God kveld, kjære dere!

Her hjemme kjøres det fortsatt “husarrest”, og det er kanskje like greit, for nå er jeg skikkelig “flasso-Lini”. Jeg har derimot gleda meg til dette, sett frem til at kinnet skal skifte “ham” og at jeg skal få ny silkemyk babyhud under, men det skjer selvsagt ikke. Nå ser det ut som om jeg skal gå gjennom en ny runde med en annen form for flass, men det er helt greit. Step by step blir det bedre, og snart kan jeg helt sikkert begynne å smøre en eller annen form for beskyttelse på det også.

Jeg er altså kun her hjemme for tiden, jeg går ikke en gang tur med Pippi, så det er godt jeg trives her. Snille Bjørn Erik derimot, står på fra morran til kveld. Han er med Mille i stallen, han fikser luftings med vår trebeinte, og sørger for at kattedoen til Lala er tømt til enhver tid. Jeg lager heller ikke middag, jeg kan ikke stå i nærheten av varme, og derfor fyrer jeg heller ikke i peisen for tiden. Bjørn Erik gjør med andre ord alt.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Jeg er helt ubrukelig, der jeg slaffer rundt i bambusundertøy…og crocs.  Dere kan derfor tro Bjørn Erik sperret opp øya når jeg proklamerte at fruen i huset inviterte den kjekke bilvaskeren, altså mannen min, på vafler. Jeg stod to meter unna vaffeljernet, klønete idiotisk, men noe måtte jeg jo finne på. I tillegg fylte jeg opp fryseren med hjemmelaga solbærsaft is, og vaska og klipte Pippi. Wow, det her høres jo helt patetisk ut, det er nesten så jeg må fortelle dere hvor mange ganger jeg gikk på diddelido også. Neida, så ille er det ikke, men det  skjer med andre ord svært lite…

Min store avhengighet – is!



Venninnene mine fortviler, for de ser meg aldri uten lekkerbiskene mine – crocsa!


Uff, om ikke lenge flytter den lille frøkna vår inn til Simone, og da kan hun jo ikke se sånn ut.


Nyvaske og klipt.

Ha en fortsatt fin kveld!

#yorkshireterrier #hjemmelagais #vaffelsøndag

Hallaisen!

Det er bare meg, hu derre “husarrest dama”. Ja, hva kan man egentlig finne på innendørs, uten fare for å mase og kave opp den forbaska infeksjonen i kinnet? Det har forøvrig roet seg kraftig ned nå. Det har ikke rent noe verk det siste døgnet, og da har det heller ikke dukka opp flere skorper som trenger laaang tid på å falle av. Så da har jeg faktisk tatt frem koffertene, og så smått begynt å finne frem litt sommertøy til ferien vår. For det blir garanter ferie, dere.

Jeg veit jeg har nevnt det tidligere, men jeg kan jo si det igjen: Jeg finnes ikke teknisk av meg. Jeg har overhodet ikke arvet det smarte genet der av hun flinke mammaen min. Jeg er heller tvert i mot meget dårlig på alt som er nytt som krever litt teknisk forståelse. Derfor fikk jeg sjokk når han snille mannen min kom hjem med den doningen av et stativ med lys på. Før klaget jeg nemlig alltid på for dårlig kamera, men i det siste har jeg altså gnåla noe inni hampen mye over det dårlige lyset vi har her hjemme når jeg tar bilder. Alle bildene jeg tar, blir lysredigert etterpå. Jeg legger på oppimot 30% mer lys, og det burde vært helt unødvendig. Jaja, jeg veit jeg er vanskelig, men synes faktisk det er litt moro å lære mer om det å ta bilder, men da trengte jeg altså mer lys, og det fikk jeg.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Ikke bare har jeg fått nytt lysstativ med ørti forskjellige duppeditter til, så jeg kan velge både kaldt og varmt lys, med en enormt varierende lysstyrke. Bjørn Erik har også planta meg godt ned i stolen og lært meg opp i hvordan jeg kobler kameraet mitt opp på en selvutløser app (Canon Camera Connect) via mobilen min. Nå kan jeg altså se meg selv i displayet på mobilen, og trykke på en knapp og voilà så tar kameraet mitt altså bilde av seg selv. Sykt, sant?

Phuuu, det var jammen meg mye nytt på en gang, men fyttikatta så morsomt. Det tok meg altså nesten seks år å komme meg dit hen at jeg faktisk ville lære meg det her, men nå angrer jeg ikke et sekund. Nå trenger jeg ikke å mase på at Mille og Bjørn Erik skal ta bilder av meg i et sett, nå klarer jeg det sjøl (håper jeg)…

I dag skal dere få slippe å se kinnet (from hell) som flasser noe enormt, men hvis dere føler for å se det, er det bare å tune inn på Instagram eller Snapchat kontoen min. Jeg byr på alt…som vanlig.

I dag skulle jeg virkelig vært i stallen. Tenk, det er ti grader og strålende sol ute nå. Det er vår i lufta, så jeg var nødt til å ringe Mille og sørge for at Sol ikke har på seg dekken de netste to dager fremover nå. Hun er en alt for robust og tøff hest til å måtte stå med dekken på når det er så bra vær i vente.

Vi skrives snart igjen, klem Nina

#Lyspåstativ #lysstativ

For hver dag som går nå, våkner jeg opp med en eneste tanke i hodet: Har infeksjonen avtatt? Det er med nølende hånd jeg tar meg til kinnet, hvorpå jeg under lett berøring forsøker å vurdere hvilken vei dette marakkelet går.

Jeg hadde satt frist til i dag om å dra tilbake på sykehuset for tredje gang, noe jeg selvsagt hadde liten lyst til, og det så lenge mørkt ut. Gleden var derfor stor når hevelsen var blitt noe mindre og verken erstattet med mer skorpe.

Jeg har derimot gått med på å ha husarrest. Jeg skal på ingen måte utsette infeksjonen for klimaskifte, særlig ikke etter hvordan det gikk da jeg kjørte Mille frem og tilbake til stallen på torsdag. Tenk det da dere, jeg var ikke engang ute av bilen, jeg satte ikke mine ben i stallen, men allerede etter fem minutters kjøring rant kinnet og det ble bare verre og verre i løpet av kvelden.

Bjørn Erik har allerede sett på ny ferie til oss, han er ikke særlig positiv til dette. Han har ikke helt trua på at jeg blir frisk til mandag om ni dager, men jeg kan ikke slutte å håpe på det. Legen sa det ville ta opp til fjorten dager å bli kvitt alt, og det er den tanken jeg tviholder på akkurat nå, og jeg oppfører meg som reine prakteksemplaret på en hjemmepasient som tar livet helt med ro.

Så da dere, under denne husarresten, anstrenger jeg meg minst mulig, jeg gjør ingenting fysisk som får blodomløpet til å stresse såret. Det er derimot på tide å forberede seg til sol og sommer om få dager, så i dag har hender og føtter fått skikkelig egenpleie. Nå er planen den at føttene skal skifte hud om fem dager (pjuk), og jeg håper virkelig ikke det tar lenger tid enn det. Tenk om jeg skulle begynne å “skifte ham” på stranda i Miami, det hadde vært litt av et syn…æsj!

Dette fotsaltet fikk jeg i 35 års dagen min, og det fungerer fortsatt helt greit.

Jeg fulgte tipset om å sitte hele to timer med disse fotposene isteden for en, for da kom viss effekten et par dager før. Det er i alle fall lov å håpe.

Pippi og jeg har blitt ganske gode på å ikke gjøre noe verdens ting.

Håper dagen har vært god mot dere så langt, klem Nina

#egenpleie #fotpleie #hengekøyeistua 

Helg jo!

Her hjemme holder jeg pusten akkurat nå, for infeksjonen på kinnet har bestemt seg for å blusse opp igjen. Vel, den hadde jo egentlig ikke stoppet helt, men i alle fall ikke blitt verre, helt til nå.

Jeg er helt skrekkslagen av å kanskje måtte dra tilbake på sykehuset igjen i morgen, alt i meg stritter i mot, men jeg har selvsagt dessverre ikke noe annet valg. Så akkurat nå, gjør jeg minst mulig i håp om at infeksjonen skal snu.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Her i huset feirer vi Valentines, og gårsdagen var intet unntak selv om min bedre halvdel og jeg var i hver vår by. Vel, hvis vi hadde vært i sammen, så kunne vi vel egentlig ikke ha gjort så mye ut av det allikevel, for jeg er nødt å ta det helt med ro, som den forba… sjuklingen jeg er.

Jeg våknet altså opp til at Bjørn Erik hadde reist til Østlandet igjen, men snill som han er hadde han hadde lagt igjen koselige oppmerksomheter både til Mille og meg. Til stor glede for meg og enorm stas for minsten ❤️

Morsomt å få ❤️ i dobbelt forstand av pappaen sin…

Hverken Mille eller meg hadde lyst til å rydde konfetti, og Mille hadde heller ikke lyst på et “smell”, så disse lot vi være.

Lag dere en superduper helg, klem Nina

#valentines #kjærlighet #love #gaver

Tenk at jeg er hjemme igjen fra sykehuset, da dere. Det hadde jeg virkelig ikke trodd for to dager siden. Det så lenge ut som om medisinen ikke fikk tak på jævelskapen, men joda, sårkantene minker, og det renner mindre og mindre betennelse fra det. I går rant det faktisk ingenting, mens det i dag er ubetydelig lite, så når har jeg virkelig trua.

Bjørn Erik skjønte at dagen i forveien hadde vært litt vel bratt for meg, så i går stilte han opp og var hos meg hele tiden. Det var godt og trygt å få sitte i armkroken hans igjen, og han har en unik evne til å få meg til å føle at “alt ordner seg”. Det gjør jo alltid det, så han har jo rett. 

Da legen kort tid etterpå stakk innom oss og formidlet at jeg skulle få dra hjem og fortsette behandling i pilleform isteden, jublet jeg, selv om jeg for all del har hatt det mer enn bra nok på sykehuset. For det er nå engang sånn at jeg hele tiden har stolt på at jeg har vært i gode hender der, og tatt til meg mang en gode råd på veien.

Det var nesten litt vemodig å reise fra kompisgjengen min, altså gutta jeg hver dag har tatt intravenøst sammen med. Vi har alltid vært tre stykker i sammen, fire ganger om dagen i fire dager, og det tok ikke lange tiden før vi fant tonen og snakket sammen om alt mellom himmel og jord. Det har vært godt å ha noen å si “god morgen” og “god natta” til hver dag, men nå må de altså klare seg uten meg, uten skravlebøtta. Med de beste lykkeøsnkninger på veien forlot jeg dem med håp om at de også snart blir friske nok til å komme hjem.

Vel hjemme, hoppa jeg rett til sengs. I nyvaska sengetøy med Pippi under dyna, sovna jeg på nullkommaniks, og merket hverken at Bjørn Erik dro på jobb igjen og at Mille var i stallen. Jeg har vel mer eller mindre sovet fra jeg kom hjem, med unntak av å våkne for å ta medisinen min. Såret var dessverre ikke noe bedre i dag, men det var heller ikke blitt verre, så nå er det bare å krysse fingrene for at alt går bra. Jeg har nemlig et fly å rekke, om 11 dager…

Det var helt himmelsk å få flytte på hotellet.

Jeg ser ut som en narkoman. Jeg har merker etter sprøytestikk overalt, så jeg håper de forsvinner rimelig rask før vi reiser og skal ikle oss sommerklærne.

Det var bare flaks at det klaffet å ta i mot besøk, men gud så deilig det var.

Jeg klarte aldri å gå forbi kiosken uten å kjøpe trøstesjokolade, og etterhvert kom den fremtidige farmoren frem i meg også. Den lille pjokken “vår” må jo nemlig ha en koseklut…

…og verdens mykeste kanin 💙

Jeg trivdes som sagt godt med pasientene og de som jobbet på infeksjonsavdeligen 3F, så isteden for å spise på hotellets restaurant, koste jeg meg heller på avdelingen etter hver intravenøs. 

Endelig kan jeg begynne ta tilbake hverdagen igjen.

Klem fra optimistisk Nina

#sykehuset #infeksjon

Bare meg igjen, kjære dere.

Dagen i går ble ikke akkurat som først forventet. Jeg var nok alt for optimistisk og opptatt av at betennelsen skulle snu, den pleier nemlig det etter tre dager på så intens medsinoppfølging, men resultatet uteble dessverre denne dagen også. Jeg ble derfor skikkelig lei meg, og det gjorde selvsagt ikke situasjonen bedre.

Alt gikk galt. Jeg våknet opp med hodepine, noe jeg gjør svært sjeldent, sårene verket og svei noe forferdelig og sykepleierne var nødt til å bytte venflonen hver gang jeg skulle ha intravenøst. Det gjør meg egentlig ingen verdnens ting å bytte venflon, jeg finnes ikke redd for sprøyter, men i går så ville ingen fungere. Det tok opptil 2 timer og 40 minutter å få inn all medisinen på det verste, og når jeg må gjennom dette fire ganger om dagen, blir man litt lei. Jeg ble i alle fall lei, særlig når kinnet i tillegg meldte seg på i ett sett som reine brannfakkelen. Jeg holdt altså på å tilte til slutt, og tårene rant, og hva skjer da? Jo, da ble det selvsagt mye verre, for salte tårer svir jo selvsagt enda mer.

Venninne- og familiebesøk fikk gudksjelov opp humøret mitt igjen og i tillegg fikk jeg verdens beste tips av ei av sykepleieren her. Hun laget verdens enkleste “ispose” av en engangshanske med kaldt vann i, og det dere, var faktisk helt himmelsk dagens redning. 

Vil det her fungere da?

Åhhh, for ei lykke, så deilig!

Dagen ser mye lysere ut i dag, og for aller første gang ser jeg en tydelig forbedring på såret. Den har så absolutt minsket, så det er bare å juble.

Klem Nina

#infeksjon #sykehus #betennelse

Dag 3, og første “snopepose” er allerede i gang…

Jeg advarte dere, det er og blir gørrkjedelige innlegg fremover nå, men hva kan en “stakkars” nedlagt kattemamma gjøre? 

Dagene går egentlig ganske bra her på sykehuset, for jeg er en av de heldige som får overnatte på hotellet her isteden for på selve infeksjonsavdelingen, og det dere, er fadern meg reine luksusen. Ikke misforstå meg, man har det faktisk som plommen i egget på avdelingen også, med noen engler av noen sykepleiere som gjør alt mellom himmel og jord for en, men det å få sove i ro og fred, teller mer for meg. For jeg fikser ikke lyder, jeg får jo fletta for den minste lille ting, og ble nesten “gale-Mathias” av å ligge en natt på avdelingen. For det dras flittig i den “hjelpe”-snora, det piper i ett sett, og det klarer nå i alle fall ikke jeg å sove med.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Nå sover jeg altså på hotellet, og har fire tider, klokken 7, 12, 18 og 23, hvor jeg stikker innom avdelingen og får intravenøst. Det tar varierende 1,5 til 2,5 time hver gang, men det er helt innafor. Vi er den samme gjengen som møtes hver gang, og som dere veit, den dama her er god på å prate hvis noen gidder å høre på´na. I tillegg så har de veldige gode måltider her, det er mye å velge i, så selv om jeg kan spise i restauranten, gjør jeg det heller her i sammen med de nye “kompisene” mine. 

Det er mange som spør meg hvordan det går, hvilken bakterie jeg har pådratt meg og hva jeg får av medisiner for det, men der må jeg nok skuffe dere. Jeg har ikke peiling på hvilken bakterie vi er i ferd med å bekjempe og heller ikke hvilket tryllemiddel som skal ta knekken på det, så da tok jeg liksågodt et bilde av herlighetene, godteposene. I tillegg så spurte jeg legen min i går om han kunne være så grei og sjekke hva de fant ut av da de dyrka testene de sendte inn på torsdag, for det er jo egentlig på en måte greit å vite hva man egentlig går igjennom. Det ligger nok i meg å være så nysgjerrig på akkurat det der. Jeg er nok litt “blåøyd” og stoler på at ting blir ordna og fiksa når de sier de skal gjøre det, og til nå så har det vel egentlig fungert ganske bra. 

I dag forventes det at ting skal snu til det bedre. Jeg har hele tiden fått beskjed om at det kan ta opptil 2-3 dager før medisinen begynner å virke, og for å være helt ærlig dere, så synes jeg selv jeg merket en ørliten forandring i går kveld. Kanskje det bare var en ønsketenkning, men jeg innbiller meg nå i alle fall at såret verker mindre og er mindre hissig. 

Utsikten min fra hotellrommet…

Lag dere en fin dag, Nina 🌸

#sykehus #infeksjon

Heihei igjen, kjære dere 💕

Tusen, tusen millioner takk for alle de koselige meldingene jeg har fått av dere. Det er ikke til å stikke under en stol at det er ekstra godt å vite at noen tenker på en akkurat nå. For det har plutselig blitt ramme alvor det her, det er helt uunngåelige å ikke ta det dønn seriøst, og jeg er jo selvsagt litt redd her jeg sitter med alle tankene mine som kverner rundt så alt for mye. 

Det er dessverre ingen synlige tegn på at betennelsen går tilbake, det har heller blitt verre, så planen om å kun være her i fire dager, faller nok i grus. Det plager meg derimot ikke, for jeg er jo i gode hender, jeg er nok heller mer bekymra for at jeg ødelegger ferien for flokken min. Fineste Bjørn Erik drar bare litt på skuldrene og sier det ikke gjør noen verdens ting om den blir utsatt, men jeg vet at både han og ikke minst lille snuppeline hadde hatt veldig godt av varme og sol akkurat nå. Noe varme og sol på det som vokser i fjeset mitt akkurat nå, er derimot helt uaktuelt, så nå bør det snart skje en forandring, synes jeg, og det i positiv forstand. 

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Jeg visste nok allerede på lørdag formiddag at et nytt sykehusbesøk lå like om hjørnet, men jeg hadde gleda meg hele uken over besøket vi skulle få den kvelden. Fem venninner med unger og menn var invitert på tacokos, og jeg ville rett og slett ikke gå glipp av det. Jeg er rett og slett alt for sosial av meg til å gå glipp av noe, særlig sånne stunder som det der, men jeg skulle nok ha hevet inn håndkle, innsett at slaget var tapt allerede da.

Etter endt husarbeid den dagen, kjentes det nemlig ut som om hjertet skulle pumpe ut av kinnet mitt. Ikke lenge etterpå var derimot første venninne på plass for å hjelpe meg litt med maten, og da var alt det vonde glemt. Etterhvert ramlet de andre også inn dørene, og da kjente jeg i hvert fall ikke på hva som forgikk med meg. Det er rart det der, hvor mye bedre man føler seg med en gang man får positive vibber rundt seg. De fine vennene mine gnålte i ett sett om at jeg burde komme meg tilbake på sykehuset, med det var som å snakke til døve ører. Det var ikke før sistemann var gått, og jeg plutselig så meg i speilet igjen at jeg forstod alvoret, og da gikk det som dere vet rett vest.

Jeg ble ikke lovet noe “rød løper”, snarlig mottagelse, hvis jeg troppet opp på sykehuset sånn nattestid, på den travleste dagen i døgnet for akuttmottaket, men det tok vel ti minutter fra jeg satte beina mine innafor døra til jeg lå i senga med legenes fulle oppmerksomhet. Så veit dere hva, det er bare å takke skaperen for at vi er så heldig og bor i fantastiske Norge, snakk om flaks! 

Når jeg tenker meg om, så var jeg egentlig ikke så veldig høy i hatten her. Jeg hadde så absolutt sett bedre dager., men gleda meg sååå til besøk…

Tenk det da dere, på denne tiden om akkurat fjorten dager er jeg på vei til Miami. Det er i alle fall lov å håpe…

Lag dere en fin start på uken, og takk igjen for alle de gode ordene 💕

#tacokveld #familie

Bare meg, igjen.

Nå er det bare å beklage kjære dere, for i dagene fremover nå, blir det nok dessverre gørr kjedelige innlegg fra denne dama her. For det bare baller og baller på seg med infeksjoner i såret jeg fikk etter kattefighten med Mia for syv dager siden, så i natt bar det rett tilbake til akutten.

Jeg er nå lagt inn på infeksjonsavdelingen, og fikk akkurat vite at jeg antagelig må være her i fire dager. Det er ennå ikke kommet noe svar på hvilken bakterie jeg har fått i meg, men for å være på den sikre siden, vil medisinen jeg får intravenøst nå blir mer intensiv og dekke det meste. I tillegg så får jeg sprøyte i magen, blodfortynnende, for å ikke risikere en eller annen form for blodpropp.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Det er selvsagt litt skummelt det her, men jeg føler meg godt i varetatt på alle mulige måter. Det verste er nok å ikke ha han snille hunken min ved min side, for jeg er jo som sagt veldig vant til at han ordner alt mellom himmel og jord, men akkurat det her går jo egentlig av seg selv. Jeg blir garantert frisk til slutt, jeg trenger bare litt ekstra service og pleie i noen dager.

Akkurat nå bor jeg her, men heller meg eller en stakkars gæmliss.

– Nina –

#katteklor #betennelse #sykehus

God morgen, kjære dere.

Herregud for et styr det ble etter den lille kattefighten jeg hadde med katten vår Mia på lørdag. Jeg tok først veldig lett på dette, når jeg kom inn dørene her til en forskrekka Bjørn Erik som ilte til med alt av salver og plaster. I etterkant har jeg derimot lært at det hjalp lite å dynke riften i Pyrisept og sårservietter. For selv om såret lukket seg etter kort tid, begynte det plutselig å “leve” igjen, så etter fem dager og to legebesøk, ble jeg sendt rett opp på akutten på sykehuset.

Så plutselig satt jeg altså der på sykehuset og “blomstra”, på et stappfullt venterom med en hel haug kjempesyke eldre mennesker. Uff, men halvparten av dem, kunne så vidt redegjøre for seg, satt i rullestol og ble like forvirra som meg hver gang sykepleieren kom ut og ropte opp neste navn. For som meg, hørte flesteparten av dem ingenting. Det er nesten litt skummelt å tenkte på at jeg hører så dårlig allerede, for tenk hvor ille det blir når jeg blir skikkelig “gæmlis”. Hjælp!

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Jeg fikk tidlig beskjed om at det ville bli en del venting, men heldige meg fikk overraskende venninnebesøk, så timene fløy avgårde. Hun ble til og med inn til DEN legeroman legen, som fort konstaterte at fighten mot katten denne gangen endte soleklart i kattens favør. Penicillinen jeg til nå hadde godt på virket ikke på dette bakterieangrep, det måtte tyngre skyts til så fort som mulig. 

Det beste hadde nok vært å få all denne medisinen intravenøst, men det var jeg veldig lite gira på. Så nå skal jeg kjøre dobbelt dose av den nye medisinen i tillegg til den jeg allerede tar. Dette er oppimot en intravenøs dose, og bør ta knekket på faenskapet. I løpet av veldig kort tid, bør altså denne hissige infeksjonen stagnere, hvis ikke så må jeg faktisk legges inn. Jeg er selvsagt lite keen på det, så nå følger jeg legens råd til punkt og prikke. Såret skal luftes så mye som mulig, og jeg skal faktisk ikke smøre noe verdens ting på det. Alle de planlagte stallbesøkene må selvsagt også legges og jeg skal aldri mer kjefte på Mia når hun har klørne ute. Surt, men sånn er det bare.

Jaja, dere, det her er ille, men det kunne vært mye verre. Det kunne ha hendt om to uker og satt en stopper for hele USA turen vår. Nå er jeg derimot skråsikker på at ting bare går en vei, og det er strake veien oppover. Jeg var til og med oppe i natt og tok medisin, så det ikke går for lang tid mellom hver gang jeg tar den. Dette skal garantert gå godt til slutt…

God helg!

#kattefight #betennelse #infeksjon