God morgen ❤

I går var det flere hendelser som varmet mammahjertet mitt. Ei klassevenninne av Mille ba henne med hjem etter skolen, og det førte til den ene positive hendelsen etter den andre. Denne klassevenninnen har selv et familiemedlem som ikke er som alle andre, og derfor tror jeg også hun har mye mer forståelse og hjerterom for de som ikke helt når til topps på populærskalaen. Hun er godt likt og har mange gode venner, men tar seg allikevel alltid tid til de som sliter litt…sånne som min fine Mille. Hun er aldri redd for hva de andre sier, og tar jentungen vår under vingen sin gang på gang. Jeg er altså så takknemlig, og synes det er supert når så unge jenter viser ryggrad.

Som sagt, så ble det en veldig fin dag på Mille i går, med mange gode opplevelser på rekke og rad. Det som nok toppet det hele, var at hun ble invitert i “åpen hall” for aller første gang. Vi er nemlig så heldig å ha en stor flott håndballhall her på Hundvåg, og hver fredag kan alle ungene komme dit til fri lek. Både Dennis og Pelle vanka der som små, men Mille har aldri vært der, for hun har ikke hatt noen å gå med. I går debuterte hun, og jeg formelig hørte gledeshyla hennes gjennom telefonen. Dette gledet hu seg til.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mille har de siste årene opparbeidet seg et veldig godt vennskap til ei jente i gata vår. Denne jenta stiller alltid opp for Mille, og vi gjør så godt vi kan med å hjelpe Mille til å gjengjelde det. Jeg var derfor raskt ute med å fortelle denne jenta at Mille skulle i hallen, og da var hun ikke sein med å ville treffe de andre jentene der. Jeg ble kjempeglad, for fredagskveldene pleier å fortone seg helt annerledes for disse to, og det var godt å vite at “alle var med alle”.

Jeg lovet å ikke komme å sjekke forholdene, og jeg klarte også å holde meg i å kjøre å hente dem. Det å la to tiåringer gå hjem alene klokka ni en fredagskveld, er ikke akkurat mitt største ønske, men det fikset de bra. Det som derimot ble et skår i gleden, var oppførselen til Mille. I går trodde jeg hele kvelden hadde fortont seg tipptopp, men i dag var historien litt annerledes. Mille hadde nemlig unnlatt å fortelle meg at hun høyt og tydelig hadde sagt til sin aller beste venninne i gata at hun ikke kunne være med henne hele tiden. WHAT?! 

Vi som foreldre bruker mye tid på å snakke rundt tema “inkludere”. Det er absolutt INGEN som skal måtte kjenne på det å være utenfor, og siden Mille veldig ofte har en hverdag hvor det har blitt normalt å være ensom, burde hun visst at dette ikke er aksepterbart. Jeg ble altså så sinna, og stelte henne til veggs så til de grader. Det er så stygt og jeg kan love dere at hun og sikkert resten av huset følte og kjente på skuffelsen min. 

Mille tør nok ikke å såre andre på den måten der med det første. Hun ble så lei seg, og vet dere hva, det er helt greit. Det triste oppi det hele, er hva hun sa var årsaken til den dårlige oppførselen hennes:” Jeg ville bare være litt kul, mamma. Vise de andre at jeg også kunne være litt tøff”…

Det var godt jentene klarte å bli venner igjen. De er så glade i hverandre, og møttes i morges. Det virker ikke som om det som skjedde i går, har hatt noe innvirkning på vennskapet. De hopper, danser og ler mens de utfordrer hverandre i “Dance Central”.

Ja, hva lærte jeg av det her da? Jo, at jeg fortsatt er nødt til å følge nøye med på hva som foregår blant jentene. Det er selvfølgelig ikke et ønske å blande seg for mye inn i hvordan de håndterer de forskjellige situasjonene, men jeg tror faktisk ikke jeg kan la være heller. De er så sårbare, og skadene kan bli så store hvis vi som foreldre ikke er tydlige på hva som er greit og ikke greit.

I dag har sola tatt en pause, det er surt og kaldt, og jeg veit sannelig ikke helt hva vi skal finne på. Tror neppe det blir for mye utendørsgreier.

Ønsker dere alle en finfin lørdag! Husk 1. mai i morgen. Det har aldri vært viktigere å stille i tog og vise “makta” hva vi mener…

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

I dag tok sytten måneders helvete slutt!

Når jeg ser tilbake på hvordan bloggen har forandret seg i det siste, så kan jeg endelig love dere at Nina Sprell Levende er tilbake! Jeg har gjennomgått en kamp uten like, men nå kan jeg altså legge det vonde bak meg, å begynne å leve igjen. 

Siden saken er taushetsbelagt, kan jeg dessverre ikke dele med dere i detaljer hvilken enighet vi kom fram til, men det spiller egentlig ingen rolle. Det viktigste er at jeg kan se meg i speilet å vite at jeg virkelig forsøkte å gjøre en forskjell for meg selv. Jeg stod stødig når det stormet som verst, og ga meg ikke.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Et 18 års langt arbeidsforhold er over, og det er selvfølgelig sårt og vemodig, men nå begynner et nytt kapittel. Nå legger jeg bekymringer og søvnløse netter bak meg, og finner frem hun sprudlende Nina igjen. 

Takk til dere som stod ved min side, kjempet for meg, og ga meg en klem når jeg sårt trengte det. 

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Heihei, og god mandag dere!

Jeg er ikke alltid helt ærlig med dere, og det har jeg prøvd å forklare grunnen til flere ganger før, les her. Jeg klarer nemlig ikke alltid å dele min frustrasjon når det står på som verst, men når ting ser lysere ut, er det lettere for meg å løfte på sløret.

Vår kjære Mille på 10 år, har slitt noe helt forferdelig i det siste. Det har vært utrolig vondt å være vitne til frustrasjonen hennes, men nå som vi ser en liten forbedring, klarer jeg endelig å sette ord på det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi vet vi antagelig er nødt til å leve med fremganger som til tider stagnerer eller gjør helomvending. Sånn er realitet med det å ha et barn som ikke er som alle andre, og det er en utfordring jeg til tider synes det er vanskelig å forholde seg til. 

Har du noen gang opplevd at barnet ditt ikke vil være i barnehagen, at hun eller han står og klamrer seg fast til til beinet ditt og hylskriker? Det er en ganske så normal reaksjon fra små barn, men ikke fra en tiåring. Mille har så til de grader lidd av separasjonsangst i det siste, at det omtrent har vært umulig for meg å gå ut av dørene her uten stor dramatikk. Være seg at jeg skal på jobb, eller bare en liten tur i butikken. Hun har regelrett fått fullstendig panikk, og tårene og angsten har vært helt umulig å stoppe. Det å legge seg, har uansett vært den største utfordringen. Hun har brukt timesvis på å sovne, fordi tankene hennes har ført henne til hendelser som kanskje skal skje en eller annen gang i løpet av de nærmeste dagene. Hun har på forhånd begynt å grue seg, og derfor begynt å hikste…og det har ingen ende villet ta.

Jeg har vært så frustrert til tider. Så rådvill, fortvila og ikke minst sliten, at jeg faktisk til tider har endt opp med å grine selv. Sinna har jeg også vært, men det hjelper jo ingen verdens ting. For hvis jeg hever stemmen og hun ser jeg blir sint, ja da blir hun bare mer redd og angsten klorer seg enda mer fast.

Jeg mener og tror denne forandringen kom snikende når Mille sin bestefar døde i fjor. Hun har aldri opplevd å miste noen før, og tok det veldig tungt. Jeg sleit også, og lot derfor Mille være lei seg å gråte mye. Det avtok etter noen måneder, men sårheten hun følte rundt tapet, var det vanskelig å gjøre noe med.

Fine Mille-mor takler altså ikke de alt for store forandringene i hverdagen. Jeg ser det gjentar seg gang på gang, og er nok noe vi som foreldre må ruste oss opp mot. Det har vært utrolig tøft denne gangen, men siden vi nå ser en ørliten forbedring, var dette endelig greit å dele. I helgen ville hun være hos Hege igjen, og det gledet oss alle stort. Hun måtte selvfølgelig gå flere runder med meg og snakke “ihjel” ting og tang hun lurte på, men kun med en bitteliten tåre i øyekroken på fredag, klarte hun å løsrive seg. Det tok ikke lange tiden før hun var på tekstmeldinger og Skype, men hun klarte seg allikevel ganske så bra gjennom hele helgen.

Jeg kan fint leve med “ett skritt frem og to tilbake” så lenge jeg ser det blir tatt et lite museskritt frem igjen ❤

Klem fra håpfull Nina

Instagram: nthorsen          

Facebook side: Nina Sprell Levende         

Snapchat: ninasprell

God kveld, kjære dere.

I en evighet nå, har datteren min Mille på 10 år hatt et høyt ønske om å få Snapchat. “Alle andre” har fått det, og siden det er lov å ha med mobilen på skolen, deles denne sosiale begivenheten flittig. Vi som foreldre har derimot bastant nektet henne dette. For vi har testet det ut, og sett at det gjør henne dypt deprimert å konstant få oppdateringer rundt andres “lykke”.

Når du står utenfor “flokken” etter skoletid og i helgene, er det nemlig vondt å “se” hva de andre gjør. Jeg er venn på Snap med halvparten av jentene i klassen hennes, og i begynnelsen fikk Mille lov å sitte med meg å åpne postene de la ut. Der dukket det opp den ene overnattingen etter den andre, lørdagssamlinger rundt snopeposene, kinobesøk, synging og dansing, ja alt mellom himmel og jord som sosiale ti-åringer liker å gjøre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Min noe spesielle Mille ramla rett i kjelleren. Jeg vet ikke helt hva hun trodde andre ti-åringer gjorde når de ikke var på skolen, men jeg så med en gang at hun følte seg enda mer ensom og utenfor. Jeg har nevnt det før og gjør det gjerne igjen. Mille har gullgode klassekamerater. De gir henne rom for å være den hun er, det er høyt under taket. De avviser henne sjeldent hvis hun spør om å få henge med dem, men Mille er Mille og er ikke alltid den som kommer på at det kanskje hadde vært gilt å være sosial. Det har aldri falt seg naturlig å bli venninner med de i klassen, og jeg ser at dette forvirrer henne mer og mer.

Så Mille får ikke Snapchat og hun får heller ikke lov å ha med seg mobilen på skolen. Det er nesten godt å kunne slå i bordet når det brenner som verst, og regelrett argumentere med at hun ikke har lov fordi det er 13 års aldersgrense. Jeg har faktisk gått så langt og gjort henne oppmerksom på at jeg ser at hun blir lei seg, når hun er vitne til alt det morsomme de andre gjør. Det er ikke greit og hun må beskyttes. Det er utrolig tøft å være så ærlig, men helt nødvendig. 

Det er mange som mener at ungene som vokser opp i dag har det mye enklere enn det vi hadde på 70- og 80-tallet. Hmmm, jeg veit ikke helt om jeg er enig i det der. Det er utrolig mye disse små ungene våre blir utsatt for, det presses på fra alle kanter. Vi foreldre må henge med og oppdatere oss på alt det nye som skjer, og stå parate til å fange dem opp som best vi kan. Det er ikke alltid like enkelt…

Nå skal jeg opp å kysse dokka mi god natt. Bjørn Erik har vært så heldig og fått tilbud om to ukers jobbing i Ølen, og selv om vi ble hoppende glade, synes Mille dette var fryktelig dumt. Hun har nemlig vært på Østlandet med meg den siste uken, og fikk kun sett pappaen sin i en dag før han måtte dra igjen. Jeg har derimot kun en dag igjen på jobb i morgen før vi tar påskeferie, så jeg skal nok få opp humøret hennes igjen.

Ønsker dere alle en fortsatt finfin kveld, klem Nina

Instagram: nthorsen          

Facebook side: Nina Sprell Levende   

Vi trodde ikke oljekrisa skulle ramme oss, men det utenkelige nådde altså til slutt denne familien også.

Det er rart det der, hvor fort livet snur. Først står man på sidelinja og ser den ene etter den andre får sparka beina under seg, og man priser seg lykkelig over at vi ikke er en av dem, men plutselig blir man offer for elendigheten selv. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at min kjære staute og trofaste halvdel skulle få livsverket sitt revet bort. I over tyve år har han jobbet seg opp til å bli en av de aller aller beste. En arbeidskollega det er godt å ha med seg på laget, en mann å stole på og ikke minst en som alltid stiller opp. Nå er ting annerledes. Vi må prioritere og være forsiktige. Alle fremtidsplaner og ønsker er lagt på is.

Bjørn Erik er bautasteinen vår, klippen i denne lille familien. Mottoet hans har alltid vært:”Det ordner seg, alt ordner seg”. Det være seg Mille og hennes utfordringer, gutta sine opp- og nedturer eller min helse. Det er ikke en ting han ikke tror kan fikses. Han er optimisten, og jeg lurer ofte på hvor han henter all styrken sin fra. 

Takket være gode venner, klarer vi fortsatt å få hverdagen til å gå rundt. Sitatet “It´s not who you are, but who you know” kommer godt med i disse dager. Han er hele tiden på hugget, han selger seg ut og det sår han så absolutt frukter av. Takket være pådrivet hans, får han til en jobbtur i ny og ne. Han tar alt på strak arm, sier ja til alt som kommer hans vei.

Han er rå han mannen min. Takket være et pågangsmot uten like, får han det til på et vis. Vi kommer til å klare oss, det er jeg sikker på ❤

Klem Nina

Uff, nå er jeg litt oppgitt. Min kjære dyrbare Mille på 10 år og jeg satt sammen i sofaen for noen dager siden. Jeg spurte om hun ville komme bort til meg, så jeg kunne vise henne noe morsomt på Macén min. Hun smøg seg tett inntil meg, god og kjærlig som vanlig. Plutselig hoppet hun forskrekket bort, og beklaget hvis hun kom til å gjøre meg vondt ved å sitte så nærme meg. Jeg ble helt paff, og realiteten sneik seg kaldt inn på meg. Jeg har nemlig tidligere slitt med skulder- og nakkesmerter, og det har dessverre blitt en så stor del av meg, at barna mine har begynt å behandle meg annerledes.

Denne hendelsen ble en grusom “wake up call”! De rundt meg har vært svært hensynsfulle de siste åra. De har latt meg være i fred om morningene, hvis jeg har sovet dårlig. De har holdt lydnivået nede, når stiv nakke har slått ut som hodepine og jeg har trengt ro. De har tatt hensyn til meg i helgene og funnet på aktiviteter som jeg også har kunnet mestre med vond kropp. De har til og med sørget for at jeg slipper å bøye nakken under kinoforestillingene og valgt seter så jeg kan sitte med hodet rett. De har bært handleposene mine og vært sjåfør for meg. Det har med andre ord ikke vært en ting de ikke har gjort for meg.

Det som imponerer meg mest, er hvor tålmodige og forståelsesfulle de har vært, men nå får det være nok! Jeg er lite fornøyd meg at dette nå tilsynelatende har begynt å definere meg som menneske. Når særlig mannen og barna mine stadig føler de må gå på nåler for meg, og alltid sjekke formen min før de kan forholde seg til meg, da har det gått for langt. Det er ikke sunt, for jeg er ikke skadene mine, jeg er ikke smertene og jeg vil så absolutt ikke være et offer. Jeg vil at folk skal se og oppleve hvem “Nina” er, helt uavhengig av hva jeg tidligere har gått igjennom.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så nå begynner kampen med å ta tilbake “meg”. Jeg har for lengst slått meg til ro med at jeg aldri vil bli helt frisk, og det er helt ok. Alt må ikke opp og frem, og vi trenger i alle fall ikke å diskutere det som har vært. Ungene trenger ikke å uroe seg unødvendig. Jeg vil at de skal føle at jeg er der for dem, ikke at de hele tiden trenger å være der for meg.

Så la ikke sykdom eller dårlig helse definere deg. Det er gjerne en del av deg, men ikke la det ta over. Livet er herlig og vi bør alle ta grep og ansvar for hvordan vi vil at andre skal se oss ❤

Masse kjærleik fra Nina ❤

En tankevekker: Jeg har nye bekjente, venner og kollegaer som aldri har opplevd meg 100% frisk. Hvor trist er egentlig ikke det da dere? Det er så absolutt på tide å få snudd det bilde…

Åhhh salikatt som det bobler!

Jeg ser på meg selv som et nokså oppegående voksent menneske. En mor, en kjæreste, en kollega, en datter og en god venn med sunne verdier. Jeg er opptatt av likeverd, respekt og verdighet i et sosialt felleskap. Det føler jeg mange rundt meg har glemt i det siste.

Jeg har nevnt det før, men føler det er på tide å få ut litt aggresjon igjen. Jeg er så til de grader lei av dere som støtt og stadig deler useriøse artikler som omtaler flykninger, innvandrere, asylsøkere o.l. i negativ forstand. Dere bruker ord som “rase”, “mørkhuda”, “pakk” og det som langt verre er, og jeg får altså snart noia. Vi har hunderaser og hesteraser, men vi har da for pokker ikke menneskeraser?! Hvem tror dere at dere er? Jeg er altså så møkkalei nå og ikke minst så til de grader provosert av dere imbesile bedrevitere.

Jeg har full forståelse av at det stilles spørsmål i kjølvannet av forandringene som skjer. Det er helt nødvendig med tanke på planlegging og tilrettelegging, men å tro at det løser noe ved å dele all verdens negativiterer og ta alle bekymringer på forhånd, blir helt feil. Jeg tror på framsnakking i steden for baksnakking i veldig mange situasjoner…også her. 

Jeg kan altså ikke lenger være venner med folk som kalkulerende uttaler seg negativt om flykninger, innvandrere eller asylmottakere. Som blander disse forskjellige begrepene og som ikke en gang gidder å sette seg inn i forskjellene. Jeg ber dere innstendig om å slette meg fra vennelisten, for jeg ser ingen mening i å ha kontakt når vi har så totalt forskjellige menneskeverdier. Før klarte jeg å forholde meg til “å være enig om at vi er uenig”, men når det kommer til slik “slamkasting”, må jeg si STOPP, dette vil jeg ikke være med på lenger. Jeg orker ikke å møte dere på gata, hilse ved å gi dere en klem, og innerst inne synes dere er noen skikkelige rassmennesker. Da er det mye bedre å være ærlig, jeg vil altså IKKE lenger være venn!

Når jeg først er i gang, kan jeg jo også si hva jeg mener om Odins “hjelpende” soldater. En organisasjon som ble startet av en erkjent nynazist i Finland og ledet nasjonalt her av den kjente høyreekstremskikkelsen Ronny Alte (tidligere leder av Pegida og Norwegian Defence League). Hvis dere tror denne gjengen har startet sin egen versjon av Natteravnene for å være snille og greie, så gleder du deg sikkert til at påskeharen kommer hoppende inn døra med påskeeggene om ikke alt for lenge også. Det nytter ikke å si : “Jammen jeg er ikke nynazist eller rasist”, og samtidig se opp til og henge med de folka der. Omgås du slikt søppel, blir du automatisk, i hvert fall av meg, stemplet som søppel selv. Det blir som å si at man bare var med i Hitlerjugend fordi “Alle kompisene mine var med. Jeg hadde jo ingenting imot jødene personlig…..”  

Hilsen sinna Nina

Instagram: nthorsen
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Kjære dere ❤

Jeg har vært hjemme i fire timer, og det eneste jeg har gjort er å ligge under pleddet på sofaen og sovet. Alle vet at livet er en berg og dalbane, men i det siste synes jeg det har lugget litt i meste laget for den lille familien vår.

Min venninne sier ofte:”Husk å ta på egen maske først, før du hjelper andre”. Alle har hørt den frasen av flyvertinnene, og min gode venn mener altså at dette er en av de viktigste levereglene man bør følge. For er man ikke flink til å ta vare på seg selv, er man ikke godt nok rustet, ja da kommer man fort i ubalanse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag har det skjedd noe, som gjør at kropp og sinn, særlig sinn er ute og kjører. Da jeg har taushetsplikt, kan jeg dessverre ikke dele det med dere, men håper en gang i fremtiden jeg får muligheten til å sette ord på det jeg har gått igjennom en god stund nå.

Jeg er ganske utmattet til tider, humøret svinger veldig, men man må jo fungerer på et vis. Takket være nydelig mann, gode venner og et utrolig godt hjelpeapparat, kommer jeg aldri til å gi opp. Det skal kjempes til “the bitter end”, så jeg stolt kan se meg selv i speilet i etterkant å si til meg seg “godt jobba, Nina”!

På slike dager, burde jeg lagt bloggen helt til side, men når man ikke har “skippa” en eneste dag siden august i 2013, klarer jeg ikke å holde meg unna. Dere lesere har nå vist gang på gang at dere er der uansett om ikke innleggene er de mest interessante. I morgen har jeg fri og skal på oppdrag med snuppeline, så klumpen i brystet føles nok lettere allerede da.

Det ble altså ingen “Sprell Levende” posting i dag, men i morgen lover jeg å komme sterkere tilbake.

Klem, Nina 

Instagram: nthorsen          

Facebook side: Nina Sprell Levende         

Snapchat: ninasprell

Kjære, kjære dere ❤

I går var det skikkelig baluba her hjemme. Jeg ble oppringt av assistenten til Mille tidligere på dagen, hvorpå hun fortalte at jentungen vår var veldig lei seg. For å gjøre en lang historie kort, så gikk det hele ut på at hun ikke ble valgt ut til noe i klassen hun så sårt hadde drømt om. Reaksjonen uteble dessverre ikke, og hun gjorde noe hun så absolutt ikke burde ha gjort.

Det er ikke ofte Mille reagerer så sterkt, men denne gangen klarte hun altså ikke å styre seg. For det er ikke så enkelt for henne å få fortalt det hun føler der og da. Hun tenker ikke alltid rasjonelt, og heller ikke på konsekvensene av handlingene sine. Denne gangen reagerte hun med å være lite snill mot seg selv, og det er så absolutt ikke greit.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uff, det ble altså ingen hyggelig dag for oss i går. Mille gråt og jeg gråt. Synes nemlig det var så trist at hun gjorde dette. Skjønne snille jentungen vår, hun fortjener så mye, mye mer. Hun er noe av det blideste og fineste her på jord. Smiler alltid selv om skyene skygger for solen, og det er altså så vondt å se at hun ikke har det bra.

Det ble mange samtaler, med snørr og tårer om hverandre. Vi snakket mye om at hun må spørre om hjelp med en gang det vonde presser på. Hun får ikke lov til å være slem mot seg selv, for til syvende og sist så hjelper det veldig lite. Ting blir bare verre og det får også konsekvenser for henne her hjemme.

Hun lovet på æresord at dette ikke skulle skje igjen, og jeg håper virkelig hun har rett i det. Hjertesukk, det skal virkelig ikke være enkelt…

Vi var alle slitne og leie utover kvelden, og jeg hadde liten lyst til å avslutte dagen på den måten. Fikk plutselig en lys idé om at vi skulle forsøke å skaffe vår lite tamme undulat “Snow” en makker. Vi har hatt han i over et år nå, og synes derfor det var på tide å gi han litt selskap.

Mille fikk selv velge ut jentefuglen, og fant raskt ut at hun skulle hete “Sunny”. I bilen hjem så hun på meg med tårer i øynene og sa:”Du mamma? Det er viktig at det å få en ny fugl ikke er en belønning for det jeg har gjort i dag, men at det er en oppmuntring, ikke sant?” Jeg holdt nesten på å kjøre ut av veien der og da, for det var som om hun leste tankene mine. Man får ikke belønning ved å være ugrei, men av og til så fortjener og trenger man en ekstra oppmuntring ❤

Klem Nina

Instagram: nthorsen          

Facebook side: Nina Sprell Levende         

Snapchat: ninasprell

God kveld, fininger!

Har starten på uken vært grei? Håper i alle fall det ♥

Jeg er så heldig og har fri hver mandag, og elsker derfor som regel alltid starten på uken. Selv om den som regel inneholder en eller annen form for terapi eller trening for Mille eller meg, som i dag manuellterapi, er det alltid timer til overs for annet moro også.

I forrige uke var jeg og lunsjet med venninnen min Vibecke, og hun spurte om vi jentene hadde noen leker til overs. Det trengs nemlig sårt til flykningmottaket her på Forus. Det er nå over to måneder siden de aller første ankom hit til Stavanger, det er nærmere 1000 mennesker som får hjelp der nå, og mange av dem er selvfølgelig barn. 

Det ble ikke prioritert å ta med seg leker når de måtte rømme fra landet sitt, og det var derfor ikke vanskelig å finne fram forskjellige ting fra rommet til Mille som vi nå skal gi bort videre. Jeg har akkurat rydda rommet hennes, kasta en hel haug og også gitt bort en del, men hadde et par kasser stående som det skulle ryddes plass til på loftet. 

Det var et enkelt valg å ta det her. For hvorfor skal jeg stue vekk en masse flott ting på loftet i påvente av et barnebarn som kanskje kommer en eller annen gang langt inn i fremtiden? Hvis jeg er så heldig å få oppleve det, så er jeg ganske overbevist om at jeg løser det der på en annen måte. 

Så i dag ble det ingen stuing vekk på loftet allikevel. Nå har jeg vasket tyve hjerteputer og et deilig tykt sengeteppe, i tillegg til at jeg har funnet frem en del ting som jeg tror barna på mottaket kan ha gleden av. Ubrukte tegneblokker, hoppestrikker, hoppetau, sprettballer, jojoér, lommelykter, spill, kortstokker, puslespill og en haug med perler.

Nå har jeg tatt kontakt med vennen til venninnen min, og håper vi kan få levert tingene så fort som mulig. Tenk, så enkelt kan det altså være å bidra ♥

Disse putene har prydet sengen til Mille-mor i en årrekke, og nå håper jeg de kan glede noen andre…

Hvor mange kortstokker og Yatzyblokker trenger man egentlig?! Jeg fant den ene ubrukte etter den andre i skuffene her…

Det er flott å kunne bidra og ikke minst la barna våre få lov å være med å forstå tankegangen rundt det vi gjør. Det tok ikke Mille mange sekundene å forstå viktigheten i det å gi bort lekene sine. Hun var faktisk overbevist om at loftet vårt har mange flere skatter som kan komme til nytte, og det er jeg også…

Har dere leker eller kosedyr til overs? Del gjerne innlegget videre, for jeg er overbevist om at det er mange som kan bidra med noe her ♥
Ta kontakt med meg, så kan jeg videreformidle mailen til kontaktpersonen jeg bruker.

Klem Nina

Instagram: nthorsen          

Facebook side: Nina Sprell Levende         

Snapchat: ninasprell