Heihei godtfolk!

Det er vel ingen hemmelighet for noen at vi som foreldre har en del utfordringer for tiden. Jeg kjenner meg altså så rådløs og trist for tiden, men av erfaring vet jeg det er lurt å tenke nøye gjennom hva vi skal gjøre, før vi agerer. Jeg står veldig sterkt i følelsene mine akkurat nå, og som den “væren” jeg er, kan et tiltak fort føles som et angrep på noen, og det er jo ikke heldig. Mille er også tydelig på at jeg ikke må gjøre ting verre for henne ved å “blande” meg for mye, og jeg er jo på en måte enig med henne, men samtidig må det skje noe, for Mille kan ikke ha det sånn som hun har det nå.

Denne helgen har vi allikevel satt på pauseknappen, for Mille er hos Hege. Hesten vår Sol, blir også tatt godt vare på av nye fôrverter, så plutselig hadde vi både barne- og hestefri.  Det lureste for Bjørn Erik og meg hadde nok vært å ta det helt med ro, vi burde slappet skikkelig av, men nå var det virkelig på tide for Bjørn Erik å få lufta seg litt i det miljøet han liker seg veldig godt i. Han har reist og jobbet mye i det siste, samtidig som han har stilt opp for oss her hjemme, så en kveld med skikkelig Rock´n Roll ble ikke feil. Samtidig fikk jeg hengt med bestissen min Tonje også, og det er jo ikke hverdagskost. 

Annonsørinnhold

Opptil 75% rabatt: Giganisk flyttesalg, hjelp til med å tømme Tights-lageret

Kjekken min ikledde seg for første gang bursdagspresangen sin, den nye kilten, og jeg må virkelig si han kledde den. Bjørn Erik har ønsket seg dette plagget så lenge jeg har kjent han, og når muligheten dukket opp om å få skreddersydd en i denimstoff, ble dette den perfekte gaven. Fin, ikke sant?

Tonje, true to her Rock´n Roll heart…

Når Tonje er i slaget, er hun altså noe av det morsomste jeg veit om å henge med. Det er få som spiller luftgitar like bra som henne eller som “banger” så til de grader rått, og latteren stod i taket etterpå når hun høylydt ropte:”Er det noen her som er kiropraktor? Jeg trenger en kiropraktor!”

Hva gir du meg?! To i kilt ute på samme kveld. Jeg lo altså så til de grader, når han her plutselig dukka opp ved siden av hunken min. Fyttikatta så moro og så kjekke!

Hånd i hånd rusla vi hjemover nattestid, etter å ha lagt bak oss en livlig kveld med gode venner og mye bra musikk. Tror aldri jeg kommer til å bli lei sånne kvelder som det her, blir aldri for gammal til slikt. Lenge leve Rock´n rollen! 

Jeg er faktisk i veldig fin form i dag, for jeg sluttet tidlig å øllebølle. Bjørn Erik er også i slaget, men akkurat nå er han ute hos Fevang brødrene en tur og barberer seg. Han skulle visstnok også ut og handle seg en vanlig sykkel, for Mille har som tidligere nevnt også akkurat fått seg ny sykkel hun også, og noen må hun jo få dra på sykkeltur med…

Ønsker dere alle en fortsatt god helg, nyt den til den fulle!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Vel overstått, dere!

Ble det en fin feiring? Her hjemme ble den noe annerledes enn før, rett og slett fordi Mille ikke ville gå i tog med klassen sin. Jeg trodde først det var fordi hun har operert føttene, at det ble for langt for henne å gå i de oppklipte Crocsene, men når vi satte oss ned for å se kongens menn Garden åpne barnetoget på TV, kom det en helt annen historie. Mille ville ikke delta på de forskjellige aktivitetene på skolen, uten at hun fikk lov å være med noen i klassen. Som 11-åring, er det visstnok ikke like kjekt å holde mamma og pappa i hånda lenger på denne dagen. Ønske om å dele og glede seg over denne feiring med andre jevnaldrene, er større, helst med en god venninne, men det følte hun ikke hun hadde.
 

Det har vært en del stygge episoder i Mille sin hverdag i det siste, som involverer barna rundt henne hun trodde hun kunne regne med og stole på. P.g.a. dette, føler hun seg mer aleine enn noensinne. Når operasjonen i tillegg gjør at hun ikke kan være i stallen, når denne kjære vante trygghetene uteblir, kjenner hun på en stor sorg og tomhet, og hjertet mitt blør.

Annonsørinnhold

Sjekkliste: Alt du trenger til friluftsferien

Jeg burde jo som mamma ha skjønt dette, for jeg har lenge sett at hun går rundt og er stille og grublet mye. Der og da var det lite tiltak som kunne settes i verk, men Bjørn Erik, tante Tonje og jeg gjorde alt i vår makt for å gjøre denne dagen spesiell allikevel. Først foreslo jeg at vi skulle legge opp til både eggeløp, ballkasting og en masse andre typiske 17. mai greier, men pappaen var mye mer oppfinnsom. Han fant frem en app på alle mobilene våre og koblet seg opp på PC mot TV, og i sammen lagde vi en alle tiders quiz. Jeg lover å ta dere med inn i denne superkule oppfinnsomheten etterhvert, men først litt mer om selve dagen vår i går.
 

Firerbanden lagde til herlig frokost i sammen, og selv om spisebordet var dekket til alle kunstens regler, valgte vi heller å innta etegildet i stua. For det var faktisk utrolig koselig å overvære det som skjedde på TV-skjermen samtidig som vi spiste. Det å få være med til alle verdensdeler og se hvordan nordmenn stolt viste seg frem, var utrolig kjekt. Da fikk vi alle også noe å snakke om, og glemte det “såre og triste” for en stakket stund. Gode filmer ble også hentet frem av pappa Bjørn Erik, og hele tre ganger dekket vi bordet til fest. Jeg vet ikke med tante Tonje, men vi andre har i alle fall hatt skikkelig magetrøbbel i dag. Det skulle ikke vært mulig å spise så til de grader mye. Når man i tillegg ikke rører på seg, er det jo ikke rart det går gæli, thihiii…

Nå trosser jeg legens råd, og tar med meg snuppeline i stallen. Hun får egentlig ikke lov å utsette seg for bakterier før stingene er tatt, men jeg kan ikke sitte å se på at ungen min sturer. Med forsiktighet, poser rundt begge ben, tar vi sjansen får jeg håper og tror en klem fra Sol får livet til å smilet litt igjen.

Klem Nina
 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Helt siden Mille fikk diagnosen “Sotos Syndrom”, har vi visst at hun antagelig ville bli lengre enn gjennomsnittet. Fra hun gikk i barnehagen, har vi hatt jevnlige dialoger med leger og spesialister, om at når hun nærmet seg “normal” høyde, skulle vi ta tak i det. Vi var da alle enige om å stoppe henne ved hjelp av hormoner.

For litt over et år siden tok vi derfor kontakt med en av Mille sine leger, vedkommende som har fulgt henne hvert bidige år siden hun ble født, for å få satt i gang prosessen med å stanse veksten hennes. Måten dette gjøres på, er at man ved hjelp av kvinnelige hormoner (østrogen), starter puberteten tidligere enn normalt, for så å avslutte puberteten når skjelettalderen har nådd ca. 14,5 år. Da er hun nemlig ferdig med å vokse.

Det som derimot skjedde da vi våren 2016 tok kontakt med legen på Stavanger Universitetssykehus (SUS), var at vi klart og tydelig fikk beskjed om at man hadde sluttet å behandle ekstrem høyde med hormoner. Det ble vist til to uavhengige forskningsrapporter det det ble påpekt forskjellige bivirkninger på kvinner som tidligere hadde blitt behandlet. Rapportene viste mulig fertilitetsproblemer.

“Vriompeisene” Bjørn Erik og jeg, nektet selvsagt å godta dette sånn uten videre. Vi leste oss opp på rapportene, samtidig som vi tok kontakt med Sotos-familiene våre, for å høre om hvilke erfaringer de hadde rundt dette. Vi fikk raskt tilbakemeldinger om at det i vår lille gruppe, allerede fantes barn som hadde blitt behandlet med hormoner tidligere, helt uten bivirkninger, helt uproblematisk. Vi samlet sammen denne infoen, og tok igjen kontakt med legen, for å få snakke med en spesialist, en endokrinolog.

Etter nok noen måneders venting, fikk vi time på sykehuset i Bergen. Optimistiske reiste vi opp til fiskerlandsbyen med håp om å treffe en person som kunne hjelpe oss videre. Det som derimot skjedde, var at vi fikk treffe en ortoped, som raskt fortalte om hvordan han kunne stoppe Mille sin vekst i vekstsonene i lår og leggbein ved hjelp av operasjon. Dette var vi jo ikke sånn umiddelbart interessert i, og vi synes det var ergerlig å ha reist den lange veien uten å få lagt frem denne viktige saken vår for en endokrinolog. Ortopeden var derimot på vår siden, og lovte å tale vår sak videre til hormonspesialisten. Etter nok en lang ventetid kom det brev, et avslag, fra en lege som ikke en gang tok seg tid til å møte oss.

Bjørn Erik og jeg var IKKE fornøyde. Her blir vi videresendt til Bergen for en ny evaluering, uten å møte de riktige folka, og så blir ønsket vårt avslått uten en skikkelig vurdering. Vi følte oss motarbeidet. Mange hadde nok gitt seg der og da, men ikke den duoen her. Vi tok derfor igjen kontakt med legen vår på SUS, og forlangte enda en vurdering, og denne gangen understreket vi “av en endokrinolog”.

Nå hadde det gått hele 7-8 måneder, og i mellomtiden vokste Mille bare mer og mer uten å viste tegn på å flate ut. Venting, henvisninger, purringer og legetimer ble vår faste hverdag. Før jul fikk vi derimot endelig time på Rikshospitalet, i februar. Denne timen passet dessverre ikke, da Bjørn Erik som lenge hadde gått uten jobb, måtte reise utenlands, men i mars, vendte vi nesa vår endelig mot Oslo by. Vi var vel ikke den mest optimistiske gjengen i bilen den dagen, men alle tre var i alle fall enige om at ingen kunne si at vi ikke hadde gjort alt i vår makt for å få dette til.

Vi var rimelig nervøse på venterommet, og da vi ble kalt inn til legen var pulsen skyhøy. Legen brukte de første femten minuttene kun på jentungen vår. Han spurte og grov om alt mellom himmel og jord, han tok seg virkelig tid til å bli kjent med henne. Både som person og utviklingsmessig, og vet dere hva? Plutselig kjente Bjørn Erik og jeg på en riktig god følelse i magen. Denne legen var helt utrolig med Mille-mor, han var genuint interessert i både hennes og våre ønsker.

Etter at han var ferdig med å “intervjue” henne, henvendte han seg til oss og vi forstod med en gang at han var på vår side. Han forklarte at hvis Mille hadde vært en “normal” jente, så hadde vi ikke engang fått time hos han for lange jenter behandles ikke lenger med hormoner. Mille derimot, fortjente å bli tatt hensyn til, og han smilte når han fortale at han selvfølgelig skulle bidra med å hjelpe oss. Det var ikke nødvendig at 11-åringen vår, som nå hadde nådd 172 cm og brukte størrelse 45 i sko, trengte å skyte fart videre oppover. Så der og da dere, følte Bjørn Erik og jeg at vi vant verdens største Lotto-sum!

Blide og fornøyde dro vi tilbake til Stavanger, med lovnad om at brev skulle sendes våre leger, så vi raskt kunne begynne hormonbehandlingen. Det tok dessverre enda litt lengre tid en vi ønsket, men etter et par purringer fikk vi igjen time på SUS. Der har vi altså vært nå, og tenk det dere, nå sitter Mille med pillene i hånda. Det var ikke bare bare å få tak i det, for det er hele fire år siden sist noen her i byen ble behandlet for det samme, men nå er snuppeline endelig i gang!

Dette har vært en lang og sår kamp, med veldig mye motgang. Når Bjørn Erik og jeg derimot står på i sammen og kjemper for det vi tror på, er vi uovervinnelige. For når det kommer til barna vår, slutter vi aldri å kjempe.

Tusen takk til Sotos-familien, venner og familie som har støttet oss gjennom denne kampen. Det har betydd utrolig mye å vite at vi har hatt folk med oss på laget, som har vært med å heie oss frem ❤

Del gjerne, for jeg tror det er flere der ute som trenger å bli hørt.

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Vel, overstått fest dere! For dere fulgte vel med på årets vakreste eventyr på lørdag?

Denne dagen er hellig for meg, for som dere vet hauser vennegjengen min og jeg opp Melodi Grand Prix så til de grader. Flagget heises til topps, og det kjøres på med glitter og stas så det bugner. I år ble det derimot ingen fest hjemme hos Simone og Brede, som de spektakulære de har hatt tidligere, les gjerne her, her og her (det må være lov å skryte av at vi faktisk var med i direktesendigen til NrK). Det vi derimot klarte, var å karre oss til de aller siste plassene på Fri Bar her i Stavanger, som kjørte “live” hele kvelden.

Guriland som vi gledet oss, særlig når vi i tillegg fikk vite at selveste Jostein Pedersen skulle være til stedet. For hvem savner vel ikke den kjære og kjente kommentator-stemmen hans? Jeg husker jeg var helt lamslått første året uten at han geleidet oss gjennom sendingen, men denne gangen fikk jeg altså oppleve han “in real life”.

Annonsørinnhold

Årets frekkeste julekalendere: Early bird-tilbud du ikke vil gå glipp av🔥

Bildene taler vel sitt, dette var amazing!

Jane Hellen shampoen ble tatt frem som vanlig. Det skjer kun en gang i året…

My folks ❤

Høy glam-faktor…

My girl ❤

Yes! Der var bestis på plass også!

Jaja, så vant vi ikke denne gangen heller, men pytt pytt. Norge var nå i alle fall med denne gangen og gjorde det ganske så godt synes jeg. Om favoritten vant? Tja, nei, jeg hadde vel en knapp på svenskene, but who cares? En festdag uten sidestykke ble et faktum, og jeg gleder meg allerede til neste år. Lenge leve MGP!

Smask Nina

Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

I dag feirer vi Bjørn Erik ❤

Klippen for den lille familien vår, den rause pappaen og utrolig omtenksomme kjæresten. Jeg elsker han så høyt at det nesten gjør vondt til tider, for uten denne viktige brikken i livet mitt, hadde hverdagen vært fattig.

Med han ved min side, klarer jeg alt. Han løfter meg opp på gråværsdager og gjør bratte bakker slakkere. Han verner, gir trygghet og håp, og jeg elsker han altså så høyt.

Annonsørinnhold

Årets frekkeste julekalendere: Early bird-tilbud du ikke vil gå glipp av🔥

Gratulerer så mye med dagen, fine hunken min, guriland som jeg digger deg ❤
 

I god tradisjons tro listet vi oss opp trappene med pakker og sang. Vi fikk til og med oss Pelle-mann…

Det er ikke alltid like enkelt å finne gave til “han som har alt”, med ved hjelp av YouWish, firmaet som skreddersyr overraskelser til alle, ble det ikke så vanskelig allikevel…

Jaaa, mannen min har fått seg kilt!

Guttedrømmen skal realiseres, det skal kjøres bil med stor B! Det er altså så kult at det finnes slike arrangementer, les gjerne her. 

Klem fra stolt kone-mor

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Jeg lovet å slippe bomben i dag, om hvorfor vi i et år nå har vært ut og inn av sykehuset med snuppelina vår, i helle tre forskjellige storbyer her til lands, men jeg tør ikke å dele noe verdens ting, før jeg har beviset i hånda. Jeg tror det er like før nå, men vi må altså smøre oss med tålmodighet en liten stund til.

Det blir travle dager mellom sykehusbesøk, pleie av nyoperert barn og gullet vårt i stallen, men akkurat tiden med hesten er faktisk den aller beste terapien og egenpleien oppi disse noe spesielle dagene. Vi samarbeider utrolig godt for øyeblikket, vi får mye skryt, og det er altså så kjekt. I dag var det i tillegg überkoselig å få besøk i stallen av koselige Tove, ei som går på kurs med meg hver onsdag. Hun er ikke spesielt glad i rosa, men når hun så gavebordet under lottoeriet hun nylig var med på, falt hun pladask for flamingohåndkle. Ikke for seg selv, men for meg! Jøss, tenk det da dere, hun ville vinne det for meg, hvor snilt er ikke det?

Så da var det litt av ei lykke at sola var tilbake igjen, så undertegne kunne showe litt for naboene…for de hadde selvsagt dugnad i kveld. Ehhh, joda det stemmer det. Årets mai-dugnad var lagt til i kveld uten at vi visste det. Jeg kom hjem mens alle holdt på, og fant en sliten sovende mann sovende i sofaen midt i glaninga for alle som gikk forbi vinduene våre. Uff, ikke helt heldig det der, men Bjørn Erik klarte å redde oss fra skammen og ble med den siste timen. 

Annonsørinnhold

Pakk deg godt inn: Høstens diggeste gensere

Nå er det derimot helg dere, og den er faktisk spekket av herlige begivenheter og det gledes!

Nå skal jeg få med meg slutten av Gullruten, smyge meg inn i armen på hunken min, så da får vi heller skrives mer i morgen…

Kyss og klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Det er så deilig å ha kommet så langt. Smertene har begynt å gi seg, og den foreskrevne resepten om å ta hele 8 x Paralgin Forte om dagen, trengs så absolutt ikke…tror jeg. Beina ligger stort sett rolig stabla på putene i sofaen, mens jeg forsøker å gjøre det så komfortabelt og koselig for henne som mulig.

Mille er og blir den store helten min. Det er ikke mye den fine jentungen forlanger, men jeg ser hun kjeder seg litt allerede. Det er godt vi har både Netflix, Sumo og HBO og en storebror som har shoppa is. Vel, den var vel egentlig til han selv, men det må da være lov å snoke litt.

Nå skal føttene holdes tørre i hele 2,5 uke, før stingene kan tas. Det betyr ingen svømming eller ridning, gulp, men fyttikatta denne pausen bør jo være verdt det. Hun vil garantert få bedre livskvalitet når det blir slutt på all betennelsen og dermed også alle penicillinkurene. 

Annonsørinnhold

Pakk deg godt inn: Høstens diggeste gensere

Legene har i årrekke ville utsette dette, med tanke på at jentungene vår kanskje en dag ville ha blitt sur på den avgjørelsen med tanke på luftige tær i rosa nette flippfloppers. Det toget har nok gått for lengst, hun har faktisk aldri hatt det, og nå som hun er oppi hele størrelse 44-45 i sko, og må ha spesialsåle inni i tillegg, vil hun neppe finne noe som passer.

Mille er  som sagt uansett den tapre store helten min. Hun sitter her ved min side nå, og smiler uansett smerter eller ikke. Selv om det hverken blir 17. mai feiring eller kos med hesten på en stund, holder hun ut. Eller jeg håper nå i alle fall det, vi er tross alt bare i startfasen her, men av erfaring så veit jeg hun klarer det ❤

Litt skummelt med all den blodutredelsen rett etter inngrepene, men det gikk selvfølgelig over etterhvert…

I morgen dere, skal vi tilbake på sykehuset, og jeg krysser alt av fingre og tær om at jeg endelig snart skal få dele med dere denne store nyheten. En 1-års lang kamp ser ut til å gå mot slutten, og jeg gleder meg til å hyle det ut til hele den store verden.

Til da, fortsatt god kveld!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Ja, nå kan dere tro jeg er nervøs og spent!

Akkurat i dette øyeblikket opereres vesla mi. Ja, jeg må neste få lov å kalle henne det, selv om hun nå er like lang som meg. Stakkars lille vennene min, hun var ikke særlig høy i hatten når hun våknet, og visste at hun igjen var nødt å gå i gjennom det her. Det er femte gangen hun legges i narkose pga inngrodde tånegler, men nå satser vi på at dette blir den aller siste. Før har legene justert både tærne og neglene, men dessverre så har ikke dette hjulpet noe særlig. Hun har konstant gått rundt med plager og betennelser, og selvfølgelig derfor slitt mye pga av dette. Nå skal neglene derimot opereres helt vekk, og jeg håper virkelig de forblir borte for alltid. Det er en ørliten sjanse for at noe kan vokse ut igjen, hvis de ikke har klart å fjerne alt, men vi satser på at det ikke skjer.

Mille har som sagt vært veldig nervøs i dag, for det er skummelt med alle disse fremmede legene og ikke minst nålene. Jeg var derimot raskt ute med å fortelle sykepleierne om diagnosen hennes, så de ikke behandlet henne som den 16-åring de først trodde de så, men en 11-åring som er skeptisk til det meste. Det viktigste for jentungene vår, er nemlig at hun hele tiden nøye blir fortalt hva som skjer. Det var ikke snakk om at hun ville legge seg ned på operasjonsbordet med en gang, uten å vite hva alle apparatene rundt henne var. Hun må føle at hun har kontroll, det er alfa omega, for med den kommer trygghetene, og da slapper hun som regel av.

Annonsørinnhold

Opptil 75% rabatt: Giganisk flyttesalg, hjelp til med å tømme Tights-lageret

Seks personer er altså inne hos henne nå mens hun opereres, og jeg kjenner på en stor takknemlighet over at vi er så heldige som bor i dette flotte landet. Her blir de kjære barna våre tatt godt vare på, og jeg kan ikke få rost alle godt nok med tanke på hvor godt vi ble mottatt i dag. Nå må jeg bare smøre meg med litt tålmodighet, for jeg må innrømme at denne ventetiden til alt er over og hun endelig våkner opp igjen, er ganske så uutholdbar…
 

Jeg fikk snuppeline til å trekke på smilebåndet når jeg dro på meg hårnettet over dulten min…

Klemmer fra litt nervøs Nina-mor

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Heihei, kjære dere.

Jeg er titt og ofte på sykehuset for tiden, blant annet på Smerteklinikken. I sammen skal vi forsøke å gjøre hverdagen litt enklere, være seg i form av hjelpemidler, smertestillende medikamenter og ikke minst positiv tankegang. Sånn i begynnelsen, dreier det seg om for legen å få tak i alle trådene, lære meg å kjenne og spørsmålene den første gangen var ikke akkurat få. Noe han lurte fælt på, lød som følger:”Hva ville du brukt tid på, hvis du plutselig fikk en hverdag preget av mindre smerter?”

WHAT?! Jeg ble sittende der som en stum østers, satt bare å måpte som et stort spørsmålstegn. Jeg klarte rett og slett ikke å svare, fant ikke på noe fornuftig å si. For i dag gjør jeg de tingene som trengs for at dagen skal gå rundt, maks et par oppgaver. Hva jeg derimot skulle ha valgt å gjøre hvis jeg klarte mer, kom jeg rett og slett ikke på der og da? Det var sannelig ikke et enkelt spørsmål å svare på, og det ble blant annet hjemmeleksen til neste gang.

Jeg har aldri hatt “grønne fingre”, men allikevel alltid brukt den lille hageflekken min som terapi. Jeg har elsket å ligge med rompa i været (ikke få stygge bilder i hodet nå), lukende i bedene, og vært en iherdig shopper av ett-årige planter. Den gleden forsvant med helsa dessverre. Ugresset har tatt over, og naboene har nok ikke sett så mye av meg utendørs som før. Plantene som har blitt kjøpt inn, har blitt stående i posene til de har tørka inn. Det har med andre ord vært nokså stusselig, trist og grått på de to verandaene våre.

I år har jeg derimot bedt om hjelp fra han fine mannen min. Før han dro avgårde på LO Kongressen fant han frem alle pottene mine, og samlet de sammen ved siden av huset. Jord ordnet han også, og med frasen “jeg regner vel kanskje med at de står her urørte til jeg kommer hjem igjen” dro han avgårde. Ehhh, ikke pokker om han skulle få rett denne gangen også. Jeg skulle sannelig vise han at jeg på to dager skulle klare å fjerne de gamle visne vekstene og litt jord, og få på plass de nyinnkjøpte margerittene mine. Okke som!

Flott ble det, men vaskingen av pottene og plasseringen av dem rundt omkring får jeg overlate til andre. Bjørn Erik må jo være litt fornøyd nå, eller hva sier dere? Jeg blir i alle fall glad av skuet. 

Må innrømme at blomstene har stått i posene sine en drøy uke allerede…

Det trengs bare litt skrubbing med litt vann nederst på pottene, så er de klare…

Da var Mille på plass i stallen igjen, og denne gangen har hun med seg Kaja-mor også. Hun skal som sagt operere ut begge tåneglene i morgen, og da aner jeg ikke hvordan det blir med ridningen fremover. Håper uansett ikke det tar for lang tid før vi har henne på hesteryggen igjen…

Klemmer fra Nina-mor

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God mandag, dere!

Se hva jeg har tatt i bruk, da dere. Den nyinnkjøpte matpakketingen jeg nylig kjøpte i butikken til Kristin, sist jeg var i Oslo, se gjerne her. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker duppeditter som har noe med flamingoer, marihøner og vannmeloner å gjøre. Nesten alt jeg kommer borti med disse tingene, må jeg ha. Det trenger ikke engang å være en nytteting, jeg blir bare så altfor forelska, samme hva det er.

Denne gangen ble jeg derimot positivt overraska over at jeg hadde fått tak i en skikkelig fargeglad gla´ting som faktisk kan brukes. Matpakkeordningen ble allerede flittig brukt av snuppeline i helgen, og jeg synes altså den er så fin. Så fin, at jeg tror jeg må ha en til. En lykke for meg at Bjørn Erik i morges tok turen til Oslo for å være med på LO Kongressen, for da er han bare to trikkeholdeplasser fra butikken, Styleconnection.

Annonsørinnhold

Årets frekkeste julekalendere: Early bird-tilbud du ikke vil gå glipp av🔥

Dere må jo være enige om at denne er fresh? Får jo den deilige sommerfølelsen bare av å se på den…

Mille skal opereres til onsdag, så i to dager nå, vil hun gjerne briljere i stallen på egenhånd. Jeg har mer enn nok småplukk å holde på med her hjemme, så det passet faktisk veldig bra. For som dere helt sikkert vet, uteblomstene jeg kjøpte for over en uke siden, står fortsatt i posene…

Fortsatt god kveld!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell