For en fantastisk kveld, og for en glede å våkne opp til en så strålende solskinnsøndag!
Først og fremst må jeg få takke for supersnille venner som la alt så bra til rette for kvelden i går. Simone og Brede kom og hentet meg, Kjetil og Valdimar ba meg med på grillvorspiel hos gjestfrie venner og så må jeg få rose Gro-Iren og Nina opp i skyene. De stod i baren og ga meg ekstra-service så jeg slapp å stå i kø, for en lykke!
Jeg har et noe ambivalent forhold til 90-talls musikken. På den tiden var jeg lite villig til å slippe taket på 80-talls perlene. Jeg var vel egentlig ikke helt mottagelig for det som kom. Men når det er sagt, så elsker jeg slike show som vi fikk oppleve i går. Det var umulig å ikke bli revet med. Jeg hoppa, dansa og sang med så godt jeg kunne. Holdt det gående fra begynnelse til slutt.
Ekstra kjekt var det å få lov å gi bort to billetter til Kjerstin og venninnen som vant ukas konkurranse. Jeg er spent på hvordan de har hatt det, for de har faktisk ikke vært ute i sammen på ni år. Jeg håper virkelig de koste seg. Det fortjente de!
Kvelden endte altså med at Simone, Brede og jeg rusla glade og fornøyde hjem med kursen mot byen. På veien ble vi plukka opp av noen fyrer som vi traff på veien ut av arenaen, og som jeg kom i snakk med rett og slett fordi jeg trodde han ene var Morten Ramm. Vi kom oss trygt til byen sammen med dem, hvor jeg da valgte å ta strake veien til Burger King. Thea, Pelle og jeg avsluttes altså kvelden med et realt burger-måltid her på kjøkkenet, helt perfekt!
Håper virkelig Kjerstin og venninnen koste seg!
Nå lokker finværet på meg! Vi skal i Hove Fuglepark og ha lunsj.
For en flott 1. mai feiring vi hadde i Stavanger i går! Debuten med å gå i tog ga så absolutt mersmak, så dette skal vi gjøre igjen. Dette solide fellesskapet føler jeg meg hjemme i, og det har vel aldri vært viktigere enn nå å vise hva man står for og mener.
Det å ikke engasjere seg, det å ikke bry seg, er det samme som å overlate ansvaret for livet til andre, og da nytter det ikke å klage i etterkant hvis ting butter i mot. Jeg personlig føler meg stolt når jeg bidrar til verdikamp for at alle skal ha de samme rettighetetene. Alle ønsker vi trygge rammer rundt oss. Vi ønsker å våkne opp til en jobb å gå til, et krypinn å komme hjem til og å ha råd til mat på bordet. Vi ønsker rett og slett å leve et verdig liv, men det er faktisk ikke en selvfølge for alle i dag.
Midt i fredagskosen, i Senkveld for å være helt eksakt, kom jeg plutselig på at vinneren av 2 stk. billetter til morgendagens We Love The 90´s må kåres! Den heldige er…(trommevirvel) Kjerstin! Gratulerer! Vi sees ved inngangen i Sørmarka Arena i morgen, for jeg skal selvfølgelig også være med på moroa!
Jøss, det hørtes veldig gammeldags ut. Tror nok min kjære bestefar hadde foretrukket den setningen noe mer enn meg. Men uansett dere, i dag er det arbeidernes dag, og den skal selvfølgelig feires.
Vi skal gå i tog, Mille, Pippi og “myself”. Bjørn Erik har reist offshore etter å ha vært hjemme i to måneder nå, men vi jentene skal nok klare oss på egenhånd. Eller alene blir vi jo ikke, for vi skal gå i partitog for aller første gang. Jeg har endelig fått fingeren ut og meldt meg inn i Arbeiderpartiet, og har derfor blitt invitert til å gå i tog med dem …”Gode partivenner! Vi gleder oss til 1.mai og håper på god stemning i godt vær…”
Jada, endelig voksen og ute av skapet. Nei, nå tuller jeg. De fleste som kjenner meg, vet nok veldig godt hva jeg har stått for lenge og at jeg er aktiv på min spesielle måte. I steden for å være stille når det kommer til politiske spørsmål som ofte kastes ut i løse lufta, har jeg begynte å stille kritiske spørsmål tilbake. Det er slutt på å sitte å nikke og jatte med. Folk må begynne å bli stilt krav til når de lirer ut av seg den ene påstanden etter den andre. Svar som “jeg veit ikke”, “nei det har jeg ikke tatt stillingen til” eller total uvitenhet og interesse, blir for meg noe veikt. For meg så er det viktig å være tydlig på hva som ønskes av samfunnet og fellesskapet. Vi har alle like mye krav på godene landet vårt har å by på. Vi må få slutt på gapet mellom rik og fattige. Det er alt for mange som har putta hodet sitt langt opp i rassen og som kun satser på hva som ganger dem selv. DET, er noe av det verste jeg veit!
Disse bildene ble tatt i fjor, og jeg kjenner jeg får opp den gode stemningen av å bla i gjennom dem…
