hits
Headerbilde

Down Memory Lane...

Da var vi i gang med ny uke igjen, dere!

Snuppeline er hentet med drosje for lenge siden, og Pelle-mann er faktisk ute av huset han ogs. Han har begynt som "ringevakt" for barnehagen rett oppi veien her, skal faktisk p dagstur til Trollskogen, s dere kan tro jeg er spent p hvordan han har det akkurat n. Krysser fingre og tr for at dette kan bli "hans greie", at han synes det er moro og ikke minst givende.

N derimot, sitter jeg og mimrer litt. Sist jeg var hjemme hos mamma i Oslo, fant hun frem et album med en rekke bilder, fra den gangen Nina-mor var jentunge. Jeg m le litt, for vi var sren meg ikke gode p dra med oss kameraet, som folk flest gjr i dag. Ikke ser jeg at jeg synes det var srlig moro bli tatt bilde av heller. Alt er kunstig oppstilt, og det er sjeldent jeg smiler. Vi tok heller ikke s mange bilder av gangen nr anledning frst bd seg, for det var jo kostbart fremkalle dem. Jeg husker derimot det kriblet i magen, nr vi hadde ventet i tre uker og endelig kunne dra p Stovnersenteret og hente de ferdigfremkalte bildene. Kunne aldri vente med se p dem til vi kom hjem, men fant meg en krok uten folk og sneik meg til en titt. Var litt hemmelig, husker jeg.

N sitter jeg alts med et lite knippe verdifulle minner, og selv om kvaliteten er s som s, er det en fryd skanne de og forske lysne de bittelitt s det gr an se hva som foregr. Litt moro endelig kunne vise Mille bilder fra den gangen jeg vanka i stallen og hadde min egen hest. Jeg m nok dessverre nevne at hesten Boy og jeg aldri ble noe "best buddies". Han var ingen lystig ung herremann, men ganske s sur husker jeg, og det gjorde meg til tider veldig usikker. Husker jeg stakk pisken nedi stvlene hver gang jeg gikk inn til han, for hvis han fikk en mulighet, s forskte han klemme meg godt inn i veggen. Kan ikke huske jeg turde bruke pisken p han, men det hjalp p en mte vise han at jeg hadde den like i nrheten. Ganske vilt egentlig, for i dag er jeg lite fan av pisk, vi bruker ikke det p Sol i det hele tatt, kun som en veileder.

P 70-tallet s flyttet vi alts opp til drabantbyen Vestli/Stovner, og i lpet av fem r stuet hele 35.000 mennesker seg i sammen i alle de hvite blokken som l p rekke og rad. Jeg bodde p Vestli og syklet til Stovner s ofte jeg kunne, for det var der stallen l. Jeg kan egentlig ikke huske at jeg hadde s mange venner lene meg p der, for jeg var den eneste i klassen som holdt p med dette. De andre stalljentene var noen r eldre, s jeg holdt meg litt for meg selv p sidelinja. M le litt, for jeg er ganske streng p at Mille skal gjre unna pliktene sine hver dag i stallen fr hun tar seg lange spisepauser eller begynner og leke og fly rundt, men nr jeg tenker meg om, s var jeg ganske lik henne. Friheten, tryggheten og leken rundt omrde i stallen, var det aller aller beste. Det legge vekke prestasjonsangsten, og heller dra i butikken kjpe seg loff og potetgull (la potetgullet p skiva faktisk for please mamma om kjpet mat og ikke snop), og vimse rundt se hva alle andre gjorde, var gull verdt. Hvis jeg i tillegg fikk lov ha med meg Victor, Golden Retrieveren vi fikk beholde av Blindeforbundet nr han ikke lenger klarte "levere", var de fineste dagene i stallen. Sykkelturene frem og tilbake med han p slep, var derimot ikke alltid like vellykka, men vi fikk det n til p et vis.

Nr jeg tenker meg om, s var jeg veldig heldig. Hadde bde hest og hund som selskap, enebarn som jeg var. Vet ikke helt om jeg alltid satte like stor pris p morgenluftingene av Victor eller all mkkinga etter Boy, men som mamma i dag til hestejente, kommer erfaringen godt med, ser jeg. 


Jeg likte aldri konkurrere. Klarte ikke holde nervene i sjakk, og surmulte i flere dager i forveien...



Morsomt  se at jeg fortsatt sliter med holde tomlene opp...

Jeg er snart p vei til stallen for avlaste Mille som trenger  hvile seg, og ikke minst bli ferdig i tide fr jeg skal p viktig mte i ettermiddag med diverse leger. Jeg skal p nytt f vurdert skulderen og nakken min, se hva prognosene sier, s jeg kan f staket ut veien videre. Jeg har for lengst sltt meg til ro med at ting er som de er, men det er greit f en "second opinion" og ikke minst finne ut om det er en rliten sjanse til foreta seg noe mer. Jeg kjenner det hadde vrt godt ha Bjrn Erik ved min side akkurat n, jeg pleier nemlig ofte ha han stttende ved min side, men han har mer enn nok tenke p. Det skjer en del ting, det rrer seg litt i markedet, og jeg hper han snart skrer blink og hster noe positivt.

nsker dere alle en god start p uken!

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Syns Mille ligner p mammaen sin! ☺☺ Lykke til p mter- hper det er noe de kan gjre med skuldre/nakke! (sliter litt med det samme selv..)

Therese 24.10.2016 - 22:12



Design laget av Silje Lien Design