Nå sitter jeg og beundrer den nye veggen Bjørn Erik og Brede fiksa i helgen. Den er helt rå, skikkelig back to the 60´s fin, men jeg kan dessverre ikke vise dere den riktig ennå. TV´n er nemlig ikke kommet på plass igjen, da hunken i huset vil at tapeten skal tørke i ytterligere et døgn til, men jeg formelig klør i fingra etter å begynne å style opp rundt den.
Jeg har sagt det før og sier det igjen, det er søren meg ikke bare bare å pusse opp. Vi skulle først og fremst kun ta taket og den ene veggen, men nå ser jeg at TV-benken også trenger noen små justeringer. Godt vi ikke trenger å bytte ut hele, rammen kan beholdes, men det hadde vært fint å bli kvitt skuffene som er i sølv og heller skaffet noen i eikemønster i steden. Jeg tror derimot jeg venter noen dager til med å nevne denne idéen, for nå ser jeg at Bjørn Erik er skikkelig lei og ferdig for denne gang. Han klikker av alt dette “dillet” mitt som han kaller det, han vil på ingen måte forandre på noe som helst så lenge det er funksjonelt.
Han surna derimot ikke når nytt klorestativ til kattene kom inn dørene her. Ville vel egentlig ikke ha stativ i det hele tatt, men hun nye frøkna vår lar det gå hardt utover endene på sofaen hvis hun ikke har dette å sysselsette seg med. Det gamle som fulgte med katten ble derfor gitt bort til nye eiere, mens det nye nå pryder stua vår. Kattene sloss faktisk om å få bruke det, og Mia, the tiger, vinner kampen ni av ti ganger.
Er ikke “blomsten” fin, dere?
For ei primadonna!
Kloregreier all over.
På tide å sjekke ut hva som skjer i andre etasjen.
Alt angripes!
Hei! Hvor har du tenkt deg?!
Dette ble selvsagt ikke tatt særlig godt i mot.
Nå er vi ferdig med å vaske alle trekkene til sofaen, noe som i følge vaskelappen ikke var mulig, og nå står pleddene og pynteputene for tur. Jeg har kjøpt inn nye palmeblader og noen andre grønne bla´greier jeg ikke veit navnet på, og skal begynne så smått å pynte opp rundt her med alt dette levende grønne. Det er så gøy og jeg gleder meg til å vise dere sluttresultatet.
Jeg har vært oppe i en evighet allerede, for igjen klarte ikke kroppen å ta til seg snopet (slash fettet) jeg døtta i meg i går.Vel, det er ikke det at det blir så grasalt mye, men i forhold til hverdagskosten gjør lørdagsinntaket magen helt gæærn. Så hvorfor i herrens navn er jeg da nødt til å spise alt dette sukkeret og fettet hver lørdag da, spør jeg meg selv hver bidige søndag. Jo, rett og slett fordi jeg digger det. Dere skulle bare visst hvor mye jeg gleder meg til den aller første sjokolade biten. Det er helt himmelsk, så ultra nydelig at øya ruller bakover. Om det er verdt den påfølgende mageknipen? Tja, jo jeg må nok innrømme det. Jeg klarer rett og slett ikke å leve uten, men bør kanskje moderere det noe.
Det var forresten helt nydelig å gå morgenturen med Mia og Pippi. Sola tar ikke så mye ennå, vi må nok vente noen uker til, men det ga meg allikevel en gryende vårfølelse. Det er helt utrolig at katten vår Mia følger etter oss overalt, at hun uten å nøle blir med ut på brygga her også. En skulle tro hun var redd for sjøen, men nei, hun tar altså sjansen på det meste.
Tenk, i dag kommer skogen min i form av ny tapet opp på veggen her i stua også. Bjørn Erik og Brede har vært super flinke. Jeg trodde faktisk ikke det skulle bli så fint å legge på veggfornyer på den eldgamle strietapeten. I steden for å forsøke å ta av den gamle stria eller i verste fall rive veggen å slå opp nye gipsplater, har de altså klart å lage en helt ny glatt vegg i form av et lag med denne veggfornyeren. Nå ligger alt godt til rette for å legge den nye tapeten, og jeg gleder meg altså noe inni hampen mye til denne fornyingen.
Veggfornyer er virkelig tingen, dere.
Nå er snuppeline også i klærne og den seine frokosten er snart fortært. Vi skal selvsagt en tur i stallen, men ikke for å ri denne gangen kun for å stelle. Mille er nemlig så støl etter all ridningen i vinterferien, det er nesten så jeg lurer på om hun har strekt noe, for jeg har aldri sett henne ha så vondt før. Tenker derfor det er greit med en liten pause.
Neida, det er ikke karneval hos oss akkurat nå, men siden det er det overalt andre steder for tiden, tenkte jeg å sette litt farge på hverdagen her hjemme også. Mille har i en evighet, i drøye tre år, spurt om ikke hun også han få helfarge håret sitt, og jeg med mine sprøe hårvalg kan jo ikke akkurat nekte henne det. Har svart vagt at joda selvsagt kan hun det, men latt det drøye i det lengste i håp om at hun kanskje glemmer det. Her for leden fikk jeg derimot lov å klippe håret hennes en god del, og da kom jo dette fargespørsmålet opp igjen. Så i dag har Mille-mor blitt “My little pink unicorn”.
Mille fikk nemlig en nydelig rosa enhjørningskostyme her forleden, fra Coolstuff, og ei mer hoppende glad jentunge skal man leite lenge etter. Det er altså så kjekt at det nå går an å få tak i disse ultrasøte kosedressene til voksne også, for det trengs siden jentungen min for lengst har passert 170 cm. Så denne helgen starter altså ganske så rosa, fra topp til tå.
Det er litt morsomt det der med alle disse hårvalgene mine også, for jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har blitt stoppa av unger som vil ha lik farge. Mødrene tør faktisk ikke å være helt ærlige når jeg er i nærheten, vil ikke tråkke meg på tærne ved kanskje å mene noe negativt, så avslagene blir som oftes ganske så diffuse. “Njaaa, du kan få rosa/lilla/grønt hår når du blir voksen kanskje, for da må du jo få lov å bestemme sjøl”. Hmmm, jeg kunne nå i alle fall ikke nekte Mille dette, og skulle hun bli lei, så vaskes fargen uansett ut ganske så fort. Jeg synes hun ble søt jeg, “my little pink princess” ❤
Denne helgen blir spennende, for Bjørn Erik får besøk av kompisen sin Brede og i sammen skal de skape den etterlengta “skogen” min i stua. Det skal med andre ord tapetseres, og jeg gleder meg noe inni hampen mye. I samme slengen tenkte jeg å ta av trekket på sofaen og få vaska det, samt få vaska alt av pynteputer og pledd. Mille og jeg stikker nok av på kino mens gutta står på som verst, for jeg tror ikke “vaktmesteren”, altså meg, skal gå i veien.
Dere kan tro det haglet inn meldinger fra venninnene mine om at Bjørn Erik var lite likt i blant mennene deres for en stakket stund i går. Med sin “elske i plenum” erklæring, satte han sine medbrødre i noe dårlig lys, noe som da selvsagt fikk han til å smøre på enda tjukkere.
Man skal selvsagt vise at man setter pris på partneren sin alle dager, gjennom hele året, men vi har nå i vårt snart 22 år lange ekteskap gjort litt ekstra stas på denne dagen. Vi unner oss sjeldent å gå ut å spise, det er kun ved bursdager eller andre viktige markeringer, så jeg synes nå det var litt kjekt å pynte seg og gå ut midt i uka.
Endelig skulle jeg få ta i bruk kjolen jeg kuppet for under hundrelappen sist jeg var i Oslo. Sort og glitrende, med volanger på volanger. En skikkelig “løøøve-it” kjole, selv om Bjørn Erik ropte:”Ehhh, er ikke den litt i korteste laget? Du burde kanskje ha en tighst eller en bukse under?”. Nish, eller jo, den er nok litt i korteste laget, men til den prisen fikk jeg ikke akkurat velge og vrake i størrelser. Jeg skulle nok hatt den i en størrelse større, men pytt pytt, kort eller ikke, den fikk duge.
Vi kom nå oss av gårde etterhvert selv i alt for kort kjole og ikke minst for høye hæler, men jeg skulle nå allikevel ikke gå så mange meterne heller da. Bjørn Erik forsøkte selvsagt å lure meg, ved å ta meg med inn på Burger King, og for all del, ingenting slår de chillicheese greiene der, men det var som sagt bare for å erte meg å få frem latteren igjen. Det ble både mer vin og god mat på undertegnede, og ikke minst massering av føttene ved kveldens slutt ❤
Hvor kult er ikke det her da dere? Jeg falt pladask for frisyren til “Hver gang vi møtes” Christel, og sannelig tok hun seg bryet å svare på hvordan hun fikk frem de fine krøllene. Hjertesukk, sånt setter man stor pris på, ikke sant dere?
Nå regner jeg med at Twisyen er lada opp igjen, så nå skal jeg raska på her og dra ut til Mille for så å kjøre henne til kjøpesenteret Kvadrat hvor stallgjengen skal en tur på Mc Donalds. Vi har helt slutta å gå der selv, så hun er selvsagt i himmelrike.
Ja, da var dagen her igjen, dagen jeg tror blir hata like mye som den blir elska. Folk løve-løve-løves hverandre i plenum, og for oss noe stive nordboere, blir det for mange noe “too much”. Eller som den gretne gubben på jobben en gang sa:”Enda en drittgreie adoptert fra USA, bare å styre unna”. Jaja, her i huset setter vi i alle fall pris på litt ekstra løøøve, selv om jeg må innrømme at det drypper litt kjærlighet her hjemme hver bidige dag.
Jeg hadde faktisk ikke planlagt noe som helst denne gangen, buhuuu på meg, men Bjørn Erik sviktet selvsagt ikke. Han er halt rå på å få en til å føle seg spesiell, og det fine denne gangen var at han overrasket minstejenta Mille også.
I morges når jeg våknet, lå det altså strødd roseblader fra soveromsdøra til Mille og meg ned hele trappa og inn på stua hvor det lå både kort og pakke til oss begge to. Jeg vet ikke hva jeg satte mest pris på, men jeg tror jeg holder en knapp på gleden Mille-mor viste over å bli så inkludert. Han er god som gull som pappa han hunken min, og er jammen meg en herlig kjæreste også, tenk at vi snart har vært gift i 22 år. “Kliss, klass spy i munnene”, tenker mange nå, men jeg kan nå leve lenge på det her ❤
Mellomstemannen Pelle har tatt med seg Mille hjem til seg, og jeg har fått plassert et sort glass rødvin i handa. Nå skal jeg snart ta ut flettene av håret, og se om det har blitt noe krøll. Skal nemlig snart på date, og jeg aner ikke hvor…
Åhhh, herrejemeni så kult! Nå har han far handla igjen fra Kina, og jeg ler så jeg griner.
I denne oppusningsperioden forsøkte jeg å få Bjørn Erik til å gå med på at vi skulle kvitte oss med vinstativet på veggen stua og heller slå opp en fem-seks små helt enkle pyntehyller. Jeg har nemlig lenge hatt lyst til å bruke Costa Boda glassene jeg fikk for en evighet siden, og synes det er synd å la de stå oppe på et skap å støve ned. Jeg tenkte å fordele disse glassene utover hyllene og også finne frem en rekke små fotografier i rammer. Da kunne jeg hatt te-lys i glassene og fått farger, minner og liv på denne veggen i stenden for dette kjedelige vinstativet.
Hunken nekta plent. Ikke pokker om han hadde lyst å borre flere hull i veggen. Han synes dette var en usedvanlig dårlig idé fra min side, og jeg sutra selvsagt litt fordi jeg så for meg hvor fint det kunne ha blitt. Bjørn Erik mente uansett han skulle finne på noe smart med disse tretten glassene, og i dag ble tanken hans satt ut i livet. For i pakken som ankom på posten i dag, fant jeg en rekke batteridrevne te-lys, med fjernkontroll til. Fjernkontrol dere, jeg lo så jeg grein, trodde ikke i min villeste fantasi at dette fantes, og jammen funka det også.
Nå har han far tent i ovnen og på nullkommaniks er tretten fake-te-lys tent med et trykk. De blafrer faktisk litt også, BRØL! Så Harry morsomt, at det faktisk er verdt et forsøk, thihiii…
Jaja, jeg gleder meg til å se hva Mille-mor synes om dette humbuget. Kjenner jeg henne rett så himler hun bare med øynene av oss.
Jeg håper startet på uken har vært fin og at kvelden blir likeså, klem Nina
Morsdag og fastelaven, kan det bli bedre? Vel, her feires det ikke så veldig i dag, selv om jeg fikk et stort hjerte med masse sjokolade i. Det er nemlig ikke snopedag, for den brukte jeg opp i går…og faktisk litt på fredag også, kremt. Det blir derfor heller ingen fastelavensboller, men Mille har vært i stallen i dag for å feire. Det var nok litt rart for henne å være der, for vi har forvert denne helgen, og trenger derfor ikke å ta del i hestestellet. Hun hadde derimot helt sikkert godt av å være der uten å ha en hel rekke ting å gjøre, kjekt å få med seg den ekstra kosen Helle hadde ordnet og ikke minst ha noe å gjøre på en ellers så stille og rolig søndag.
I går var vi forresten å så den helt nydelige musikalen om legendariske Billy Elliot. Snørr og tårer rant ikke bare en gang, dette ble en heidunrades følelsesmessing berg og dalbane. For et nydelig stykke, dere! Fantastisk dans og sang, og i nesten tre timer glemte vi både tid og sted. Alvorlige temaer som fordommer, klasseskiller og ikke minst individuell unikhet ble vist frem på en varm og ekte måte, og det trollbandt oss fra første stund. Historien som utspilte seg på scenen var like sterk og gripende som filmen jeg så i 2000, og jeg er så glad for at vi fikk tak i billetter før det var for seint. For som jeg har nevnt utallige ganger, dette er noe av det beste Mille og jeg gjør som en “mor/datter”-greie. Vi drømmer oss bort og slipper alt av følelser fri.
Selv om det var fullt av barn på scenen, var det en anbefalt nedre aldersgrense på ni år for å se den, og det var nok fornuftig. For i Elliot sin kamp om å få leve ut drømmen sin som ballettdanser, tar vi også del i den politiske og fortvilte situasjonen til gruvearbeiderne i byen. En tøff realitet som gjerne krever litt tankegang, særlig hvis man er 12 år som Mille. Hun satt som et tent lys hele tiden, og hvisket og tisket underveis, spørsmålene var mange. “Hva er en sosialist mamma?” Jaja, så fikk hun med seg det også. Det var neimen ikke dumt å ta med seg litt læren om et ønske om et klasseløst samfunn, og økonomisk likhet for alle.
Ledsagerbeviset ble selvsagt brukt i forbindelse med billettkjøpet.
Akkurat nå er Bjørn Erik og henter Mille i stallen, og de drar visstnok rett i ishallen for å se litt ishockey, mens jeg er i gang med nok et ryddeprosjekt – badet. Fyttikatta der er det mye å ta tak, hvor mange hårstrikker er det egentlig nødvendig å ha, og kan sminke gå ut på dato? Ikke veit jeg, men det er på tide å ta et skippertak i kaoset.
En skulle kanskje ikke tro at helgene betyr så mye for meg som allikevel går hjemme, men det gjør det så absolutt. Særlig denne uka her, når Bjørn Erik har vært bortreist. Det er jammen meg godt å være to om alt igjen. I tillegg er det jo vinterferie for Mille også nå, og det er jo rein lykke i seg selv. .
I dag var det på tide for lille Rambo å dra hjem til sine igjen, men kun et par timer etterpå, kom nysgjerrige Hugo på besøk. Jeg gleder meg til å bli kjent med den 1,5 år gamle gutten, en Welsh Springer Spaniel, og nok den aller første jeg har møtt på av denne rasen.
Hugo synes det var litt trist å ta farvel med flokken sin, han var ikke særlig høy i hatten den første timen, men etter en god luftetur, gikk det straks mye bedre. Han fikk ut mye energi ved å dra meg opp alle bakkene her, og etterhvert lekte han også i vannkanten med en tom yoghurtboks han fant på veien. Vi var selvsagt klissklass våte etterpå når vi kom hjem, men det var en deilig følelse å ha brukt kroppen litt.
For et par timer siden kjørte jeg Bjørn Erik til byen, til Folken, hvor Turbonegro spiller, og samtidig svippet jeg Pelle hjem. Akkurat nå har Mille tatt med seg Hugo opp på rommet sitt og gitt han kveldsmat, og planen er at han skal få sove inne på rommet hennes i natt. Hun er altså så snill mot disse dyra, og ikke minst storfornøyd over å ha besøk. Det er mye godt selskap i en hund ❤
Håper uka har vært god mot dere og at helgen blir likeså!
Da var Mille akkurat kommet hjem fra skolen, og jeg tenker vi drar i stallen om ikke så lenge. Minsten er for tiden veldig pliktoppfyllende, og spretter i ridetøyet fortere enn svint for å komme seg avgårde. Jeg merker hun har modnet en hel del det siste halve året, og det er så utrolig kjærkomment. Timene i stallen går som en lek, og vi vender ofte hjemover med god samvittighet og nesten alltid som gode venner også.
Det har vært deilig friskt, kaldt og tørt her i Stavanger de siste dagene, men nå har slusene åpnet seg igjen. Det er selvsagt ikke like koselig å gå tur i dette været, men for en herlig følelse, dere, når enn faktisk har gjort det og kommer hjem. Vedboden er fylt opp til randen av tørr bjørkeved, så det fyres flittig, men jeg har beholdt den lange 220 dyna til Bjørn Erik på sofaen. Takler rett og slett ikke å fryse.
I morgen sjekker Rambo ut av Hjemmekennelen, men like etterpå kommer unggutten Hugo på besøk. Bjørn Erik vender også nesa si hjemover fra Lo-skolen, så da er trekløveret endelig samlet igjen. Det står teater og konsert på timeplanen, og lange turer med Hugo så klart, men forvertene skal ha Sol, så det blir en ganske så bedagelig og rolig helg ❤
Mille og jeg er stort sett aleine i stallen, men Bjørn Erik stiller opp når tungarbeidet skal utføres. Jeg er glad jeg slipper å få all denne sponen i hus.
Stolt Mille-mor har endelig fått klubbjakka si.
Sliten og godt fornøyd med dagens strabaser.
Tenk, nå er det snart helg igjen. Denne uka har jammen meg flydd avgårde.
Det skjer dessverre ikke så mye her hjemme for tiden. Jeg har null arbeidsevne utover det å gå turer med hundene og dra i stallen, så det blir lite “sprell” fra denne kanten. Det jeg med sikkerhet allikevel kan si, er at jeg trenger bloggen. Den er med på å holde meg oppegående, gir meg til tider utfordringer, og rutinene rundt planlegging, fotografering, redigering og tekst, gjør meg godt. Med andre ord, jeg trenger å ha dere lesere med meg i hverdagen. Dere gir meg medgang og av og til litt motgang, jeg har noe å sysselsette meg med, noe som er helt nødvendig her i livet.
Jeg synes selv spørsmålsrunder med andre bloggere er nokså kjekt, og tenkte kanskje vi kunne ta en runde her også, så dere kan bli litt mer kjent med meg. Disse er gjerne litt mer personlig enn “Hvor høy er du?”, “Hva er favorittfargen din?”, og vil kanskje gi en liten pekepinn på hvem jeg er. Tenker jeg tar fem spørsmål sånn til å begynne med, so here we go!
1. Kan du i korte trekk fortelle livshistorien din?
Født og oppvokst i Oslo, nærmere bestemt på Torshov, for så å flytte til Groruddalen, til mitt kjære Vestli. Her hadde jeg som enebarn en helt fantastisk barndom, hvor hest og det å spille klarinett i korps stod i sentrum. Jeg har ennå god kontakt med de nærmeste vennene mine fra den tiden, og er ganske bestemt på at verdiene mine, ble sådd og begynte å spire allerede da. Jeg, som så mange andre, fikk dessverre etterhvert oppleve å bli skilsmissebarn, men jeg overlevde på et vis, selv om det var utrolig opprivende og satte dype spor. Jeg klarte meg veldig godt på skolen, strevde, fikk ingenting gratis, men fikk det til. Da jeg derimot begynte på Stovner Videregående Skole, skjedde det alt for mye rundt meg på en gang, og alle 5ér karakterene sank til min store fortvilelse både ned til 3 og 4. Mamma hadde da giftet seg på nytt, med vår kjære “bessen” og vi flyttet til Ski. Jeg tviholdt på vennene mine, så det ble til at jeg sov mye over hos dem. Etterhvert flyttet jeg hjemmefra, i en ulovlig studentbolig med en venninne. Jeg har nok alltid hatt en kjæreste i livet mitt, og etterhvert dukket det opp en som jeg valgte å flyttet til Stavanger med. Her begynte jeg å jobbe i utelivsbransjen for fullt, samtidig som jeg gikk siste år på Hetland videregående og tok strøjobber for Manpower. Seks år etter skar det seg skikkelig, og da var det å ta halen mellom beina og komme seg tilbake til Oslo igjen. Jeg var derimot superheldig og traff prinsen min Bjørn Erik på en jentetur til Stavanger igjen, så jeg bestemte meg for å gi byen en ny sjanse. Her ble det barn, hele tre fantastiske individer og jobb i spennende datafirma. I år skal det feires 22 års bryllupsdag, og tenk nå er det ikke lenge til 50-års dagen min heller. Jaja, det ble kanskje ikke “i korte trekk” versjonen, men jeg begynner jo å bli godt voksen, og da har man jo litt å fortelle.
2. Hvis du fikk velge i blant alle mennesker på jorden, både levende og døde, hvem ville du valgt å ha som middagsgjest?
Helt klart min avdøde bestemor, som både jeg og Mille har fått mellomnavnet etter, Synnøve Margrete. Jeg mistet henne like før jeg flyttet til Stavanger, og det tapet tror jeg rett og slett jeg aldri har klart å komme over. Hun etterlatte seg et stort tomrom, som sitter i ennå. Hadde jeg fått en siste stund med henne, ville jeg fortalt henne hvor mye jeg savner henne, at ting aldri ble helt ok igjen etter at hun forsvant. Hun holdt på en måte familien samla, styrte den med jernhånd, samtidig som hun var godheten sjøl. Det hadde vært så fint å fått litt tid med henne, vist henne hvor jeg står i livet i dag og delt den lille flokken min med henne.
3. Kan du nevne tre ting du og mannen din Bjørn Erik har til felles og hva er dere er ulike på?
Mange tror Bjørn Erik og jeg er like i alt, men der tar dere helt feil. Det vi derimot har til felles er:
– Vi har de samme verdiene i livet, etterhvert også politisk.
– Vi elsker å oppleve nye plasser, elsker å reise.
– Vi er til tider utrolig barnslige, liker å leke.
Vi er som jeg nevnte utrolig ulike også:
– Vi har totalt forskjellig musikksmak. Han elsker punk og rock, mens jeg fortsatt higer etter alt som er nytt og funky. Jeg glemmer selvsagt ikke musikken fra 80-tallet, hverken puddelrockén eller discoén, men er nok en mye softere person enn BE på musikkfronten.
– Vi eier ikke samme humor. Han elsker det noe bisarre, det på kanten, det amerikanske, mens jeg er mer “engelsk”. Jeg tror aldri jeg har sett en hel episode av “The Simpsons” eller “South Park”, mens han har sett alt opptil flere ganger.
– Bjørn Erik kunne spist fisk hver gang, mens jeg kan strekke meg til å lage fiskegrateng av fiskepudding.
4. Hva er du mest takknemlig for?
At jeg bor i Norge. Snakk om å ha vunnet i Lotto da! Jeg ble dette veldig bevisst da Mille kom til verden. For aller første gang trengte jeg, eller vi, skikkelig hjelp, og jeg kan ikke en gang prøve å sette meg inn i hva dette hadde kosta oss utenfor landegrensene.
Jeg er selvsagt takknemlig for en rekke andre ting også, og akkurat i dag kjenner jeg rein lykke ved å ha mottatt brev om at mammografien jeg tok nylig, var helt primaballerina.
5. Pleier du å øve deg på hva du skal si før du ringer noen?
Ja, faktisk. Jeg har de siste åra fått angst både når jeg tar telefonen og når jeg skal ringe. Vel, ikke familie og venner så klart, men hukommelsen har begynt å svikte noe enormt, og det er forferdig skummelt. De enkleste ord og forklaringer kommer ikke ut slik det gjorde før, jeg henger meg rett og slett opp, og da får selvtilliten en real knekk. Ikke kjekt i det hele tatt.
Jøss, dette var ikke så enkelt allikevel dere, godt det ble med fem spørsmål og ikke ti som jeg først hadde tenkt…
