Nina Sprell Levende

Jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor glad og lykkelig jeg er over at Mille fikk ha konfirmasjonsfesten sin allikevel for få uker siden. Nå som vi ikke får lov å være så mange i sammen lenger, var det godt vi fikk det unnagjort.

Jeg er dønn ærlig når jeg sier at denne feiringen gikk som en drøm, forberedelsene også. Det var og ble en minnerik opplevelse for oss alle, og det beste av alt, Mille snakker om festen med lengsel i blikket og stemmen ennå. Både Bjørn Erik og jeg var selvsagt noe i overkant noe pumpa når det hele var over, for det var selvsagt en del idéer den dama her ville ha satt ut i livet, men jeg ville ikke vært foruten noe. Dere vet, jo lenger denne konfirmasjonen ble utsatt, jo mer ville jeg ha på plass, og takket være gode venner klarte vi å få til en hel haug av kjekke ting til den store dagen 🌸

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var altså så koselig å sitte å finne frem gamle bilder av alle som skulle komme. Helst sammen med Mille. Bildene under, satte jeg fast på en slags tavle med små søte klesklyper. Dette ble fin pynt å ha på gavebordet. 

Jeg lagde tre forskjellige vimpler med bilder av Mille i alle aldre. Annen hver med bilde og tekst. Forsøkte å få teksten til å passe til bildet. Lot være å skrive ordet “konfirmant” og dagens dato, for da kan vi kanskje bruke de igjen til en senere anledning. Pyntet fint opp i inngangspartiet og over gavebordet.

Jeg ville egentlig ha full kontroll over filmen vi skulle lage og vise frem under kakespisingen, men når jeg hverken fant de digitale gamle opptakene eller klarte å nøste opp trådene i alt materialet vi hadde, tok gudskjelov Bjørn Erik over. Filmen på en hel time ble kjempekoselig og ikke minst til tider ganske så morsom, og jeg angrer ikke et sekund på at papsen tok seg av det enorme prosjektet der.

Endelig fikk autografbøkene Mille kjøpte under USA turene våre se dagens lys igjen. Vi har vært tre ganger i statene med ungene, så alle til tross for sprik i alder har fått oppleve alle parkene, så dette har vært like morsomt for gutta også. Den gangen gikk det sport i det å kapre den ene kjente Disney figuren etter den andre i alle parkene. Det obligatoriske bildet ble tatt, og signatur etter signatur foreviget. Koselig underholdning som ble spredt ut litt her og der i festlokalet.

Jeg tar ekstremt mange bilder nå, men det gjorde jeg faktisk for 15 år siden også. Lagde det ene fotoalbumet etter det andre. Digitaliseringen av bilder skjøt i været rett etter at Mille ble født, og da sluttet jeg mer eller mindre å fremkalle bilder å sette dem inn i album. Jeg hadde derimot kommet ganske langt på et når Mille kom, og takket være konfirmasjonen, tok jeg meg tid til å bli ferdig med det. Dette albumet ble også tatt med på festen og lagt frem så alle kunne kose seg med det.

Jeg hadde helt glemt at jeg hadde laget fotobøker av den ekstreme turen til Mille og meg til Preikestolen og ikke minst av alle bildene som ble tatt av henne under alle årene i barnehagen. De ble selvsagt også med på festen.

I barnehageboka dukket en kjent figur opp, Ove Rocketroll, og også Mille sitt første møte med hest. Hun gikk som sagt i rideterapi en gang i uka gjennom hele barnehagetiden og fikk fortsette med det når hun begynte på skolen. Kanskje ikke så rart at hest etterhvert ble hele livet hennes?

Mille og jeg var i diskusjon om vi skulle velge det ordentlige bilde som ble tatt av alle konfirmantene eller det hvor alle står å gjør seg til på. Vi ble ikke enig, så derfor kjøpte jeg begge to, og rammet de inn og satte de frem på festen.

Jeg er altså så takknemlig for at vi fikk festlokalet allerede på torsdagen før selve festen på lørdag. Da stilte vennegjengen vår opp, og var reine rivjerna der de bar på bord, stoler og pyntet i vilden sky.

Jeg var veldig usikker på om den ville eføyen som jeg stjal oppi veien her var fin nok til å pynte bordene med, men kreative Simone var sikker i sin sak, eføyen skulle på og det var altså så vakkert.

De 50 småvasene jeg kjøpte flere måneder i forveien til under tieren pr. stk., ble litt av ett blikkfang. Kjøpte blomstene to dager i forveien, så de skulle få tid til å blomstre litt.

God fredag, fininger!

Den siste uken har vært helt magisk. Jeg har fått tatt del i så mange fine stunder, vært med venner jeg ikke har sett på evigheter. Så etterlengta.

For en uke siden var jeg med fargeglade og ærlige Kjersti, et ganske nytt vennskap som jeg så absolutt vil vie myer mer oppmeksomhet til. Man bør alltid åpne sinn og hjerte for nye mennesker som kommer ens vei, for det kan være så berikende.

Endelig har jeg også fått hatt den etterlengta fire timers lunsjen med min gode gamle venninne Kirsten. Vi har tross alt hengt sammen i tykt og tynt siden jeg usikker og nokså venneløs begynte på videregående her i Stavanger. Hun er en ekstremt god lytter, og har alltid mange gode råd på lur.

I går var jeg så heldig å bli invitert på middag med den trygge og levende Randaberg-gjengen. Jentene jeg har jobba med i uendelig av år, reist masse til London med og som er noen av de fineste menneske jeg veit om. Vi kan dele absolutt alt med hverandre, ingenting er for flaut eller vanskelig, og jeg har de alltid kjært med meg i hjertet. 

I tillegg fikk jeg lokket min fine Mille til byen i går kveld, så hun endelig fikk seg noen nye klær. Hun er på ingen måte glad i å shoppe, er ikke så interessert i klær i det hele tatt. Vel, så sant det ikke er hesteklær, da er hun ikke vanskelig å få med seg. Vi hadde noen fine samtaler over en Calzone på Kulturhuset, og etterpå gikk turen til Fargegaten, en fin avslutning på dagen.

Uken har med andre ord vært veldig begivenhetsrik. Kroppen har fått rikelig med påfyll av positive vibber, så nå er jeg klar for en rolig helg med den vesle familien min. Bjørn Erik skal nok fortsette å skifte ut gulvene oppe, for som mange helt sikkert fikk med seg, han har handla verktøy igjen, så nå skal visstnok oppgavene fremover bli mye morsommere.

Selv skal jeg gå dypt inn i meg selv og finne motivasjonen jeg trenger for å få skrevet ned historien vår med fineste Mille. Jeg har deadline til mandag med å få skrevet artikkelen som skal inni neste nummer av “Ditt familie liv”, og jeg kjenner litt på det at jeg igjen må pirke borti gamle sår. Det er allikevel en viktig historie å dele, og med tanke på hvor fint det tross alt har gått, så burde det ikke være så vanskelig.

Lag dere en fin helg, kjære dere ❤️

Snilleste Monica, ei av Randaberg-jentene, lot Mille og meg velge i mellom en stappfull pose med lekre hjemmestrikka pannebånd og votter. Er de ikke fine?

Hei igen, kjære dere 🍂

Jeg klarer rett og slett ikke å slippe den fine feiringen av Mille riktig ennå, for det ble altså sånn en fin minnerik dag. Jeg har lovet dere masse bilder, men la meg først få vise dere hva jeg satt og puslet med i dagene før den store dagen. Da satt jeg nemlig og laget et slags førstehjelpsskrin til den kommende konfirmanten. En gave lagd med stor flid og ikke minst mye kjærlighet .

Idéen er ikke min, det skal jeg på ingen måte skryte på meg. Jeg fikk derimot kjennskap til dette, da venninnen min Vibecke, lagde noe lignende til meg det året jeg fylte 50. I ettertid har jeg også googlet litt, og funnet lignende overraskelser til andre temaer også som f.eks. nygifte, pensjonister og andre lignende feiringer man vil hylle, og emne “konfirmant” var det mange idéer rundt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ville altså gjøre noe lignende, og det var altså så utrolig koselig å få i stand denne gaven. Jeg startet flere måneder i forveien med å handle inn alt jeg trengte, og brukte også lang tid på å hente inn tips på hvordan den til slutt skulle se ut. Det var selvsagt viktig å skape et personlig preg på den også, og med tanke på hvordan Mille mottok dette, er jeg nokså overbevist om at den slo an ❤️

Jeg lagde en innholdsfortegnelse av alt som ble puttet oppi kofferten, og limte den på innsiden av lokket. Som dere ser, så ble det handlet inn en del ting inn på forhånd for å klare å skape alle disse små overraskelsene.

Kofferten og hjerte esken som etterhvert ble til “datingboksen” ble funnet på Søstrene Grene.

De små glassene og reagensrørene ble kjøpt på Søstrene Grene, Upstairs og TGR.

Sukkertøy i alle fasonger og størrelser ble handlet inn over en lav sko, for disse skulle som sagt etterhvert bli “piller”.

Etiketter ble laget på PCén og printet ut. Klipt ut og limt på hver bidige lille ting. 

Mille ante ingen verdens ting hva jeg holdt på med. Hun forsøkte mang en gang å snike seg inn på meg, men jeg var alltid nøye med å låse døra der jeg satt.

“Spill – kriseplan ved strømbrudd”

“Hjerter – så du aldri glemmer at mamma er enormt glad i deg…pappa også så klart”

Jeg har tidligere nevnt at jeg var noe usikker på talen min til Mille. Jeg har aldri noensinne holdt en tale, så det var først meningen at jeg kulle lage talen rundt selve “Føstehjelpsskrinet”. Når jeg derimot først begynte å skrive ned ordene, kom de raskt på løpende bånd. Det passet derfor ikke å gi gaven før etter talen, da de fleste egentlig trodde jeg var ferdig med å si alt jeg hadde på hjertet, men da begynte jeg påán igjen som følger:

“Nå trodde du kanskje jeg var ferdig med å snakke, men det er jeg selvfølgelig ikke. For som mammaer flest, tenker jeg langt frem i tid. Derfor har jeg laget et førstehjelpsskrin som jeg tror du vil sette stor pris på.

I dette skrinet finner du en del hjelpemidler for rett å slett å klare deg litt bedre i det kommende voksenlivet. Her finner du hjelp for det meste”

Så da stod jeg der da, med denne kofferten og fant frem den ene lille omtanken etter den andre. En utrolig fin gave å lage og enda finere å gi ❤️

Heihei igjen, kjære dere.

Vi var som sagt lenge usikre på om det i det hele tatt ble mulig å feire konfirmasjonen til vår kjære Mille, men sist lørdag ble hun altså feiret med brask og bram fra morgen til kveld, og dagen kunne ikke vært bedre. Jeg var så heldig å ha fotograf den kvelden, så jeg kunne ta inn over meg og nyte hvert bidige sekund. Dere skal selvsagt få ta del i hele begivenheten, men først tenkte jeg å vise dere bildene som ble tatt i forkant av den store dagen.

Jelsa bunaden til Mille ble ferdig et par uker før selve konfirmasjonen, og jeg tenkte det ville være lurt å få unnagjort konfirmasjonsbildene allerede da. Vi skulle nemlig ha med både hesten Sol og valpen Poppy, og det krevde helt klart fint vær, vel, i hvert fall opphold. Her i Stavanger er været mer eller mindre ustabilt, men i det siste har vi vært heldig, så på 1-2-3 klarte vi å få organisert en fotoshoot.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Flinke Malin Jørgensen i stallen er ekstremt god på å ta bilder. Hun har mye bedre kamera enn meg også, så det var rein lykke når hun sa ja til å ville hjelpe oss. Så mens jeg lekte klovn og hoppet rundt så både konfirmant, hest og hund så inn i kameraet, knipset Malin vilt. Noen av resultatene ser dere her, og jeg kunne altså ikke vært stoltere ❤️

PS: Grimen til Sol er vakkert dekorert med det samme stoffet Mille har i bunadsvesten sin.

Foto: Malin Jørgensen

Foto: Malin Jørgensen

Foto: Malin Jørgensen

Foto: Malin Jørgensen

Foto: Malin Jørgensen

Fire dager igjen…

Jeg er og blir håpløs. Skulle som sagt for lengst vært ferdig med talen til lørdag, men neida, jeg bare fortsetter å skyve det skumle foran meg. Finner rett og slett på alt mulig annet, for å slippe å pirke borti noe jeg ikke har gjort før.

Jaja, tale blir det nå uansett. Enten på den ene eller andre måten. Må bare manne meg opp litt, si ofte nok ganger til meg selv at “dette fikser du, Nina-mor”. I mellomtiden så får jeg jo bare fortsette å styre og stelle med alt dette andre som også må gjøres.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ble akkurat ferdig med innkjøpet av alle blomstene til den store dagen. Jeg er derimot litt overraska over valget. Hadde noen fortalt meg for tyve år siden at det ville stå nelliker på konfirmasjonsbordet til den eneste jenta i flokken vår, hadde jeg blitt helt satt ut. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg ville legge min elsk på den type blomster, men så feil kan man altså ta. Jeg husker bestemor kalte nelliker for “begravelsesblomster”, når jeg var liten. En begravelse var tross alt bare trist og vondt, så fra den dagen styrte jeg unna alt som hadde med nelliker å gjøre, likte dem ikke.

Når nellikene for noen år siden derimot kom for salg med mange nye deilige farger, falt jeg pladask. De var rett og slett nydelige og ble fort en favoritt. Har allerede hatt samme sorten i vasene mine i flere uker her hjemme, og siden Mille overhodet ikke viser tegn til å ha noen ønsker rundt hvordan vi skal pynte til festen, ble syv buketter med meg hjem i dag. Noen synes kanskje det er litt tidlig å kjøpe inn dette allerede i dag, men de trenger noen dager på å blomstre. I tillegg har jeg kjøpt et par buketter med grønne blader, for jeg tror de i sammen med nellikene kan bli et fint blikkfang.

Liker dere nelliker?

Oioioi, nå lurer jeg virkelig på hvordan sommerfuglene i magen er om akkurat en uke. Forhåpentligvis er alle tilreisende familie og venner på plass, og festlokale ferdig pyntet til fest, tenk nå blir det endelig konfirmasjon.

Vi har lenge vært engstelig for at smitten skal komme ut av kontroll igjen og lukke samfunnet ned igjen, men takket være dyktig smittesporing og lite smitte lokalt der hvor alle gjestene våre nå befinner seg, har vi endelig fått klarsignal. Vi klarte i siste liten å skaffe oss et ekstremt stort lokale et slikt arrangement kan holdes, hvor vi kan ta hensyn samt overholde alle regjeringens smittevernsråd, så nå kan dere tro vi gleder oss.

Vi fikk som sagt ekstra god tid på oss til å forberede denne festen, og jeg har altså kost meg så med alle disse små prosjektene. Akkurat nå sitter jeg og beundrer alle bordkortene kreative Elise har laget til meg. Unike bordkort med sjel, varme og til tider en dæsj humor. Jeg har sendt bilder av alle gjestene som kommer, med et par tekstlinjer som forteller litt om hver enkel person, og det har altså vært så koselig. Hver eneste en har opptatt hjertet mitt underveis, og tenk endelig skal vi møtes ❤️

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tusen, tusen takk igjen til flinkeste Elise Jensen, du er virkelig med på å skape god stemning rundt den spesielle dagen som venter oss alle. Du er rett og slett rå i å tegne og male ❤️

“Pappa Bjørn Erik, skalla rocker med grått langt skjedd”

“Tante Tonje, mamma sin gode venninne. Ekte rock´n roll babe, med masse tatoveringer”

“Hannah er den vakre 17 åringen til Vibecke og John. Livet dreier seg mye om håndball, og du skal ikke se bort i fra at denne jenta en gang blir å se i TV Sporten”

“Silvia og Tilla Marie har en helt unik historie i sammen. Mammahjertet svulmer over av kjærlighet til den vesle. Tilla Marie er en velsignelse for oss alle, den nydeligste jenta på jord, og høyt elsket av oss alle”

“Endelig kan vi skryte av å ha en gardist med i flokken vår”

“Mommo, min kjære mor, verdens snilleste. Sier alltid “ja” til å være barnevakt selv om hun bor milevis unna. Man ser henne som regel alltid med et strikketøy i fanget, og huset er fullt av garn”

“Morten er mommo sin nye kjæreste, og vi er alle så glade for at han gjorde slutt på ensomheten til mommo etter at hun ble enke. En mann fra “Røde Kors” er et godt valg å ha ved sin side, og vi lo godt da det viste seg at han også har reality-blod i seg der han fronter en av personene i “Danskebåten”. Heia Stena Line!”

“John, den høye og staute mannen til Vibecke. Verdens fineste skjegg og enormt romantisk”

“Vår egne fargeglade Kristin med den viktige stemmen”

Ikke vanskelig å se at dette er meg, thihiiii.

Hei igjen, kjære dere ❤️

For de av dere som kjenner meg godt nå, så vet dere at jeg sjeldent skriver når jeg er for sår eller sinna. Når det er sagt så har dere på en måte også blitt vant til at jeg ikke poster innlegg hver dag, men denne gangen var det helt bevisst med noen dagers bloggpause. For lørdagen ble en dårlig dag i minneboka, faktisk en helt ræva dårlig dag.

De fleste foreldre skåner barna sine for ubehageligheter så langt det lar seg gjøre. Vi heier de frem, og går noe skeis, ja da er vi raskt på plass og trygger og løfter de opp igjen så fort vi kan. Jeg har opptrådt som en brannslukker i årevis. Jeg har forsøkt å minimalisere dårlige opplevelser for Mille. Forsøkt å skifte fokus og tankegangen hennes, snu det dårlige om til noe bra. I helgen gjorde jeg helomvending. Jeg lot henne rett og slett få kjenne på at ting ikke gikk helt som det skulle. Lot henne få brøle ut fortvilelsen og misnøyen sin, være sur og lei, gå litt i kjelleren. Jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet, når jeg skriver det her. Det kjennes ikke bra ut. Men er det en som kan la Mille få lov å snuble litt, så er det vel meg, for til syvende og sist, så sørget jeg jo selvsagt for at hun kommer seg opp på beina igjen…bokstavelig talt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det hele startet med at Mille ville være med på sprangstevne igjen. Faktisk “utvidet klubbstevne”, noe som krever at både rytter og hest er registrert Norges Rytterforbund, med andre ord litt mer seriøst. Tidligere har vi klart å holde Mille unna slike stevner, for hun har tross alt en islandshest, en hest uten anlegg for å hoppe, og har til nå klart å overbevise henne om at hun burde være fornøyd med å delta lokalt i egen klubb. Denne gangen insisterte hun derimot at hun ville utvidet horisonten, så Bjørn Erik heiv seg rundt og ordnet medlemskapet, mens jeg sørget for at alt det praktiske var på stell. Klokka seks om morran den aktuelle dagen, var vi på hugget og klare, og allerede da fikk jeg som mamma en del ufine bemerkninger og “nei” til svar på ting jeg ba om. Mille var noe dramatisk, og lagde litt liv og røre rundt seg. Under oppvarmingen så jeg med en gang at ting ikke var helt som det skulle. Hun fikk ikke Sol opp i skikkelig galopp, og rett før hun skulle hoppe ble hun usikker, bremset farten og fikk så vidt hesten over hinderet. Mille ville overhodet ikke høre på rådene jeg gav henne, så på et tidspunkt måtte jeg be ei vi kjenner om å overta oppgaven. Jeg ruslet ned til banen, og ikke lenge etterpå var det hennes tur til å hoppe. Det gikk som det gikk, eller det gikk dessverre ikke i det hele tatt. Det var dårlig futt i dem begge, ingenting stemte, og plutselig gikk det galt. Kort fortalt, Sol snublet og Mille havnet ut av salen og oppe på halsen til hesten. Alt foregikk veldig kontrollert og gudskjelov i veldig lav fart. Derfor skadet ingen seg, og som alltid stoppet Sol helt opp når noe uventa skjer. Men selv om det hele var over på få sekunder, fikk Mille fullstendig panikk. Hun ble helt urasjonell og hylskreik. Det igjen resulterte i at folk kom løpende for å hjelpe til, bistå henne, og på mirakuløst vis kom hun seg opp på hesten igjen og startet helt på nytt og fullførte med et sluttresultat på åtte feil. 

Når ekvipasjen etterhvert kom bort til meg, begynte dramatikken igjen. Alt var galt, urettferdig og trist. Vanligvis ville jeg bagatellisert hendelsen, skiftet fokus og antagelig lokket med kake og brus i kiosken, men nei, ikke denne gangen. For som mamma, for en som kjenner Mille veldig godt, var jeg ikke helt blind for at denne dagen ville gå skeis med tanke på alt som skjedde i timene før snublingen. Det var småkrangling, stress og surmuling allerede fra morran av som gjorde stemningen dårlig, så dette resultatet var ikke helt uventa, og det dere fikk vesle snuppeline på snart 15 år høre. Jeg kjeftet ikke på henne, men jeg var dønn ærlig. Leksa opp for henne hva jeg synes om oppførsel hennes i forveien av hoppinga, og at hun gjerne burde revurdere denne formen for aktivitet på hesten sin når hun kavet og maset sånn i forveien. BANG!

Dere skulle sett fjeset hennes. Så skuffa og såra. Dette hadde hun ikke forventa. Så jeg var rask med å følge opp med en litt annen form for preking. At av og til så går ting ad undas og det må man rett og slett klare å stå i til tider. I dag gikk det ikke hennes vei, i dag gikk det ræva, faktisk skikkelig ræva, dermed basta. Jeg ble møtt med sjokk. Hvor var den omsorgsfulle mammaen som alltid trøster og finner frem noe positivt selv i svarteste natta? Der og da var hun langt langt borte. Jeg følte ikke for å trøste en plass. For hvorfor ikke for en gang skyld være dønn ærlig? 

Det ble etterhvert både kake og brus, og faktisk veldig god stemning. Faktisk så god stemning at vi gapskrattet der et øyeblikk av hele hendelsen. Vi fikk tilsendt film av dramatikken, og etterhvert lo Mille vilt av sine egne panikkrop. Det ble selvsagt noe berg og dalbane igjen når vi fant en gigantisk død fugl i den nyvaska sofaen vår når vi kom hjem. Kattene storkoste seg over fangsten, det var reine feststemningen der de satt i alle fjæra som føyk overalt, og jeg klikka selvsagt i vinkel. Når vi noen timer etterpå også var tilskuere til at Kristin så hjerteskjærende røyk ut av “Skal vi danse” eventyret, var vi alle enige om at denne dagen måtte strykes ut av minneboka så fort som mulig. Det var og ble en ræva dag fra morning til slutt. Vel, foruten om at kakene på stevne smakte himmelsk, at Sol gikk som en drøm inn på hengeren og at jeg faktisk klarte å stoppe bilen vår en centimeter i fra å rygge inn i en annen bil jeg overhodet ikke visste var der. Av og til så lugger livet litt, og det er helt ålreit ❤️

Jeg må få sende en stor takk til Morten Vaksdal som til tross for dårlig dag på banen knipser flotte bilder.

Akkurat her var vi på nett igjen og stemningen var god.

Heihei, kjære dere.

De fleste har sikkert for lengst skjønt at jeg har gravd meg ned i forskjellige konfirmasjonsforberedelser. Idéene lar ikke vente på seg, de kommer på løpende bånd, men alle er dessverre ikke like enkle å få gjennomført. I tillegg så roter jeg noe forferdelig her og der for å finne ting, noe jeg forøvrig ikke gjør, og da må det igjen sorteres og ryddes. Det er derimot to uker igjen på å få alt på plass, så stressnivået er ennå lavt, men jeg tenker jeg kommer til å begynne å kave litt i neste uke.

Denne helgen blir deilig travel. Bjørn Erik skal ut med gutta både i dag og i morgen, og minsten skal stille på sprangstevne på lørdag. Akkurat nå er jeg egentlig ganske glad for at pubene ikke er så lenge åpne, for da kommer hunken garantert tidlig hjem, men for å være helt ærlig så unner jeg han å senke skuldrene litt. Han har det ekstremt hektisk på jobb for tiden, det er alltid mye å ta tak i i “røysla”, så litt moro og avkobling med guttaboys kommer til å gjøre han godt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det skal forresten bli nokså fint vær her i Stavanger i helgen, så planen er å få Mille staselig kledd opp i bunaden i løpet av helgen så vi kan få unnagjort konfirmasjonsbildene. Jeg priser meg forresten lykkelig over at jeg for en gangs skyld ikke skal ta de selv. Noen kommer jeg selvsagt til å knipse elv, men håper jeg kan holde meg på avstand, så fotografen får arbeidsro god nok til å holde hest, hund og konfirmanten i tøylene. For selvsagt må begge yndlingene hennes få være med på bildene.

Nei, da er det ei her som vil kjøres i stallen. Det er mye forberedelser som må til før et stevne. Alt av utstyr og hest skal skinne, så jeg regner med at hun kommer til å holde på i stallen til leggetid i kveld.

Da er det bare å få ønske dere alle en riktig god helg! Kos dere glugg, og så skrives vi snart igjen. For dere som ønsker å se mer av familien Thorsen, så snapper jeg for “Mammabloggerne” i dag, men er tilbake på min egen konto igjen i morgen “Ninasprell” ❤️

God kveld, kjære dere.

Dere kan tro det var ei som gledet seg til å dra til byen i dag for å prøve bunaden sin for aller siste gang. Møysommelig og andektig kom plagg på plagg på sammen med det nydelige sølvet, og jeg må innrømme at mora fikk litt problemer med øyerusk allerede da. Tør ikke å tenke på hva som skjer på selve dagen, da kommer det helt klart til å flomme over..

Den vakre jentungen vår ble plutselig litt voksen nå, synes jeg. Hun stod der så fornøyd og blid og speilet seg, mens hun svingte stolt på stakken. Så fornøyd over valgene hun selv har tatt, hun hadde rett, den gylne vesten passet perfekt til håret hennes.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I tillegg til å ha bunaden helt ferdig, hadde dyktige Rigmor en overraskelse også, Mille fikk velge seg ut en gave, en ring til bunaden. Mille som ikke har hatt ring som har passet siden hun var liten, valgte nøye ut en som lignet på søljen hennes. Så nå har hun alt hun trenger til å pynte seg opp fra topp til tå på den store dagen. Nedtellingen har startet, tenk, nå er det bare 19 dager igjen ❤️

Tenk, om akkurat tre uker står minsten konfirmant. Da blir det fest fra morran til kveld, og jeg gleder meg altså sååå til å feire henne. Det så lenge skummelt ut med både gjester å lokale, men alt ordnet seg til slutt.

Det er fortsatt mye igjen å ordne til den store dagen, som talen og filmen om henne, men akkurat det tenker jeg faller på plass siste uken. Nå putler jeg bare med småting, samt skriver liste over alt jeg må huske, samtidig som jeg er mye på nett og henter inspirasjon.

Det var under en av disse nettstundene mine, jeg fant verdens fineste lille konfirmasjonsgave. En bitteliten mørkeblå bok, “Min bunad”. Den er så liten at den får plass oppi bunadsvesken, og skal altså være med til en hver tid når den nye bunaden hennes er i bruk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette er en liten minnebok, skreddersydd for en eier av en bunad. Man kan skrive ned all informasjon om dens opprinnelse, og etterhvert små fortellinger om når og hvor den blir brukt. Små hilsninger av folk man møter under disse sammenkomstene, får man også plass til, og jeg synes altså den er så fint.

Nei, nå roper flokken min på meg. Mille har overnattingsbesøk av ei venninne, og de vil gjerne bli kjørt en tur til byen. I kveld skal vi ha besøk av bestis Tonje på pizzakos, og så blir det selvsagt å heie på Kristin i “Skal vi danse”. 

God lørdag dere!