrem stor henslengt kleshaug foran senga mi vitner fortsatt om at jeg gikk mange runder på søndag for å finne ut hva jeg skulle ha på meg. Den ene kjolen etter den andre ble skrinlagt, men jeg endte til slutt med megastort tyllskjørt med matchende bluse til. Humøret steg flere hakk da vi festklare satte nesa mot byen, og smilet ville ingen ende ta når jeg fant ut hvilken restaurant vi skulle på og at et par av mine fineste venninner med deres menn også skulle tilbringe kvelden sammen med oss. Gutta hadde for lengst planlagt dette for oss jentene, og det var helt klart mye koseligere og mer minnerikt å dele denne kvelden med flere. 

Jeg er ganske glad for i å overraske han far jeg også, men i år ble det hverken go´lukt til skjegget eller hjertesjokolade, det ble rett og slett diverse snåle ølvarianter.

 

Familie + venner + fest = minner for livet ❤️

Det lå lenge i lufta at konfirmasjonen måtte avlyses nok en gang, men plutselig var koronasmitten under kontroll, i hvert fall her i Stavanger. Vi fikk endelig grønt lys, konfirmasjonen kunne gjennomføres og det var duket for fest.

Før jeg går videre, så må jeg nok en gang få takke alle som stod på for at denne dagens skulle bli helt perfekt. Jeg synes det er vanskelig å be om hjelp, og jeg er heller ikke så flink til å takke ja når folk spør om de kan gjøre noe for meg, men gudskjelov så har jeg venner og familie som tar seg til rette og trår til der det trengs uten at jeg trenger å si noe. For å si det sånn, jeg har takknemlighetsgjeld til alle nå, for makan til stå på vilje på gjengen min skal man leite lenge etter. De ordnet lokale, bar bord og stoler, pyntet, lagde mat, bakte og serverte, og jeg er altså så himla lykkelige over å ha slike fine folk rundt meg. Så et tips til dere alle som nå står ovenfor en konfirmasjon: Takk “ja” når du blir tilbudt hjelp og hvis mulig, inviterer hele vennegjengen til festen. Det er nemlig godt å ha de du til daglig har med deg i hverdagen rundt deg på en så viktig dag. De skaper en lekende god stemning rundt den store dagen og det er også kjekt for en gangs skyld å la familie og venner få møtes.

Mille var i ekstase. Hun så frem til alt som skulle skje. Gledet seg til å ta på seg den nye bunaden, kirke seremonien, ta i mot gjestene, maten og til og med å holde tale. Mille er som sagt en fest i seg selv, og hun storkoste seg i rollen som vertinne. Midtpunkt for en dag, hun var virkelig i sitt ess ❤️ 

Det var forresten viktig for meg å være til stedet hele tiden denne dagen, så jeg tok ikke mer enn et par hundre bilder selv, men jeg hadde hyrt inn Malin i stallen som fotograf for anledningen, hun er nemlig dyktig, og i tillegg tok Kristin og Terje plenty av bilder. Jeg hadde derfor nærmere tusen bilder å gå igjennom, så derfor har dette tatt tid. Jeg har derimot storkost meg, virkelig mimret og ledd. Så bær over med meg dere, dette ble litt av et bildebonzana, skikkelig bildedryss.   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklame for en venn

I dag startet jeg morgenen tidlig i byen med venninnene mine. Visste dere at det går an å bestille frokostbord på de fleste hoteller uten å overnatte der? I stedet for å sitte å tvinne tommeltotter og vente på at kaféene skal åpne, valgte vi altså å begynne dagen på et koselig hotell med deilig frokostbuffet i stedet.

Gode lange samtaler over deilig mat og drikke i overflod er virkelig en luksus, og for å være helt ærlig så er jeg mett ennå. Det var derimot ikke alle venninnene våre som kunne stille i dag. De fleste av oss er helt ferdige med alle juleforberedelsene, vi har senket skuldrene og er superklare til å gjenforenes med familiene våre, men noen av jentene jobber fortsatt på spreng. Som min fine Andrea, venninnen som tryller frem den blågrønne  galne hårsveisen min.

Det er virkelig balsam for sjelen og slå ihjel et par timer i salongen hennes, Sachs. Det er ikke bare håret som skinner etterpå, men humøret mitt også. Det er ikke en ting vi ikke kan snakke om, og latteren sitter alltid løst. Energilagrene blir fylt opp, og jeg blir inspirert.

Fineste Andrea, takk igjen for at du er du og at du gir meg troen på at det er helt ok og innafor å gå rundt med denne gærne hårlooken selv etter de fylte 50++  ❤️   

God kveld, kjære dere 🌟

Like sikkert som at det hvert eneste år blir jul, like sikkert blir det show på Sola kulturhus også. Hvis Mille hadde fått lov å velge, så er jeg overbevist om at hun kunne gått å sett disse forestillingene hver bidige dag i hele desember. De unike karakterene i alle svartnisse-dramaene er heltene hennes, og etterhvert som årene har gått og vi har fått lov å komme backstage og møte dem alle in “real life” også, har hun blitt enda mere fan. Hver bidige jul kjøper hun cd-en av fjorårets forestilling, og de spilles av titt og ofte hele året.

Det er ikke bare datteren i huset som ser frem til disse kveldene, mora er ganske så gira hun også. Humoren er nemlig så “up to date” og til tider så på kanten gal, at jeg omtrent mister pusten. Jeg ler så jeg griner og til tider blir jeg helt satt ut. Jeg rett og slett elsker disse forestillingene, det blir rett og slett aldri en jul uten.

Bjørn Erik har mang en gang spurt om han kan bli med oss, men dette er helt klart en mor/datter greie. I tillegg så er dette eneste gangen i året vi går på McDonalds, så i følge Mille så er denne dagen perfekt på så mange måter. Vi går nemlig alltid med venninnene mine og deres barn, en kjempefin tradisjon jeg etterhvert har tenkt å ta med Falk på også ❤️ 

 

Tenk at vi klarte det! Klarte å samle syv av elleve venninner her i Stavanger by på et par dager. For en kveld det ble, helt kanon!

Når koronan dukket opp og vi alle ble tvunget til å holde avstand, opprettet vi venninnene en felleschat på Facebook. Takket være den har vi alle hatt kontakt regelmessig hver bidige uke, noe som helt klart har vært viktig, i hvert fall for meg. Det har vært godt å ha et sted å lufte hodet litt, tulle og fjase, men også et rom for å støtte og heie på hverandre. Jeg var derimot noe usikker på om vi klarte å finne en dag å møtes på før jul.

Gleden var enorm når vi fikk det til, og etter mye frem og tilbake klarte vi på et mirakuløst vis å få tak i et ledig bord på restaurant også. Det er sjeldent enkelt to dager før helg, for folka i Stavanger er flittige bruker av byen vår, men med litt trygling og skraping på døra til Foodloose, klarte de å hoste frem en plass.

Jeg ble altså så gira over tanken på den kvelden her. Bare det å ha en grunn til å bølge håret og ta på seg neglelakk var stort. I tillegg ble mange med på å treffes for litt jodlevann i Fargegata før middagen også, så dere kan tro jeg gledet meg.

Det ble en Ginger Joe i hvert bein og hver arm, før vi entret dørene og traff på alle de andre også på Foodloose. Praten var allerede høylydt og stemningen god når lekre retter som “crispy chicken balls”, “kingprawns dim sum” og “New Orleans Creole pasta” kom på bordet, og smilet ble bare bredere og bredere når shots, øl og drinker kom på bordet.

Det må nevnes at det kanskje ikke er bare bare å ta imot en gjeng voksne kvinns hvor alle har lang fartstid i utebransjen. Jeg vil så absolutt påstå at disse jentene veit hva de vil ha, mat står høyt oppe på ønskelista og bør alltid leveres med høy standard. Denne kvelden ble faktisk helt episk med tanke på maten vi fikk. Alt smakte helt himmelsk, vi kunne rett og slett ikke få rost den nok.

Her i byen er regelen nå at man ikke får komme inn på noe utested etter klokken 22. Det gjorde oss derimot ingen ting, for vi hadde “the time of our lives” akkurat der vi var. Der er regelen at alle gjestene må være ute av dørene til midnatt, så da dere, takket vi høflig og syngende for oss presis klokken 23:59. Vi hadde virkelig kost oss, og kjente nok alle på en takknemlighet over å ha hverandre. Vi treffes gjerne ikke så ofte, men når det først skjer, oser det av kjærlighet og varme.

Kameraet var dessverre ikke med denne kvelden, men fikk nå brukt mobilen litt. 

Noen kan synge og husker absolutt alt av tekster, mens…

andre sånn som meg, bare raller og traller med etter køriføri tekst.

 

 

 

For en helg!

Lite visste snuppeline hva denne helgen ville bringe, og jeg har aldri noensinne løyet så mye i mitt liv for å klare å få det her til uten at hun skulle få mistanke på at noe var i gjære.

Det ble som for mange andre lite bursdagsfeiring på Mille som nylig fylte 15 år. Den planlagte festen med jentene i stallen ble avlyst, men hun og venninnen Kaja var allikevel veldig fornøyde over å få feire hverandre ved å dra alene til byen for å spise middag.

Bursdagen kom og gikk, men jeg hadde allikevel et ess i ermet hun ikke visste om. Hun og jeg skulle nemlig dra inn til byen og legge oss inn på hotell. Bare late oss i sammen. Ikle oss hvite badekåper og tøfler og fordrive tiden med å bade, spise og kose oss.

Det beste med alt var at venninnene mine også syntes dette var en super idé. De ville også gjerne ville være med, og jeg ble altså så glad av at vi alle skulle få nyte denne helgen i sammen.

Jentene møtte altså opp på forhånd, og stod spente og ventet på at Mille skulle komme inn dørene på hotellet. Mille og jeg var egentlig på vei til stallen, men på veien skulle vi altså stoppe på et hotell for å levere en bursdagspresang til datteren til en av venninnene mine som skulle feire dagen sin der. Slik begynte altså eventyret på denne helgen. Dere skulle sett ansiktet hennes da hun oppdaget alle de kjente fjesene i hotell lobbyen og ble fortalt hva som skulle skje. At hesten Sol var sørget for og at jeg hadde sjekket inn på hotellet tidligere på dagen med klærne våre. Gledestårene strømmet på, og hun ble altså så glad. Fine fine jentungen vår ❤️

Det ble ikke noe gele på selve dagene til Mille, men jeg klarte å lage noen glass i hemmelighet til dette oppholdet her.

Stallklærne kom av i en fei og kjolen kom på i stedet. Først på agendaen for dagen var å kjøpe mat på Burger King og ta det med på kinofilmen “Dragevokterens jul”. En knallgod barnefilm, anbefales på det sterkeste.

Etter kinoen ble det en tur i Fargegaten og deretter gikk turen tilbake på hotellet igjen for å ikle oss badetøy.

Kvelden ble avsluttet med pizza oppe på det gigantiske hotellrommet til Vibecke og Lilly. Dere kan tro jentene begynte å bli trøtte på den tiden her.

Minner for livet ❤️

 

Tenk at jeg i det hele tatt brukte energi på å grue meg til artikkelen jeg skrev for “Ditt Familie Liv”. “Det unormalt normale livet” gjorde oss helt klart sårbare som familie igjen, men av alle tilbakemeldingene vi fikk, er jeg skråsikker på at dette var et helt riktig valg å ta. Det å dele gir kunnskap, og av kunnskap blir vi mer fordomsfrie og åpne for det ukjente. En av de viktigste tingene i livet, spør du meg.

Man skal ikke dvele ved fortiden, og vi har for lengst latt vonde sår gro. Vi lever så til de grader i nuet, og finner små gleder i hverdagen, koser oss i livet. Vi tuller mye, erter litt men mest av alt så heier vi på hverandre. Det fokuseres egentlig lite på annerledesheten, men når vi allikevel har valgt å være så åpne, så er folk rundt oss med på å minne oss på det…dog på en finfin måte, fortsett med det. Det er helt ufarlig.

Vi venninnene møtes ikke så ofte som før. Samfunnet blør, verden blør, men er det en tid det er viktig å ta vare på hverandre og finne sammen så er det nå. Råd må derimot følges, til punkt og prikke, men samtidig så tror jeg det er viktig å bevare roen. Alt ordner seg til slutt, garantert.

Vi jentene møtes som sagt ikke hjemme hos hverandre akkurat nå. Vi slår heller et slag for den døende byen vår. Møtes heller der og benker oss rundt et langbord. Frokost blir til lunsj, samtidig som vi lufter hjertene våre. Henter energi av hverandre, deler og varmer.

Svigerfar har plukket blåbær, han er helt rå på det der, og vi høster og har gleder av det hver dag nå.

Venninner, julekort, julegaver, shopping, “Mammabloggerne”, kalender, “Hver gang vi møtes”, Kristin skal på “Skal vi danse” i kveld. Det skjer mye fint. I tillegg skal vi på revyen “Det store Nissevalget”, årets tradisjon, venninner og barna våre. Denne helgen blir helt klart god.

Ha en fortsett finfin dag dere, nyt den.

Klemmer sendes i fleng ❤️