I dag har Bichon Frise gutten, Rambo, flyttet inn til oss for noen dager. En bedagelig liten skøyer, voksen, men full av liv og røre. Han enser ikke vår lille Pippi i det hele tatt, og da blir hun selvsagt litt fornærma, men det tar hun igjen på turene våre, siden han må gå i bånd og ikke ikke hun.
Mens eierne tar seg en velfortjent ferie i Spania, sjekker altså mr. Ræmbo (navnet blir jo nesten enda kulere med æ i seg) inn på 5-stjerners hundehotell hos oss. Ja her blir det mye oppmerksomhet fra morran til kveld, for Mille og jeg nesten sloss om å få varte han opp.
Vi har lagt to lange turer bak oss i dag samt et par runder rundt husene her, og vi satset på at nykommeren også likte seg i stallen, så vi tok han med der også. Der ble han godt plassert på fanget mitt, mens vi heiet på Mille-mor og Sol rundt banen.
Det gjør noe godt med en å ha et par tre- og firbeinte å gå tur med hver dag nå, kjenner jeg. Alt annet blir lagt til side, å komme seg ut prioriteres høyt. Ser Mille også storkoser seg. Pippi er alt for mammadalt til å dele seg med noen, men den nye “hotellgjesten” tar seg gjerne en pust i bakken med Mille ved sin side ❤
Nei, nå skal jeg lage meg en kopp te og se en episode til av en ny Netflix serie jeg begynte på i går. OMG, dere, “Altered Carbon”, er altså så rå selv etter kun å ha sett en episode. Den har fått hele 8,6 i karakter på IMDb, og da sier det seg selv, denne action/Sci-Fiction serien bør man få med seg. Jeg tør derimot ikke å se den uten å ha tatt i bruk lamellene, for det er en del nakenhet og råskap her som jeg tenker naboungene gjerne ikke trenger å få med seg.
Joda, humøret har vært mye bedre i dag enn i går, men det skulle jo egentlig ikke så mye til da. Dere lesere hadde helt rett, det er så absolutt godt med en utblåsning en gang i blant, men det er krevende å hente seg inn igjen etterpå. Jeg klarte rett å slett ikke først å brøle ut all min vrede for så å smile igjen rett etterpå. Jeg hang faktisk med geipen helt til kvellinga, kasta bort hele den fine solskinnsdagen, så jeg håper virkelig det blir lenge til neste gang.
Det var gudskjelov nydelig vær i dag også, og selv om jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst til å gå ut i frosten, tok vi oss en liten luftings. For det forventes jo at man som voksen tar grep rundt egen helse, ens eget ve og vel, og det er jo som å banne i kjerka her i Stavanger å ikke nyta sola når den faktisk først viser seg.
Strand og sjø stod på ønskelista, men det gjorde det visstnok hos resten av Rogalands befolkning også. Jeg tuller ikke, selv om vi var seint ute, var det ikke en eneste parkeringsplass å oppdrive på område rundt Hellestø. Vi kunne selvsagt parkert en kilometer unna, inntil veien som så mange andre, men jeg hadde jo ikke lyst å slite meg ut på asfalten før jeg nådde stranda. I tillegg så var jeg redd for alle løsbikkjene der. Hellestøstranda er nemlig en av de få stendene vi kan slippe løs hundene, men hun Pippi-luskaen vår er ikke så begeistra over å ha så alt for mange beilere rundt seg på en gang.
Vi dro derfor straks videre til Ølberg. Fullstendig kaos er også, men vi parkerte nå og tok beina fatt, dog i motsatt retning av alle de andre. Tok en sidesti, helt folketom, som førte oss ned til en en strand med et lass av kampesteiner. Der satte vi oss ned og tok innover oss stillheten. Friskt, men allikevel helt vindstille, noe som er svært sjeldent i denne delen av landet.
Mille var hjemme med en klassevenninne, så denne aleinetiden gjorde oss godt. Vel, helt til jeg plutselig kom på at Bjørn Erik skulle reise, og da kom vemodigheten snikene igjen. Jeg ser virkelig ikke frem til enda en uke aleine, særlig ikke etter en helg som det her. Fem dager er jo ikke lenge og etterhvert blir han jo helt ferdig med LO skolen også, men jeg er nok inne i en periode hvor ting går litt fort opp og ned. Jaja, da er godt vi har Sol og Pippi, og ikke minst hunden Rambo som kommer på besøk i morgen. Han skal være her til fredag, dagen da den andre hunden, Hugo, kommer, så denne uka blir ikke så gæli allikevel.
Hele flokken har fri i dag, sola skinner og det er til og med snooooopedag, yeah…blæææ. Jeg har akkurat vært skikkelig klikkolini. Det er lenge siden sist, men nå rant det plutselig over for meg.
Morgentimene startet egentlig veldig bra, med spørsmål om kos på ryggen og en skikkelig blidfis av en Mille-mor som hoppene glad tok med seg lommepengene sine og panteflaskene opp i butikken for å kjøpe lørdagsgodt. Etterhvert stod Bjørn Erik også opp, mens jeg valgte å ligge å lese mens jeg ventet på at badet skulle bli ledig. Med andre ord, en bedere start på dagen kan man jo egentlig ikke ønske seg.
Mille var raskt hjemme igjen og i det Bjørn Erik var ferdig med morgenstellet sitt, ba jeg begge to om gå inn på vaskerommet å ta ned det reine tøyet som var deres og legge det på plass i skapene. Jeg møtte ingen sure miner, det er tross alt ikke mye å be om, men rett etter det begynte all balubaen.
Det var på tide for meg å stå opp, og det første som møtte meg var et iskaldt bad (med lyste på så klart), fordi noen hadde glemt å lukke døra som vanlig. Jaja, satte meg ned for å tisse på do som ikke var trekt ned, og personen foran meg (nevner ikke navn), hadde klarte å tisse opp langs kanten av do-ringen, så låra mine var kliss våte etterpå. Jeg gikk ganske så sur i dusjen, etter å ha vaska do-ringen så klart, og da jeg hadde kledd meg, begynte jeg å samle opp tøy (ikke mitt) fra badet, soverommet og Mille sitt rom, så jeg kunne få satt i gang en vaskemaskin. Da oppdaget jeg at Mille, som hadde gått ned for å spise frokost, hadde slengt alle de nyvaska klærne på gulvet, sluppet ut fuglene og latt døra stå på vid gap med “killer-katten” Mia like i nærhet. I tillegg hadde hverken Bjørn Erik eller Mille tatt ned trusene eller sokkene sine fra den runde dingsen jeg henger alt opp på, og en av dem hadde faktisk latt alle klesklypene stå igjen på klessnora når de hentet ned alt det andre. Da dere, var det nok, da klikka jeg fullstendig og skreik FAMILEMØTE NÅ!
Bla, bla, bla, bla, de fikk selvsagt så øra flagra, hele historien om mitt noe ublide start på dagen, fulgt opp av: Hvorfor kan dere ikke dra ned doen etter dere? Hvorfor kan dere ikke lukke døra inn til badet så andre også kan få oppleve en deilig varm start på dagen? Hvordan går det an å tisse opp etter do-ringen? Hvorfor slenges det nyvaska tøy på gulvet, i steden for at det blir lagt rett inn i skapene? Hvorfor har dere ikke tatt undertøyet deres med også? Hvorfor lar dere klesklypene stå igjen på snora? Og hvorfor står det en katt og slikker seg rundt munnen inne på rommet til Mille og bare venter på dagens neste crispy undulatmåltid?!
Djiiisus! Tro det eller ei, det kom faktisk mye mer enn det også, dette var bare en brøkdel av oppgulpet mitt. For i to dager nå har jeg stått på og vaska etter oppussinga, og det er helt innafor, men det er en ting som er ene og alene Bjørn Erik sin jobb, og det er badet oppe. Det har ikke blitt tatt på en evighet, kun en sjapp vask i doen og støvsuging, men alle kan se med det blotte øyet at det trengs en real skrubb. Jeg har hinta innpå mang en gang at det må gjøres, men neida, det har visstnok ikke vært så viktig. Vel, ikke før nå…
For i skrivende stund hører jeg glad småputtel og sang i fra rommet til Mille. Det tok henne fem minutter å få alt på stell, hun hadde til og med lagt på sengeteppe på senga si, noe jeg egentlig ikke synes hun trenger å gjøre annet enn når hun har besøk og folk vil ligge i den. Han far høres også veldig opptatt ut. Badet kommer nok til å skinne i dagevis nå og jammen tror jeg ikke han har tatt vaskerommet også.
Den høye pulsen har sunket for lengst, og jeg har selvsagt litt dårlig samvittighet over å ha brølt sånn, men jeg ble plutselig så lei. Lei av å ikke ikke føle meg verdsatt nok, fordi jeg hele tiden forsøker å få hjulene til å gå rundt her hjemme. Jeg og helt sikkert en haung av andre mødre, trenger litt hjelp innimellom slaga, og det er søren meg ikke mye som skal til for å gjøre meg glad. Forsøk f.eks. å lukk igjen baderomsdøra for en gangs skyld, så jeg også kan få begynne dagen min godt og varmt. Da kan jeg love dere en mye blidere mamma…og kone ❤
Det blir en knakende fin lørdag det her, det lover jeg. Håper bare det blir lenge til neste utblåsning, for den kommer, garantert.
Jøss, så fort dagene går dere, det er jo helg allerede!
Denne helgen var egentlig planlagt til punkt og prikke, men på grunn av sykdom rundt oss på alle kanter, blir den noe annerledes. Mille skulle egentlig til Hege, men der har hele gjengen ligget syke hele uka, og lille Aiden som vi skulle passe fra i morgen av, har også fått spysyken. Stakkars lille gullet, og ikke minst mora, som ligger langflat ene og alene i hytta i Hemsedal, mens alle de andre er ute og “leker”. Så kjipt!
Bjørn Erik hadde egentlig planlagt hemmelig middagsdate med meg i kveld, men jeg klager ikke her jeg sitter med både han, Pelle, Mille og bestis Tonje rundt meg. To katter og en gloheit Pippi ligger og dromer seg rundt peisen, og på TV´n ruller tredje Hunger Games filmen “Mockingjay”. Vi begynte på triologien i forrige uke, og nå som vi alle plutselig var sammen igjen, kjører vi på videre. Skikkelig filmkos, og tenk det dere, helt UTEN snop! Jeg har altså klart å gå ned 5,1 kg siden første januar, er superstreng mot meg selv, og det går faktisk sånn nogenlunde greit. Det er sannelig ikke enkelt, for sukkersuget melder seg på hver bidige kveld, men jeg må holde ut. Bikinien skal presses på om to måneder, okke som, og jeg nekter å kjøpe ny.
Dagen i dag startet forresten perfekt i byen med frokost “Sjå Inge”. Vi jentene forsøker å treffes et par fredager i måneden, men det var kun tre av oss som kunne, for som sagt så herjer det sykdom overalt nå. Etter et par timer, vel tre timer vel og merke, var stedet så sjokka fullt at vi følte vi burde gi fra oss bordet. Det var uansett på tide å komme seg hjemover igjen, for været var helt upåklanderlig og måtte derfor nytes. Det ble nydelig tur langs sjøen her, og jeg tror sannelig sola skal vise seg hele helga. Det er lov å håpe…
Da er det bare å få ønske dere en riktig god held, dere! Nyt og kos dere gløgg ihjæl!
Dagen i dag har bestått av å få underetasjen opp å gå igjen etter at den i det siste har vært preget av rot og oppussing. Det ene tok det andre, det ble skrubba og vaska, for det er jo så kjekt å få alt skikkelig på stell igjen, men plutselig var det ettermiddag og stallen igjen. Denne gangen måtte derimot Mille være der litt aleine, for Bjørn Erik og jeg ha besøk av hunden Hugo som snart skal komme å bo litt hos oss.
En skikkelig gla´gutt av en Welsh Springer Spaniel har altså vært her med eierene sine, og jeg smeltet pladask for den lille storsjarmøren. Akkurat passe nyskjerrig på alt, og en gentleman uten like ovenfor lille frøken snerpe. Pippi har på ingen måte lyst å dele meg med noen, men hun ble nå litt varmere i trøya av guttebesøket etterhvert.
Ellers kom han far hjem med hele tre overraskelser i dag. Det største var nok billetter til musikalen “Billy Elliot“, som for tiden går på Sandnes Kulturhus. Det er lenge siden vi tuppene har fjonga oss opp og vært på teater, og denne klassikeren har vært et høyt ønske lenge. Godt han far fikk ut fingeren før det var for seint, for det er lang tid mellom hver gang slike go´biter dukker opp.
Den andre overraskelsen var jammen ikke dårlig den heller. En gedigen Kahler vase, kjøpt for en slikk og ingenting på Finn.no. Jeg veit det er en del av dere som har blitt nokså lei av dem allerede, men jeg er fortsatt ganske så glade i mine. Har fått alt jeg har i fra før av i gave, og da er det jammen meg morsomt å komme over et slikt røverkjøp i tillegg.
Det tredje han far hosta opp, var lys til lille-doen nede, altså til selve doen. Det er så harry kult, og jeg har ønsket meg det i en evighet. Bjørn Erik har faktisk kjøpt inn slikt tidligere i bøtter og lass, men alt var plutselig en dag gitt bort til venner og familie. Nå derimot, er det discofest på doen her hjemme også…
Jaja, bedre seint enn aldri dere, men nå tar jeg kveld. Håper livet smiler, klem Nina
