Da har venninnene mine stressa meg såpass mye opp, så om ikke så alt for lenge, bærer det opp til legen igjen. Jeg har kun gått på medisiner i en og en halv dag, men nå har betennelsen på kinnet etter kattekloret til Mia blitt mye større og nærmer seg øyet, og det er litt skumlere enn det jeg orker å deale med akkurat nå.
Så i mellomtiden, mens jeg går her og lufter såret mitt, forsøker jeg å pynte litt i de nyinnkjøpte glassbollene Bjørn Erik har hengt opp for meg i stua og på kjøkkenet.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal putte i disse små yndige bollene, så i første omgang har jeg kun brukt blomster og planter jeg allerede har i huset. For som dere vet, jeg vil jo så gjerne supplere mer grønt til skogs-stua mi, og dette er enda et skritt på veien. Hva synes dere? Har dere tips til hva jeg bruke i disse glassbollene?
Her hjemme surres det mye rundt uten særlig mål og mening. Mille er hjemme fra skolen, da hun er slapp og uopplagt igjen, og den bittelille poten jeg fikk i fjeset av katten vår Mia på lørdag, har utvikla seg til en forferdelig betennelse.
Jeg vet at det er reine bakteriehelvete under neglene til disse fine husdyra våre, men jeg trodde vi tok forhåndsregler og skulle slippe det tullballet. Bjørn Erik dynket såret mitt i bakteridrepende rensevæske, og deretter kjørte vi på med Fucidin salve under plasteret, men neida, etter tre dager ble det bare verre og verre. Legen vår så dette i går når vi var der med Mille, og var rask ute med å skrive ut penicillin til meg.
I dag ble det derfor ikke noe stallbesøk på noen av oss. Mille har sovet seg gjennom dagen, mens jeg har fått streng beskjed om å holde meg unna i et par dager. Grrr…det er det aller værste med det her hekkanpekkane, men jeg vil jo ikke bli verre.
Snille Julie i stallen tok seg altså av Sol for oss i dag, og som plaster på såret fikk vi koselig middagsbesøk av mellomstemannen Pelle. Så dagene går på et vis…
Her går ting litt i stå i dag, for lille snuppeline har blitt syk…igjen. Denne gangen klager hun over vond hals og av erfaring så vet vi jo at det aldri ender godt. Fastlegen vår er derimot på plass etter sykehuspermisjonen sin, så da senker nå i alle fall jeg skuldrene litt. Det har derimot vært så mye som har plaget den fine jentungen vår i det siste, så derfor tropper både Bjørn Erik og jeg opp på legekontoret etterpå.
Vi har forresten hatt hundebesøk, Hjemmekennel, i helgen. Denne gangen av syv år gamle, Må, en helt nydelig Groenendael. Bjørn Erik og jeg kom frem til at hun lignet en skikkelig fin liten dame, men det beste av alt var at hun var snill og rolig som dagen var lang. Hun ble den perfekte turvennen for Pippi og meg, så vår lille tre-beinte sov seg gjennom hele dagen i går, helt utslitt etter helgens strabaser.
Det gjør noe ekstra godt med familien vår med alle disse koselige hundebesøkene. Vi er alle dedikert til oppgaven, og gjør alt vi kan for at hundene skal føle seg trygge. Det er omtrent alltid noen hjemme her hele tiden, for de skal aldri føle seg alene og usikre i helt ukjente omgivelser. Selvsagt får de lov å ligge på soverommet om natten også, men bare hvis de føler for det.
Vi skal mye ut å reise det året her, så det blir nok ikke så mye pass som først ønsket, men skulle det klaffe, så stiller vi hele gjengen. Vår profil på Hundekennel.no, kan leses her.
Jeg blir altså så til de grader lei av levemønsteret mitt til tider. Årene kommer og årene går, og jeg går i den samme fella hver bidige gang. Jeg klarer ikke å holde meg til tanken om et mer aktivt og sunnere liv, og våkner med et brak når året er omme og vekta har bikka godt over 90 kg.
Hver bidige start på nyåret, er likt. Jeg tørker støv av badevekten, og resultatet er alltid det samme. “Uffda, jaja jeg tenkte meg vel det, nå må det tas grep, jeg må kutte ut alt driiit, på tide å leve på luft og kjærlighet igjen”. Det slår aldri feil, det er den samme leksa som går igjen, igjen og igjen.
Jeg blir vel egentlig ikke så veldig lei meg, for jeg begynner jo å bli vant til det. Jeg veit at når desember starter, tikkes det nedover. Det er kun en måned igjen til det er over med all fråtsinga.
Men hvorfor holder jeg på med det her? Hvorfor lærer jeg aldri? Er dette en form for selvskading? Har jeg ingen selvrespekt eller form for selvdisiplin?
Spørsmålene er mange, og det er da jeg blir litt fortvila. For kroppen har jo ikke noe godt av all denne herjinga, det er på ingen måte bra for meg. Ikke er det bra for diagnosen min heller. Et sunt balansert kosthold og daglig bevegelse er et “must” for en bedre hverdag, men allikevel så klarer jeg altså å slurve det til og kjøre det hele i dass.
Jeg er derimot alltid optimistisk, og får hele flokken med meg. Jeg styrer meg inn på nærmeste ferie eller store begivenhet, og gjør en fabelaktig innsats og klarer å gå ned mange kilo før den tid. Så er plutselig ferien over, og med det også den gode livsstilen. Kiloene begynner å hive seg på igjen, samtidig som jeg slutter å gå de lange turene. Jeg gir rett og slett fa.., og spiser og “koser” meg over evne.
Nå er det som sagt ferie på gang igjen, og nytt år også for den saks skyld, og selvsagt så er jeg supergira på å se best mulig ut når vi reiser om ikke så alt for lenge. Jeg har derimot litt dårlig tid denne gangen, men allikevel presser jeg meg hardt for å klare å lomme meg i form. Det går faktisk ganske bra, men jeg er selvsagt engstelig for å “ramle utpå igjen”, med en gang ferien er over. Så hva kan jeg gjøre for å klare å opprettholde å være flink?
Jeg veit jo selvsagt hva jeg kan spise og ikke, og samtidig så må jeg ikke lage alle disse dårlige unnskyldningene for å ikke gå på tur, men hva mer må til?
I det siste så har jeg forsøkt å kutte ut alt snopet jeg har blitt så avhengig av opp gjennom årene. Hittil i år har jeg latt være å kjøpe ostepop og smågodt, og heller gått for sukkerfrie varianter. Jeg driver fortsatt og prøver ut en del alternativer, og alt er selvsagt ikke like godt, men jeg har funnet noen innertiere som har stilnet sukkersuget mitt.
Sukkerfritt.no har vært redningen. Det er en norsk nettbasert butikk, som har et hav av alternativer å velge mellom innen sjokolader, pastiller, karameller, bakevarer, lakris, kjeks, pålegg og is. Jeg har over en tre ukers periode, kun valgt sukkerfritt på lørdagene, og faktisk klart meg bra kun på dette. Jeg er ganske overbevist om at det er flere enn meg som kunne tenkt seg å teste ut dette, og kanskje dere allerede kjenner til noen av disse merkene, men her har dere i alle fall mine anbefalinger og vinnere.
En skål med Virginias Fruitisin Stevia, stod på stuebordet i to uker uken. Flokken min fråtsa ikke, men alle tok et par om dagen, som var helt innafor. Kjempegode!
Det er kun jeg i flokken, som tester ut dette, så denne skålen var kun min på lørdag. Akkurat passe mengde, som så absolutt stilnet søtsuget.
Disse sukkertøyene var de aller beste. Tante Pose Sukkerfri Rabarbraroxsmaker like godt uten sukker som med, og varer en liten evighet i munnen mens du suger på den. Jeg kunne spist hele pose uten stopp, me da er jeg ganske sikker på at magen min hadde gjort kollbøtte. Jeg må nemlig innrømme at jeg gapte over litt for mye den første lørdagen, men var rask til å nedjustere mengden helgen etter.
“So far so good”, får bare håpe det holder denne gangen. Lurer på hvor mange gagner jeg har sagt det til meg selv…
Håper dere alle har en finfin start på uken, klem Nina
Nå sitter jeg i sofago´kroken med blussende rød kinn, etter å ha vært ute i finværet i hele dag. Først langtur med hundene, og deretter ble det en skikkelig drømmedag i stallen.
Denne helgen er Mille med Hege til fjells, og jeg har mottatt noen helt fantastiske vinterbilder av henne hvor hun formelig drukner i snøen av glede. Derfor er Sol kun mitt ansvar denne lørdag og søndagen, og når været viser seg fra sin beste side sånn som nå, er det en drøm å ha henne.
Marka er hardpakka for tiden. Det er fortsatt mye is på stiene, men gangveien bort til Vistestranden var bar. Derfor dro jentene Helle, Emily og jeg bort dit i dag. Jentene er ikke snaue, så de red begge to på gigantiske og staselige Diaz, mens jeg så ut som den lille miniputten i forhold til dem på vår Sol. Det ble altså en helt nydelig tur i det magisk vinterværet. Kan en hestejente, stor som liten, ha det bedre? Neppe…
Dere kan tro flokken min skjerpa seg i går. De tok seg et skikkelig tak i nakken, og rydda opp hver minste lille ting etter seg, uten et kny. “Unnskyld”, sa de selvsagt også, så sure-Guri har avlyst streiken…i hvert fall foreløpig.
Helgen startet frisk og tidlig med en god lang morgentur med ei venninne, som seinere ble belønna med en fresh frokost-lunsj. Det føltes helt nydelig med en to-timers snakk, og etterhvert fikk jeg karra meg hjemover hvor nytt ukeblad ventet på meg i posten. Da formelig skreik hengekøya på meg, det var på tide men en liten hvil.
Har dere forresten fått med dere at vår flinke Kristin har vært aktiv både i TV-programmet “Torpet” og “4 stjerners middag”? Det er selvsagt stas, men det skulle jo bare mangle at hun også dukket opp der. Den dama der er altså helt rå på TV-skjermen, og hun lager god underholdning til tusen. Det er ingen tvil om at hun kan lage mat, og i dag har jeg faktisk fulgt et av tipsene hennes. Jeg la druer i fryseren i går, som ble til snadder snacks i dag. Jeg synes smaken ligner litt på saftposene jeg tydde til i sommer, så dette kommer jeg garantert til å gjenta.
Ellers så må jeg få nevne at det til nå i år, har gått ganske greit å kutte ned på sukkerinntaket. Jeg er ennå i startfasen der jeg prøver og feiler, men en av innertierne har vært å bruke “Sukrin Gold” i teen istedenfor vanlig sukker. Jeg elsker dessverre alt for store menger med sukker i teen min, skjea skal heslt stå av seg selv, men et par teskjeer med dette brune sukkeret istedenfor, er et mye bedre og sunnere alternativ. En helt sukkerfri hverdag er nok ikke helt optimalt i denne heimen, men små justeringer er nok alle med på.
Da skal denne dama her få på seg fillene og komme seg ut å gå litt igjen. Jeg har hundeplassering denne helgen, nydelige “Må” har flyttet inn, og hun setter nok pris på en tur rundt på øya her nå, før vi tar kvelden.
Lag dere en finfin helg, og så skrives vi snart igjen. Klem Nina
