Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Du er min bautastein og bestevenn, lekende partner og spennende motvekt.
Du er i tillegg verdens letteste menneske å elske, for du er rett og slett den snilleste personen jeg veit om. Du er ekstremt rettferdig og har stor kjærlighet og omtanke for de svake i samfunnet, et godt forbilde og jeg er så stolt av deg.
Jeg elsker intelligensen din, og den samfunnsengasjerte iveren du har til det aller meste. Du tør å stå i mot presset og er aldri redd for å stå opp for egne holdninger og meninger.
Hverdagen med deg, er trygg. Det er ikke en ting du ikke fikser eller finner ut av, der du som standard frase alltid sier:”Det ordner seg, stol på meg”
Gratulerer så mye med dagen, min venn!
❤️lig hilsen en som elsker og beundrer deg, din Nina for alltid
Om ikke så alt for lenge, nærmere bestemt når Bjørn Erik har står opp klokken syv, hopper jeg til sengs. Vi har nemlig gått tilbake på å flaske den minste kattungen hver andre time, siden han gikk for lite opp i vekt, og i natt klarte jeg ikke helt å falle så godt til ro her på sofaen. Jeg tenker det skal bli godt å ta seg en liten lur i senga snart, i trygghet over at Bjørn Erik tar over.
Tenk at vi egentlig skulle vært ferdig med konfirmasjonene til alle de tre trollungene våre nå da dere. Minsten Mille skulle feiret dagen sin sist lørdag, men den måtte selvsagt avlyses. Ny dato er derimot rekvirert, så hvis alt går etter planen, prøver vi på nytt igjen å få til fest den 10 oktober. For å være helt ærlig, så gjorde det egentlig ingen verdens ting. Vel, i alle fall ikke for meg som planlegger det hele. Det skal bli godt med bedre tid og antagelig bedre kontroll på alt som skal forberedes, selv om konfirmanten selv gjerne hadde ønsket å få feire seg nå, for hun gleder seg noe ekstremt mye til dette.
I stedet for konfirmasjon nå på lørdag, ble det derimot åpnet opp rundt koronareglene i stallen, så endelig ble det mulig å ha sprangstevne igjen. Selvsagt er det fortsatt en del hensyn å ta, men det å få teste ut formen til både rytter og hest var moro. Det var dessuten ekstra kjekt å ha en nervøs storebror heiende på sidelinja for aller første gang. Jeg veit ikke hvor jeg har feila som mor, jeg som fikk igjennom at alle ungene våre skulle lære seg å ri, men Dennis har av en eller annen grunn fått det for seg at hest plutselig er veldig skummelt.
Kanskje han har blitt noe skeptisk siden jeg har ymtet innpå med at jeg har som mål å føre arven videre, for selvsagt skal minsten Falk også bli fortrolig med hest å lære seg ri. Den aller første gaven jeg kjøpte til Kristin og Dennis når jeg fikk den gledelig nyheten om at jeg skulle bli farmor var ridestøvler, i størrelse 23, og til jul fikk han verdens minste ridebukse også. Ridelæreren til Mille, snille Helle, har i tillegg lånt oss den skjønneste lille ridehjelmen, så i løpet av et par år nå, er planen at også han skal opp på hesteryggen.
Jeg hadde vel egentlig tenkt at han skulle få sitte på Sol allerede på lørdag, men han var nok bittelitt skeptisk som faren sin han også. Jeg kjente nemlig at han strittet litt i mot i armene mine, så da drøyer vi den ridningen litt til. For det er på ingen måte noe vits å skremme livskiten ut av han allerede nå. Neida, vi har god tid, for hest har kommet for å bli i denne familien, så vi får ta tiden til hjelp ❤️
Jeg bor på sofaen for tiden, dag og natt. Jeg våker over vår kjære Mia og hennes tre nydelige kattunger. Den forferdelige hendelsen der hunden vår Pippi kom til å drepe en av dem i sin overivrige kjærlighet til den, har satt en støkk i oss alle. Det har blitt viktig for meg å bruke de neste dagene og ukene på å redde de to som ble hardt skadd den skjebnesvangre dagen. Bittesmå framskritt i riktig retning holder meg gående. Det å gå fra å gi de små morsmelkerstatning hver andre time til hver tredje har vært helt himmelsk, særlig om natten. Da klarer jeg nemlig å falle til ro mellom slaga, å sove noen timer. Det å derimot forsøke å sove igjen mellom økten 5-8 om morgenen, er umulig. Da har det nemlig blitt såpass lyst her nede i stuen, og for å være helt ærlig så trenger jeg ikke så mye mer søvn for tiden. Jeg slår meg til ro med at jeg uansett hviler ved å bare sitte her å observere de små knøttene.
Det er helt ubegripelig at vi for snaue to måneder siden levde livets ubekymra dager, langt langt der borte i et naturreservat på en øy i Mexico. At utallige mennesker på hele vår kjære jordklode skulle rammes så hardt, var helt fjernt for oss. Vi ante ikke omfanget av det som etterhvert skulle slå hardt ned i oss, det eneste vi var opptatt av der og da, vår å få med oss alt av hva dette fargeriket ladet hadde å by på.
Det er deilig å la tankene svirre og vandre tilbake på en av de mest spennende dagene vi hadde på Isla Holbox. Bjørn Erik var i utgangspunktet ganske furten over at vinden hadde stoppet alle planene hans om å dra på padletur. Ikke en hvilken som helst padletur, men en skikkelig “Brødrene Dal Ekspedisjon” på leit etter krokodiller langs elvebredden. Tiden strakk ikke til, plutselig var det på tide å dra videre, eller var det egentlig det?
Nei, vi skulle visstnok ingen vrdens ting, for som mange av dere kanskje husker, så hadde han fine hunken min glemt å stille datoen tilbake etter at han hadde juksa i Candy Crush Saga etter flere liv. Denne etterhvert hysterisk morsomme tabben ble som sagt ikke oppdaget før sjåføren som skulle hente oss, gjorde oss oppmerksom på at vi var en dag for tidlig ute. Så da dere, ble reisehabitten raskt byttet ut med slabbedask klær igjen, og den etterlengta padletur ble bestilt asap.
Bjørn Erik og jeg delte kano og Mille fikk haike med den spreke guiden vår. Vel plassert i de lette rosa doningene kom vi oss avgårde, først et godt stykke langs stranden og deretter bar det innover i det spennende dyrelivet i alle de forskjellige kanalene.
Minuttene og timene gikk mens vi sakte la bak oss den ene elvebredden etter den andre. Musestille gled vi langs det eventyrlige vannet. Skulle en krokodille plutselig dukke opp, var planen å la årene ligge og så skulle det signaliseres til de bak om at de måtte gli opp på siden for også å få se. Tror dere derimot fru Thorsen klarte det? Ehhh, nei, så absolutt ikke!
Bjørn Erik og jeg førte an, og plutselig lå det altså en krokodille der og fleska seg på land med kjeften i mot oss. Jeg klarte på ingen måte å holde meg til den opplærte instruksen om å holde meg i ro. Jeg hylskreik der jeg satt, samtidig som jeg forsøkte å kravle meg lenger og lenger bak i kanoen. Jeg fikk rett og slett panikk, skrullete som jeg er, og på sekundet våknet selvsagt krokodillen, og forsvant på et blunk ned i vannet. Jeg var altså så skrekkslagen der jeg satt, særlig når kanonen vår fløt rett over der vi sist hadde sett den. Pulsen steg lynraskt og all farge forsvant fra topplokket mitt.
Guiden med Mille kom padlene opp på siden av oss, men det var selvsagt alt for seint for dem å få med seg den spektakulære hendelsen. Mille følte seg så snurt stakkars, og det skjønner jeg godt, men det gikk fort over. For det var hele tiden noe kjekt å oppdage underveis på denne tre timers turen vår. Det var nemlig helt unikt å få iaktta det store fuglelivet på øya på så nært hold. Spenningen over å kanskje oppdage flere krokodiller underveis var selvsagt også med på å gjøre hele denne opplevelsen så minnerik, men for min del var jeg veldig glad for å slippe å gå gjennom det marerittet der en gang til.
Dere kan tro dette var stemningsfylt og spennende.
Denne gigantiske fuglene var nesten umulig å se. Den stod musestille og speidet, men takket være meget guiden vår fikk også vi oppleve den.
Jeg var ikke like keen på å padle så nærme villnisset som de to her.
Jeg holdt på å få fletta når jeg var kun var få centimeter fra å tråkke på to “Horseshoe Crab” som hadde seg. Ikke at de brydde seg noe særlig, de var kun opptatt av hverandre.
Amerikanske og meksikanske pelikaner er helt forskjellige utseendemessig.
Ørn så vi mye av.
Her lå krokodillen, dere. Jeg var så spent på om Bjørn Erik sitt GoPro kamera hadde fått med seg hendelsen. Han tok over 4000 bilder, et hvert andre sekund, men krokodillen var raskere. Det var dessverre kun et bildet fra bruset på vannflaten å se på et av bildene.
På tide å vende nesa hjemover, i nydelig solnedgang.
Mille og Angel, her stod tiden helt stille, det var altså så vakkert.
Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne hen på denne triste historien. Ingenting har vært “normalt” med denne kattefødselen. Fra å være overlykkelig over å ha fått være med på at to nydelige nøster kom til verden, satt vi plutselig med med to herlige småtroll til, og kunne derfor ikke vært mer stolte og fornøyde. Den gode følelsen der forandret seg derimot drastisk. Det værste som kunne skje inntraff, og jeg kunne ikke vært mer ulykkelig der og da.
La meg ta dere med fra der vi stoppet sist. Det var mange med meg som var glade for at førstegangsfødende Mia valgte å få ungene sine midt mellom oss alle her på sofaen. De flotte tilbakemeldingene fra Instagram historiene, ville ingen ende ta. Mange satt med ungene sine og fulgte med time for time, andre som aldri hadde sett det her før storkoste seg, de var alle like spente som meg.
Dyktige Mia hadde altså etter to timer blitt mamma til en oransje og en grå unge, og slo seg raskt til ro med de små. Ti timer seinere fikk hun derimot rier igjen, og ropte hest på meg at jeg måtte komme å passe på. Etter mye stress rundt om på pleddet, måtte vi fjerne de to som allerede var kommet, for hun hadde ikke helt kontroll på det som var i ferd med å skje. I det jeg var klar til å ringe veterinærhjelp, kom det plutselig en gedigen bylt til syne. Jeg forstod fort hvorfor dette hadde vært vanskelig for Mia. Den var nemlig mye større en søsknene sine, og det værste av alt, den kom med rompa først. Mia viste ingen tegn til å ville slikke den ren eller fjerne sekken den lå i, så i likhet med den første hun fikk, måtte jeg hjelpe til.
Etterhvert som ungen begynte å bevege på seg, kom Mia inn på banene igjen. Ungen fikk det stellet den trengte, og morkaka ble spist opp. Da det hele hadde roet seg, kom dagens største overraskelse. For tror dere ikke unge nummer fire også plutselig meldte seg? En bitteliten bylt kom ut på et blunk, og denne gangen var Mia mye mer villig til å gjøre jobben sin helt på egenhånd.
Det var en deilig atmosfære i huset. Tenk at vi atter en gang skulle få oppleve å ha kattunger. Esken vi hadde funnet frem for noen dager siden, ble endelig godkjent, og mor med fire små knøtt nøt hverandre.
Den som derimot reagerte noe veldig på dette nye, var Yorkien Pippi. Hun oppfører seg alltid litt tussete når hun har løpetid, og hun har det nå, men med nyfødte kattunger i hus, ble hun spinnvill. Hun peip og stresset noe voldsomt rundt kassa, og når Mia gikk ut på en liten luftetur, så hun sitt snitt til å hoppe oppi. Jeg var raskt med å få henne ut, og jeg så til min forskrekkelse at hun faktisk var i ferd med å ta med seg en av ungene i den tannløse munnen sin. Stakkars lille Pippien min. Du så på hele henne at hun innerst inne visste at hun hadde gjort noe galt.
Den kvelden avgjorde vi at Pippi måtte være oppe i andre etasje med Mille mens Bjørn Erik og jeg gikk løs på dagens 10.000 skritts trim. Det var helt åpenlyst at hun ikke måtte være i samme rom som kattungene uten tilsyn. Jeg kunne på ingen måte stole på henne, nå som hun trodde disse ungene var hennes.
Nå renner tårene mine, for nå begynner den vanskelige biten. Dagen etter våknet nemlig Mille og jeg opp til et forferdelig syn. Bjørn Erik hadde stått opp før oss for å dra til fysioterapeuten, og i hastverket etter å ha gitt Pippi en rask luftetur, glemte han å ta henne med opp i andre etasje igjen.
Mille hylskreik. Jeg løp ned i stua så fort jeg kunne, og holdt på å kaste opp av det jeg fikk se. Den store fine oransje kattungene lå død i sofaen, to helt livløse i hvert sitt hjørne av kassa, og den førstefødte klarte så vidt å stotre frem noen ynkelig mjau der den lå helt alene midt i kassa. Det rant blod ut av munnen på de som så vidt pustet i hjørnene og jeg var helt sikre på at livene deres var i ferd med å ebbe ut. Pippi lå å skalv i huset sitt, og stakkars Mia gikk fra den ene ungen til den andre og mjauet kraftig.
For et mareritt! Hvor skulle jeg begynne? Tårene ville ingen ende ta, og minuttene hvor jeg holdt en utrøstelig Mille i armene mine var helt forferdelige. Fortvilelse var stor, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å prøve å forklare hvor ubarmhjertig naturen til tider kan være. Pippi hadde ingen skyld. Hun ønsket bare å være en del av dette hun også, være litt mamma.
Kattungene var slikket i hjel, og teorien min er at jo mer de kjempet i mot og skreik, jo mer slikket hun. De var alle kliss våte, og vet dere hva som var helt hjerteskjærende å plutselig finne ut? Hun hadde fraktet mat fra sin egen skål og lagt det oppi kassa til ungene.
Jeg var i sjokk. På få minutter, en drøy time, hadde lykken snudd drastisk. En kattunge var død og to helt livløse. Mia la seg godt til rette i kassa, men ikke engang den som levde, viste tegn til å ville die henne. Jeg var altså så fortvila, og verst av alt, jeg ble helt handlingslamma. Vel, jeg fikk vasket vekk blodet, men utover det satt jeg bare å bad en stille bønn om at ungene skulle begynne å røre på seg. Det gjorde de ikke.
Timene gikk, og plutselig beveget den ene seg. Den klarte ikke å forflytte seg, men hendelsen fikk meg til å agere. Jeg kunne ikke sitte her å se de dø uten å ha forsøkt å gjøre noe. Jeg heiv meg på telefonen til de jeg veit kan dette her, som jobber med å redde katter hver bidige uke. Skrev nøye ned hva jeg trengte for å forsøke å få i de litt melk, og fikk det raskt i hus.
De neste timene gikk med til å koke opp vann, sterilisere flaske og lage til morsmelkerstatning. De to livløse kroppene ble lagt i oppvarmede kluter, og så satte jeg meg på badet og tvang i dem dråpe for dråpe. Etter 20 minutter hadde jeg kanskje fått i dem skarve 3 ml. Nedslående, for hele prosessen i seg selv er ganske brutal. For ingen av dem sugde frivillig. Det er ikke naturlig for en kattunge å få tvunget i seg melk. Det var vondt å se på, og jeg var livredd for å drukne dem.
Målet mitt var å forsøke å få i dem 4-5 ml melk hvert hundrede minutt. Jeg rigget meg til på sofaen og satte på alarmen etter 1 time og 40 minutter, døgnet rundt. I tillegg måtte jeg sørge for at de alle holdt varmen. Det var kun den ene som søkte inn til Mia sin kropp, de to andre hadde fortsatt ingen krefter til å finne sammen.
På det andre døgnet med morsmelkerstatning, steg håpet. Den ene ungen begynte nemlig å gjøre motstand. Den ville så absolutt ikke bli tvunget i seg melk, og begynte derfor å kravle og stritte i mot. Det kom lyd fra den også, små ynk, og jeg jublet. Jeg må forresten også få nevne at før hvert måltid, la jeg ungene til puppen, og til da hadde reaksjonene vært minimal. Neste gang derimot, ga jeg meg ikke, og jeg trodde ikke mine egne øyne når den plutselig tok puppen igjen. Etter to døgn med morsmelkerstatning, skjedde det altså et mirakel.
Jeg var overbevist om at en av to unger var reddet, og bestemte meg derfor der å da for å ikke gi opp. Det har gitt resultater, for i dag har den siste lille slappissen også begynt å gjøre motstand når den får erstatning. Den viser ingen tegn til å ville ta pupp, men har fått tilbake såpass med krefter at den har begynt å søke varme sammen med de to andre. Så nå har vi (Bjørn Erik har også begynt å gi melk) økt tidsintervallene til to timer, og i morgen skal vi øke litt til. Jeg er så spent på hva vekten viser i morgen. Jeg er overbevist om at det går riktige veien.
Nei, klokka er fire på natta, og det er på tide med en ny runde med mat for den minste. Vi skrives snart igjen, og da forhåpentligvis om noe mye mer koselig enn det her ❤️
Denne dagen ble ikke helt som planlagt. Jeg var grytidlig oppe for å vaske vinduene foran før sola stod opp, og det ble litt av en prøvelse. Katten vår Mia var nemlig veldig snakkesalig, og jeg var redd der et øyeblikk at hun skulle vekke opp hele nabolaget.
Da vinduene foran var unnagjort og jeg gikk inn for å skifte vann for å ta andre siden også, ble mjauene til Mia mer høylydt, og hun fulgte etter meg hvorhen jeg gikk. Kunne dagen for kattunger nærme seg mon tro?
Jeg satte meg i sofaen med en mjauende Mia, mens snille Bjørn Erik løp etter de store gamle badehåndklene han har tatt med seg til bruk i garasjen. Når håndklene var på plass, kom riene i en fei, men det tok hele 45 minutter før første lille nøste så dagens lys.
Dere kan tro jeg var glad når jeg så hvilken farge den var. Sandfarget og rød, like fin som den store faren sin som er på besøk titt og ofte. Mia måtte forresten ha bittelitt hjelp med denne her. Hun lot den nemlig bare ligge inni posen uten å vise tegn til å ville vaske den, så da tok jeg grep. Tok hull på posen og fikk ut det lille nurket, la den i et lite håndkle og masserte hele overkroppen. Vi trodde først den var gått tapt, men plutselig heiv den etter pusten. Da fikk Mia den tilbake, og etterhvert spiste hun opp morkaka, og tygde av navlestrengen. Til slutt fikk den lille en real vask, og så en pupp å henge seg fast i.
Kattunge nummer to lot også vente på seg, men denne håndterte Mia helt på egenhånd. Den var altså så fin, en tro kopi av mammaen sin. Den ville selvsagt ha akkurat samme pupp som den første, men måtte gi seg og ta til takke med den ved siden av.
Fine Mia har altså blitt mamma for første og siste gang. Godt planlagt, og det ser ut som om hun har det bra. Jeg har flyttet henne og ungene i en kasse, der de har slappet av i hele dag. Nå vil derimot Mia opp i sofaen igjen. Hun har fått rier igjen, så jeg må følge med. Kan det være etterrier, eller en kattunge til mon tro?
Er det bare jeg som synes at avisene er litt lettere, mer positive rundt koronaviruset for tiden? Det er selvsagt titt og ofte fortsatt negative overskrifter å se, men det virker som om det største trøkket er over. Eller hva synes dere?
Avisene spyr selvsagt fortsatt ut side opp og side ned med elendighet, men jeg synes allikevel jeg selv er lettere til sinns, blir ikke like nedbrutt og tung i hodet etter en leserunde som for tre-fire uker siden.
Som de fleste andre lever vi fortsatt i vår egen boble her hjemme. Jeg trives som sagt med det, for til en forandring er det godt å ikke være aleine hjemme hele dagen. Jeg vet derimot ikke om de andre synes det er like kjekt, for jeg går jo etter dem konstant. Jeg liker og trenger å ha det meste på stell. Det må ha det ryddig, og støvsugeren tas ofte frem både to og tre ganger daglig, siden vi tross alt har litt dyr i hus.
Over til noe helt annet, sjekk hva jeg fikk i posten i dag, da dere. Dette er ikke sponsede produkter, men noe jeg bestilte for litt siden. Mammaen til en tidligere god kollega av meg, er nemlig like levedyktig som min kjære mor. Når jeg derfor så hva hun en dag hadde lagt ut på Facebook siden sin, Fru Flekk, bestemte jeg meg for å bestille noen av de nydelige kreasjonene hennes. Denne gangen hadde hun laget flotte 17. mai rosetter og smokkholder. Et virkelig blikkfang, og helt klart stas å ikle seg på festdagen vår. Disse måtte jeg ha, og når jeg først var i gang, så kunne jeg jo liksågodt kjøpe smokkholder til Falk også. Var de ikke fine?
Det er viktig oss kvinner i mellom å fremsnakke hverandre. Jeg synes Mary Ann legger så mye kjærlighet i alt hun lager. Hun er virkelig kreativ og flink, og jeg har masse på ønskelista mi ❤️
Da gyver vi løs på ny uke. Temperaturen ute har sunket drastisk, og det siste døgnet har det begynt å regne også. Det gjør derimot ingenting, for det trengs nok sårt for alt som skal spire og gro nå.
Apropos spire og gro, nå kan dere tro Mille er glad. Beitene er klare rundt stallen, og det betyr at islandshesten hennes Sol kan få stå ute hele døgnet. Det sparer hun masse tid på, for da faller det bort en del kjedelig rutinemessig jobbing. Hun trenger hverken å lage til fôr eller å møkke, og kan derfor starte rett på pelsstell, kos og ridning. I tillegg så ser vi jo at Sol har det mye bedre også, hun elsker å være ute i det fri så mye som mulig, hun stråler.
Vi foreldre er også ganske så happy for tiden, for det store tunellprosjektet her på Hundvåg er endelig ferdig og åpnet. Løsningen er helt rå, og vi kommer oss til stallen på kun 12 minutter. Vi kjører ned i tunellen rett borti veien her, kjører under havet og kommer opp ved motorveien. Der kjører vi ned i en ny tunell, som altså ender 5 minutter fra stallen. Dette gir oss en hel ny hverdag i positiv forstand, virkelig verdt å vente tålmodig på i alle disse årene.
Når Mille er i stallen og Bjørn Erik tar en tur med den andre dama si, les Harley sykkelen, benytter jeg meg ofte av favorittstedet mitt i stua. Jeg setter altså så stor prist på hengekøya mi, og når jeg veit jeg kan ligge der en stund, rigger jeg meg til etter noter. Med fyr på peisen, tykk dundyne å ligge på og krim på øret, er livet rett og slett ekstra herlig. Når Pippi-luska sitter og ser på meg med bedende øye og vil opp også, ja da er livet komplett.
Jeg har aldri noensinne vært i Drammen før, og gleder meg derfor stort til å få undersøkt hva byen har å by på, men i påvente av at verden skal bli frisk igjen, har vi storkost oss i marka. Hver dag tok Falk og jeg oss en tur, gjerne to ganger om dagen, så folket der hjemme kunne få skikkelig arbeidsro. Det som også var veldig kjekt, var at Mille også etterhvert ville være med.
Det er noen sinnsyke bakker oppover i skauen der, men Mille klagde ikke en eneste gang. Hun imponerte meg altså så til de grader. Forserte hver bidige bakke med herlig stå på mot, og vel fremme oppe ved hytta, kom tårene hennes. Gledestårer over å ha klart målet, så da vanket det selvsagt premie. Oppskåret frukt og kjeks, var virkelig kjærkomment.
Så da satt vi der da, oppe på toppen, svette og fornøyde. Vesle Falke-mann våknet også og han synes det var så kjekt å få komme ut av vogna og ned på bakken. Han er litt skeptisk til stikkende gress, det er uvant, men herregud så morsom han er. Lager grimaser på grimaser, knytter nevene og roper ut sitt misnøye, men det går fort over. Det er nemlig alltid noe annet som frister, som steiner, kongler og pinner, og det skal gjerne puttes rett i munnen. Alt skal prøvesmakes og han er lynrask. Så artig .
Det er uvant å være tilbake i Stavanger. Jeg kjenner jeg savner å ha den fine gjengen rundt meg, men vi sees jo igjen om litt. Planen er å få besøk allerede om tre uker ❤️
Dere vet hva jeg synes om å bære Pippi, jeg gjør det aldri. Hun har derimot begynt å høre litt dårlig, og reagerer derfor ikke like raskt på kommandoene mine. Derfor fikk hun sitte under vogna den lille biten opp til skogholtet. Veien opp er nemlig litt trafikkert, og siden båndet hennes ble igjen hjemme i Stavanger, ordnet vi oss på denne måten.
Jeg har en liten følelse av at noen mener jeg er i overkant paranoid når det kommer til dette forferdelige koronaviruset. Jeg får nemlig små stikkord som indikerer det, de mener jeg stresser og overtenker. Er nok litt enig, for jeg lever ennå som om jeg er i karantene, selv om den var over for flere uker siden.
Jeg møter ingen andre utenom noen få familiemedlemmer, går sjeldent i butikken, går på tur hvor jeg kun møter noen få andre turgåere, og vasker handlenettene mine hver gang jeg har brukt dem. I tillegg så bruker jeg fortsatt hansker i butikken, tar de på i bilen og kaster de med en gang jeg kommer ut av butikken. Jeg har ikke med meg mobil eller lommebok, kun bankkort.
Ved fortsatt å være forsiktig, så jeg nemlig muligheten til å besøke barnebarnet Falk. Det var sukkerbiten som gjorde hverdagen så mye enklere, og var så absolutt verdt det. Mamsen og papsen hans benyttet seg selvsagt av anledningen. De fikk gjort en hel haug av ting når jeg så etter minsten, og det må jeg si var en vinn-vinn situasjon for oss alle.
Falk har altså rukket å bli et år gammel, og bursdagsgaven fra farmor og farfar ble en gåsykkel. En trehjulssykkel uten pedaler, som altså skal trene opp balansen til de aller minste. Hjelm måtte han også ha, og den ble med oss hele veien hjem fra Mexico. Jeg kan vel ærlig innrømme at han ikke likte den noe særlig, ville helst ha den av seg i en fei, men med litt trening så går det seg nok til.
En noe overivrig krabat ville vel egentlig bare løpe avgårde med sykkelen med en gang, men den er veldig lett, så uten støtte fra voksen velter den. Det skjer derimot mye i den alderen der, det læres noe nytt hver bidige dag, så om ikke så alt for lenge så fikser han det nok ❤️
Selv er jeg i himmelriket, for endelig fikk vi møte eldstemann og den lille flokken hans. Det betyr masse kvalitetstid med vesle Falk, noe jeg sårt har lengtet etter.
Jeg var som sagt litt engstelig for at han hadde glemt oss, men han fantes ikke skeptisk i det hele tatt. Det var helt greit å få besøk av farmor, farfar og tante Mille, og han sjarmerte oss i senk som vanlig fra første sekund.
Det var altså så deilig å klemme dem igjen, og selvsagt stor stas for Bjørn Erik og Mille å få se det nye huset med den majestetiske utsikten over hele Drammen. Det er enkelt å forstå at Kristin og Dennis falt pladask for denne drømmepakken. Huset er helt rått og beliggenheten kunne altså ikke vært bedre.
Jeg hadde ikke trengt å uro meg for ikke å oppnå mine daglige turer på minimum 10.000 skritt. Lysløypa ligger bare et steinkast unna, med deilig skau akkurat som jeg er vant med fra oppveksten min i Oslo.
I går tok jeg med meg Falk og dytta vogna utallige bakker opp til Hellashytta i Drammnesmarka. Jeg må innrømme at jeg angret et lite øyeblikk der da pusten omtrent tok livet av meg og svetten silte, men etter å lagt inn noen vannpauser underveis kom vi frem til slutt.
Det frista veldig med nystekte vafler og kakao, men vi valgte å holde avstand til hytta siden vi tross alt ikke skal omgås masse mennesker. Jeg har også bestemt meg for å prøve å holde meg til en utskeielse i uka, og den dagen hadde jeg jo allerede brukt opp.
Turen hjemover var unnagjort på et blunk, for da gikk det tross alt bare nedover. Vi storkoste oss i solsteika og det yrende vårlivet som var rundt oss på alle kanter. Denne opplevelsen var faktisk så kjekt at vi skal gå samme turen i dag også. Da skal Mille være med også, og det kan jo bli spennende. Jeg har nemlig ikke fortalt henne at det kun er oppover bakker til å begynne med. Vi får pakke med oss en sekk med frukt og kjeks tenker jeg, og dobbelt så mye drikke, for i dag skal det blir varmt ☀️
Se på all den blåveisen, så vakkert.
Det er en grunn for at jeg valgte dette bildet i svart/hvitt. Jeg var nemlig helt pumpa her, helt blodrød faktisk.
