God morgen igjen kjære dere. Tenk, endelig helg, så deilig!
Noe av det beste med å blogge er alle dere flotte folka som finnes der ute. Det er jo dere som motiverer meg til å fortsette, og jeg kan ikke få takket dere nok. Daglig er det noen som legger igjen en oppmuntring, og av og til blir jeg kontaktet via messanger eller mail. Før sommerferien, når vi var i Se og hør (kan leses her), ble jeg kontaktet av noen skjønne damer fra Randaberg, og slik lød mailen;
“Hei Nina Jeg leste innlegget om familien din i Se og Hør i går. Flott jente dere har. Da jeg leste om utfordringene dere har med å finne klær til Mille så postet jeg innlegget i en hobby gruppe jeg er med i og spurte om noen ville være med å sy noe til henne. Flere ville være med, så da lurer vi på om det var noe dere kunne tenke dere? Sy noe som passer i størrelse og passende for alderen 🙂
Wow! Så utrolig snilt! Alle som kjenner oss vet at jeg sliter masse med å finne klær som passer Mille-mor. Hun har et sjeldent syndrom som gjør at hun vokser fortere enn andre, og bruker nå størrelse dame S-M fordi hun har passert 160cm og har ganske lange armer. I tillegg sliter hun med holdningen sin, luter litt fremover, så det er ikke alt som er like flatterende. Det viktige er jo også å finne noe som tilsvarer hennes alder. Det er ikke alltid så enkelt å gå i en dameavdeling å finne noe lekent som passer en 9 åring. Nå til skolestart, var vi nødt til å kvitte oss med absolutt alt i skapene og supplere med nytt. Dere kan tro det var kjærkomment å få denne overraskelsen fra flinkingene på Mynte.
For disse damene er virkelig noen kreative sjeler. Det var jo som å komme til drømmeland, når vi entret inn dørene der. Hadde det ikke vært for at jeg har mer enn nok med de tre gulla jeg har fra før av, så tror jeg pinamegdø jeg hadde blitt frista til å få enda en baby. Neida, bare tulla, det skal nok mere til enn det, men det var altså så mye flott håndarbeid å velge i, at jeg ble helt stum.
Koselige til tusen, tok de i mot snuppa mi som reine prinsessa. Mille er jo ganske flink til å sjarmere hun også da, særlig når hun får all oppmerksomheten. Glad og fornøyd dro hun hjem med tre fargerike kjoler, en leggings og et nydelig skjørt. Det var ingen tvil om hva hun skulle ha på seg på første skoledag. Hun skinte i stjernekjolen der hun hoppet fornøyd avgårde ♥
Hestejenta vår falt pladask for denne her…
Ikke rart hun var fornøyd, hun fikk nemlig med seg kaka hjem også…
Ønsker dere alle en super fredag og ikke minst GOD HELG!
Dere skal vite at jeg setter utrolig stor pris på dere som henger med titt og ofte, klem Nina
I helgen var vi i eventyrbryllup til min kusines datter Ina (kan leses her). Samme dag våknet vi opp til skikkelig sydenvær i Oslo, og vi var nødt til å foreta oss et eller annet før finstasen måtte på. Vi slang oss derfor inn i bilen, dro og kjøpte frokost og putra oss opp på Trollvann. For her har vi opplevd mye. Her er minnene mange og gode.
Mamma og Steinar flyttet til Grefsen for over 25 år siden. Helt på toppen, langt inn i granskaugen. Bare et steinkast unna (vel, et ganskel langt kast vel og merke) ligger idylliske Trollvann, og hit har turene vært mange.
Dennis sine første barneår var preget av late solfylte dager her. Der løp han rundt i Adams drakt, og var midtpunkt for oss foreldre, besteforeldre og ikke minst “tantene”. “Tantene” var bestevenninnene mine. Vi hang omtrent daglig sammen, og de ble en stor del av familien vår og gjorde livet vårt komplett.
Når Bjørn Erik og jeg satt og nøyt utsikten, strømmet minnene på. “Tantene” som toppløst lekte med stebrødrene mine Morten og Magnus. Ikke rart de gutta gikk rundt med store smil når jentene mine kastet ball med dem eller lekte med frisbee. Samtidig var Dennis indianer, og bandt oss alle fast til treet…fortsatt toppløse. Guriland det var tider!
Bjørn Erik ble faktisk introdusert for mammaen min her også. Tenkte det var en god idé å samle alle her i nydelige omgivelser. Det hører med til historien at han trodde han skulle “dø” av skam der et lite øyeblikk. Han bøyde seg nemlig ned foran grillen og slapp en stor høylydt fis. Det var helt umulig å la det passere i det stille, og jeg tror mamma sa noe standardgreier som “det er godt det er høyt under taket”. Jeg lo så jeg grein og BE var blodrød i fjeset. Første møte med familien ble i alle fall ikke kjedelig…
Åhhhh, fine Trollvann. Noe av det jeg savner mest med Oslo, er alle mulighetene man har. Marka er full av turstier, gode oppmerka lysløyper, som hadde vært perfekt for mine dårlige knær. Men, men, det er jo ikke umulig å realisere slike utflukter fremover.
Nå har suppeline kommet hjem fra skolen, og i dag begynner hun å ri på kurs igjen. Vi har ikke sett Vilja siden før sommerferien, så dere kan tro det er ei som gleder seg her.
Fyttikatta dette er tidlig, men det er gull verdt å komma seg avgårde før halv syv. Da slipper jeg tre “flaskehalser” med kø, og gjør unna kjøringen på under en halvtime. Det er selvfølgelig også en fordel å kunne vende nesa si tidlig hjemover. Det er fortsatt ingen kø, og dagen kan ennå nytes i lange drag.
Men sjekk ut hva vi gjorde på Mille sin første skoledag i går. Hun kom hjem nokså gira og full av nye inntrykk. De fleste var positive, hun hadde hatt en fantastisk dag, men klarte allikevel å felle noen tårer hele fire ganger på kort tid. Først ble hun lei seg fordi hun mente hun burde ha ansvar for fadderbarnet helt alene. Hun forstod ikke hvorfor hun måtte dele på denne oppgaven…og begynte å grine. Så ble hun lei seg fordi jeg sa hun ikke skulle begynne på leksene, men heller gjøre de på skolen med god hjelp. Vi har nemlig en avtale om at vi kun leser her hjemme. Da ble hun dritsur…og begynte å grine. Hun ble helt paff over å måtte spise opp resten av matpakken sin. Forstod ikke hvorfor hun ikke fikk en is…og da begynte hun også å grine. Til slutt tiltet hun fordi hun ikke fikk lov å velge sjokolademelk i stenden for lettmelk på skolen. Den diskusjonen gadd jeg ikke å begynne på en gang…og da kom det også noen tårer.
All denne frustrasjonen gikk fort over. Hun forstod til slutt hvor lurt det var å dele på dette fadderbarnet. Hun er til tider mye borte fra skolen, og da var hun enig i at det var en god idé å være to om den store oppgaven. Hun ga fort opp leksene også. Lot henne selvfølgelig prøve seg, men hun stoppet fort. Hun konkluderte det med at hun ennå ikke hadde lært om dette ennå, og at hun heller ville ta det med lærer Silje i løpet av uken…smart. Matpakka var god allikevel. Hun tørket tårene og fikk et stort glass melk til. Hun sleit en stund med det å ikke få velge sjokolademelk på skolen, men kom plutselig på at vi hadde hatt denne samtalen mange ganger før. Hun husket at hverken Dennis eller Pelle heller hadde klart å trumfe igjennom dette, og skjønte at kampen var tapt.
Dagen var ennå lang, og ikke minst helt fantastisk fin, så vi bestemte oss heller for å rusle ned på brygga og fiske litt. Mille elsker det, for her har hun allverdens tålmodighet. Alle fisket, men hvem tror dere fikk napp? Hos meg beit det på en 3-4 ganger, men sleipingen glapp hver bidige gang, Bjørn Erik fikk bare tang og brennmanteter, men Mille, hun fikk to sværinger. En på 750 gram og en på 500! Djeeeeesuuuus! Hun har altså den billigste rosa fiskestanga ever, men allikevel var det hun som lyktes. Dere kan tro hun ble hoppende glad og ikke minst stolt. Hun måtte ha litt hjelp til å “knerte” dem, men skulle bære de hjem selv og fortelle alle på sin vei historien om hvem som “vant”. For rundt Mille, konkurreres det alltid. Hun klarer å la det gå sport i det meste ♥
De som liker fisk best her i huset fikk spise den. Hos Bjørn Erik gikk det ned på høykant og Mille syntes også det smakte fortreffelig. Det som ikke var så kult oppi det hele, var at katten vår Lala gikk opp på bordet og forsøkte å stjele hele sulamitten. Vi skreik opp alle mann, for det har hun aldri gjort før. Hun kom borti en bit, så når det var gått en times tid, fikk hun den servert…ute på verandaen.
Moro var det i alle fall, og noe vi så absolutt må gjenta.
Så herlige dere er! Tilbakemeldingene i går var overveldende. Det er alltid sårbart å skrive om følelsene og utfordringene rundt det å ha ei lita prinsesse som er litt annerldes, men selv om det er vanskelig, så er det alltid deilig å få satt ord på det. Det er tydeligvis mange av dere som er i samme båt, og det gleder meg å høre at vi alle gjør noe riktig på vår vei.
Men nok alvorspreik, over til noe helt annet. De fleste har sikkert fått med seg at denne dama “jukser” litt med ting og tang. Neida, å jukse er vel å ta i, men i nesten to år nå har jeg hatt vippe extensions. Hver 14 dag, har jeg fått etterfyll, og har blitt helt avhengig. Denne luksusen er virkelig å anbefale, særlig for de som gjerne ikke har så mye…sånn som meg, eller vil ha litt ekstra-avagant “look” i hverdagen.
Når min faste vippedame nylig flyttet til Bergen, ble jeg noe stressa. For når jeg over så langt tid konstant har fylt på extensions, og slitt mine egne helt ned, trodde jeg det ville bli vanskelig å finne ei som var dyktig nok til å klare å jobbe med det lille jeg hadde. Gleden var derfor stor når jeg fikk høre at flinke Oda Bergseth hadde flyttet inn i lokalene til Avea Klinikken . Jeg har i over to år tråkka dørene inn og ut hos de flinke jentene på Avea, så jeg tvilte ikke et sekund på at de hadde alliert seg med ei dyktig dame.
Oda valgte å fjerne alle de gamle vippene. De hang så på halv tolv, at det ville bli best resultatet ved å begynne helt på nytt. Gulp, det var skummelt. Har som sagt ikke sett mine egne vipper på en evighet, og var redd det stod så stusselig til med dem at jeg ville bli sendt rett hjem…uten vipper. Men neida, ingen hjemsending i skam! Oda fikset det hun! Fra å ha hatt veldig lange stive vipper på 12-14mm, satte Oda på syntetiske litt bua kortere på 9-12mm. Det ble et par småhull hun ikke fikk tettet helt igjen, men hun kunne se at nye vipper var på vei ut. Helt sikkert fordi jeg i det siste hyppig har påført vippeserumet Lash Enhancing fra Dr. Zein Obagi. Det er det eneste serumet jeg tåler å bruke uten at det klør, og nå ser det altså ut til å fungere.
Jippiiii! Jeg kan fortsette med vipper som aldri før! Har allerede satt opp ny time hos Oda på Lashes and Nails, og har lovet å fortsette med serumet, så grunnlaget bare blir bedre og bedre. Det er altså så herlig å våkne opp til slike magiske vipper, og gjøre seg klar for dagen på en blunk. I love it!
Djiiiisus, for et trist syn! Ville ikke se bildene der og da, men manna meg opp flere dager seinere. Mine vipper har egentlig ikke vært så mye lengre enn det her. Jeg har faktisk aldri hatt så mye å skryte av, men hadde glemt hvor lyse og små de var…
Magiske!
Jeg stakk innom flinke Jeanette den dagen også og fikk nappet og farget bryn. Trengte å freshe meg opp før første dag på jobb etter 3,5 år og ikke minst det kommende bryllupet jeg deltok på i helgen.
Nei, nå må jeg løpe avgårde på jobb. Starter allrede kl. 07:00! A-menneske, det er meg det!
Ønsker dere alle en super tirsdag, og takk igjen for fantastisk oppbacking i går.
Ja, i dag kan dere tro jeg sendte avgårde ei “skyhøy” Mille på skolen. Første gang som 5te klassing, så spent og forventningsfull. Jeg tror faktisk hun hver bidige dag siden ferien for seks uker siden har hatt gledesutbrudd og nedtelling til nytt skoleår. Hun gleder seg til å se alle venninnene sine igjen, få nytt klasserom, gleder seg til treningstimene med Greta, gleder seg til kanskje å bli trivselsleder, vise frem den nye sekken sin og nytt penal, treffe “taxiErik” igjen som kjører henne til og fra skolen…ja listen var altså uendelig lang i år.
Mille er nok den flinkeste i huset til å glede seg over de små ting. Hun har en unik evne å hele tiden se fremover og finne ting som belyser hverdagen hennes. Hun teller ned dagene, og gjentar dette til det uendelige. Det er herlig å ha slik en positiv engergiball rundt seg, men denne gangen måtte jeg altså ta alvorspraten, og dessverre forsøke å dempe henne litt.
For med slike høye forventninger, kommer også nedturene. De smeller så hardt og gjør henne så dypt ulykkelig. Det er så trist å ta fra henne bittelitt av all denne entusiasmen, men helt nødvendig. Det er ikke sikkert noen av jentene blir “bestevennen” hennes i år heller, det er ikke sikkert hun blir trivselsleder og det er så absolutt ikke sikkert de andre jentene hopper i taket av den nye ranselen hennes. Hjertesukk, hjertet mitt blør for den skjønne jentungen min.
Med leken pappastemme og lys mammastemme, har vi forsiktig forsøkt å ta opp et par ting med henne. Det er en mulighet for at jentene i klassen har forandret seg litt. Det kan hende de har blitt litt mer modne i løpet av denne sommeren, og kanskje også knyttet enda sterkere bånd, lagd “klikker” som det kan være vanskelig å bli en del av. De har kanskje blitt roligere, bryr seg mer om klær og kanskje noen til og med har begynt med litt sminke. Vi forsøker å fortelle henne at det er mye som skjer fremover nå, og når man er litt annerledes, er det ikke alltid man modnes like fort og klarer å henge helt med.
Dette er ikke lett, og vi ser hun tar det til seg med et lite sukk. Da passer vi på å skryte masse av henne og gi henne råd på veien som kanskje kan hjelpe henne litt oppi alt dette. Vi skryter av hvor god og snill hun er. Hvor godt det er å være med henne fordi hun er så god til å lytte og alltid har et kompliment på lur. At hun sjeldent sier nei til å bli med på noe, og at hun har en fantastisk smittende latter.
Vi sier at hun må forsøke å oppføre seg litt roligere. Ikke strebe etter å være midtpunkt, ikke være høylydt og ikke tiltrekke seg negativ oppmerksomhet. Forsøke å telle til ti når det eksploderer inni hodet eller noe eller noen irriterer henne. Være flink til å ta vare på seg selv, se seg litt i speilet av og til, for å fjerne eventuelle matrester. Det er mye å tenke på, synes Mille…
Ja, det er mye å tenke på, og jeg forstår at det til tider er fryktelig vanskelig. Selvfølgelig skal Mille få være Mille, det har jo vært en av mine viktigste fanesaker, men jo eldre hun blir jo mer kan vi også kreve av henne. Jeg tviler på at hun på nullkommaniks klarer alt dette, det er heller ikke målet, men det holder i massevis å ha det litt i bakhodet.
Det vi gjentar til henne hver bidige dag, er at hun skal behandle alle rundt seg bra. Hvis hun til tider opplever at noen er ufine, må hun alltid ha i tankene at de kanskje ikke har det så greit. Det kan være det skjer ting hjemme hos dem, eller at de har “usynlige” vanskeligheter å hanskes med, og da må vi rundt gi dem litt rom til å agere. Ikke misfortå meg nå, Mille skal selvfølgelig ikke tåle trakasering på noe som helst måte, men da har vi gang på gang sagt at hun skal gå til en voksen for å få hjelp. Lærerne på skolen til Mille er utrolig flinke til å ordne enkeltsaker der og da, hvorpå de formidler det til oss etterpå. Lunde skole skal ha mye ros for sin tilstedeværelse.
Med nye klær fra syerskene på Mynte (den godhistorien skal jeg komme tilbake til litt senere) og ny ransel, hinkehoppet Mille ut til Erik som kom og hentet henne i morges. Hele henne lyste av glede der hun vinket til oss på øverste trappetrinn i bussen. Fine jentungen vår…5teklassingen ♥
Man trenger ikke å være født annerledes for å ha dager på skolen som gir bekymringer og grublerier. Jeg kommer til å snakke mye med Mille fremover om hvordan de i klassen oppfører seg og har det. Kanskje noen sliter litt, kanskje noen trenger en klem eller noen å snakke med? Mille sine klemmer er alltid varme og velmente…
I går var vi altså i bryllup. Vi våknet opp til skyfri himmel på en av de varmeste og mest solfylte dager “ever” i Oslo denne sommeren. Rammen rundt den kommende store dagen kunne ikke vært mer perfekt.
Kristian fikk vår Ina, den nydeligste, varmeste og ikke minst godeste jenta på jord. Større hjerte skal man leite lenge etter, og jeg er så stolt av å si at hun er solstråla i familien vår.
Vi er en liten familie, og omtrent bare jenter. Selv om vi ikke ser hverandre så ofte, har vi sterke bånd og søker alltid i sammen når vi først møtes. Gårsdagen ble intet unntak, og det var med tårer i øynene jeg igjen måtte forlate dem, snufs.
Ina og Kristian ble altså “smidd i hymens lenker”, på kjente gode gamle trakter, Grorud kirke. Barna Jonathan og Sophie var selvfølgelig til stedet, og lille Sophie var altså så skjønn der et øyeblikk hvor hun krøyp inn under kjolen til mammaen sin. Presten, med sin gode humor, stoppet opp og inviterte henne opp på fanget til pappa´n sin. Åhhh jeg elsker slike uventa impulsive barneting, for da forsvinner den noe “opphøyde” og av og til stive stemningen på et blunk. Det hørtes latter rundt om i hele kirken, helt herlig!
For en dag! Vi satt altså i timesvis ved bordene og hørte den ene sterke talen etter den andre. Av og til kan det kanskje bli for mye av det gode, men ikke når man griner og snufser som en liten unge. Vel, det var ikke bare grining, det ble selvfølgelig mye latter også. Det som overrasket meg mest, var hvor lettrørt brudgommen var. Trodde min Bjørn Erik var lett å vippe av pinnen jeg, men Kristian, han seirer nok der. Såååå godt å se at det er ok å vise og dele følelsene sine. For med slik ærlighet blir det hele så ekte, og jeg er overbevist om at denne kjærligheten vil vare livet ut. Disse to menneskene er som skapt for hverandre. Det finnes så mye “passion” i mellom dem. Kjærlighet, lekenhet og ikke minst mye respekt for hverandre ♥
Karina, min lekre kusine ♥
Fine kusine Siri, brudens mamma ♥
Familiens yngre generasjon ♥
Hjertesukk, for et par ♥
Da er vi på vei hjem til kjære Stavanger igjen. I morgen er det første skoledag for Mille-mor, og forventningene til det å bli 5-klassing er store. Det skal bli godt å komme hjem og heie på henne ♥
I dag er altså bloggen 2 år! Hver bidige dag, vel utenom en dag, har ett til to innlegg gått ut til dere. Tilsammen har det blitt 985 innlegg, med hele 9080 bilder, og 2684 kommentarer! Wow!
Det er ikke til å stikke under en stol at det til tider har vært stunder hvor motivasjonen har vært på bånn og jeg har hatt lyst til å gi opp. Så har det dukket opp en gladmelding fra dere, eller en god klem fra en venninne, og lysten til å ta bilder å skrive litt igjen har meldt seg. For uten deres tilbakemeldinger og gode støtte fra venner og familie, hadde dette aldri fungert.
Først og fremst var det meningen å bruke bloggen i en sykeperiode for å sysselsette meg. Da jeg startet å blogge hadde jeg allerede 9000 bilder på Facebook, så det å ta steget inn i bloggverdenen ble ikke så stor. Litt mer skriverier og selvfølgelig mer sårbar ved å være så åpen, men etterhvert ble jeg vant til det også. Fikk raskt erfart at det finnes “nett-troll” der ute, som kun hadde til hensikt å anonymt kommentere “under beltespenna”, men de var enkle å fjerne ved å velge bort det å ha åpent kommentarfelt.
Jeg ser at relasjonene mine til de rundt meg i denne perioden har forandret seg. Kontakten til folk jeg ikke har sett på en evighet har blitt bedre fordi jeg har vært så lett tilgjengelig, men jeg har også måttet ta et par valg å kutte vennskap med andre, rett og slett for å skåne meg selv. Jeg gikk lenge å kjente på hvor merkelig det var å ikke bli backet opp av de som stod meg nærmest. Vel, hvis de selv var med i bloggen, eller trengte “bless” rundt egen interesse, var alt greit, men ellers var det lite å hente. Jeg som alle andre trengte annerkjennelse, men for noen var det vanskelig.
Nei, nå er det nok negativt preik! Bloggen har jo først og fremst vært god for meg! Den har fått meg til å ville hente fram kameraet å komme meg ut på tur, den har latt meg få dele små hverdagsgleder, fått meg til å sette ord på det å ha et barn med spesielle behov, vise hvor glad i de jeg har rundt meg og min familie, vært en dagbok på reisene mine, og ikke minst har det blitt noen få øyeblikk med alvorspreik. Jeg passer nok best som en “gammalrosablogger” som Simone så fint sier. Jeg elsker mye mer å dele små solskinnshistorier, enn å legge hodet ut for hogg, men av og til har det vært helt nødvendig å vise hva man står for også. De gangene det har stormet som mest, har jeg nok ofte tenkt “hva pokker har jeg begitt meg ut på nå”, men det er også de gangene jeg har vært stoltest og vokst som person. Det er enklest å følge “flokken”, men av og til må man tørre å stå opp for det man tror på.
Mange lurer på om jeg tjener noe på denne bloggen. Ja, det var det da. Jeg har noen “benefits”, men sier nei til 99% av alt som kommer min vei. For å kunne tjene noe på dette, så må daglige lesertall være mye mer stabile. Jeg har hørt at man bør ha minimum 3000 lesere hver dag, før man i det hele tatt kan begynne å tenke på å haie inn sponsorer. Jeg blir kjørt statistikk på hver bidige minutt, og på en uke har jeg ca. 35.000 sidevisninger. Det betyr IKKE reele lesere, men folk som “blafrer” forbi. Mine lesertall pr. dag varierer fra 500- 2500, noe som gjør at jeg er på topp ti lista for oss over 40 år. Blant alle bloggerne som blogger på blogg.no platformen, ligger jeg og hopper fra 60 til 80 plass. Jeg har ennå til gode å bruke triks for å få flere lesere, og jeg har heller aldri brukt markedsføring, men det krever mye mer å sette seg inn i fra min side. Maybe later, time will show…
Det var vel egentlig meningen å stoppe å blogge når jeg var frisk nok til å jobbe igjen, men det går ikke! Jeg har fortsatt mye på hjertet og mange påbegynte innlegg som skriker etter å bli delt. Så lenge dere lesere gidder å henge på, fortsetter jeg. Noen kommer og noen går, sånn er det med alt rundt oss, men jeg håper jo at dere fortsatt holder ut med meg.
For 1 år siden feiret vi med denne lekkerbisken på Sting, og det må jeg få til denne gangen også. Selv om det blir noen dager på etterskudd…
Av og til har et innlegg fått stor mediadekning, og det har vært stas.
Det har vært enkelt å elske denne gjengen her i plenum ♥
Det har vært viktig å vise hva man støtter. Husker dere “Musember”!
Det har blitt mange turer med vår trebeinte Pippi ♥
Livet med hest har nok bare så vidt begyt. Det blir nok myyyyye av det fremover…
Det er nok ikke siste gang dere ser oss her! Jeg kommer fortsatt til å skrive om det å ha ei prinsesse som er litt annerldes ♥ Hvor viktig det er å bli sett, hørt og ikke minst akseptert…
Det er flere planlagte turer på gang. Bjørn Erik er nok litt lei at jeg kun blir med hvis det er god wifi i nærheten, men sånn er det bare…
Gode relasjoner og sterkt vennskap skal fortsatt tas vare på ♥
Festivallivet vil alltid være der!
Kjærligheten skal fortsatt dyrkes…både for store og
…små ♥
Lidenskapen…ja, den blir det nok mere av!
Egentlig skulle jeg feiret dagen med de aller beste jentene mine, som alltid er der for meg og støtter meg. Hadde tenkt å ta de med på Sting å by på sjokoladekake, men det får vi heller ha til gode. Nå skal jeg nemlig i gang med å stelle meg til bryllup, her i Oslo. Min kjære kusine Siri sin datter Ina, skal endelig vies bort til kjekke Kristian. Det kommer med andre ord ikke til å mangle på fest og feiring i dag. Boblene skal sprettes, det kan jeg love dere!
Ja, nå er vi halvveis til Oslo! Kun Bjørn Erik, Pippi og meg. Mille var hoppende glad for endelig å få være hos Hege igjen, og det ble en ektra bonus å få ha henne helt for seg selv noen timer før de skulle avsted og hente søte lille Robin i barnehagen.
I går etter første dag på jobb, kom jeg hjem til en gjeng som var veldig gira på å komme seg ut å nyte det flotte været. Bjørn Erik spurte om jeg ville være med på noe nytt, nemlig å leie kanoer. Kun fem minutters kjøretur unna, på Stokkavannet, ikke langt fra Stavanger sentrum. Dette vannet har jeg blogget om en rekke ganger tidligere, for jeg og et par venninner bruker det i ny og ne til å få gått oss en skikkelig trimtur.
Ikke i min villeste fantasi trodde jeg det var mulig å leie kanoer der, “easypeasy”. Bjørn Erik hadde allerede vært i kontakt med Stavanger Kommune, se link her, og fått instrukser rundt hvordan dette fungerte. Så da var det bare å hoppe i det.
Vi var først litt usikre på om det var noen båter ledige i det fine været, men det var det så absolutt. Vi valgte en tremannskano, hvor Pippi satt i front, så reddharen meg, Mille den vinglete bak meg og han far holdt kontrollen bak. Synes først vi knota det litt til ved å padle veldig i utakt, men etterhvert gikk det som en drøm. Gud så moro!
Hva er det jeg må værra på med nå da, mon tro?!
Pippi holdt hodet lavt…
Ganske så fortvila over å ikke “klare” å hoppe opp her. Nekta å hjelpe henne, men viste henne hvor det var 2 cm lavere og derfor lettere å komme opp….jiiiiiisus!
Vi fikk oppgitt lås på koden for å komme inn i bua hvor man kunne legge igjen penger for leien i en konvolutt og låne redningsvester.
Dette var genialt, noe jeg anbefaler alle å prøve. Neste gang tar vi med oss niste og leker mer Brødrene Dahl…
Tuuuuusen takk for all god støtte med på veien i går! Dere er jo helt fantastiske, og jeg kan ikke få rost dere nok opp i skyene 🙂
Ja, i går var jeg altså tilbake på jobb etter 3,5 år hjemme. Jeg er så takknemlig over å bo i et land hvor det faktisk går an å bli syk, hvor man har et system som fungerer, som tar vare på en og gjør det mulig å komme tilbake. Hadde det ikke vært for dyktig kontaktperson på NAV og en støttende fagforening som hadde trua på meg, hadde denne dagen aldri kommet. De ga meg tid til å bli frisk igjen, og jeg har ikke ord for hvor glad jeg er for all hjelpen jeg har fått på min noe humpete vei.
Den jeg kanskje burde takke mest, er den dyktige mannen min, Bjørn Erik. Han har lagt alt annet til side, og alltid vært der. Jeg har ikke gått på et eneste møte uten han, og det tror jeg har vært gull verdt. Han sitter på en kunnskap uten like og har en beroligende effekt på de fleste som gjør at jeg aldri har grua meg for det som måtte komme. Når jeg gjerne henger meg opp i noe som blir sagt, og grubleriene setter i gang for fullt, har han er finuerlig måte å tenke fornuftig og få meg på bedre tanker og rett sjøl igjen. Uten han ved min side, vet jeg faktisk ikke hvor jeg hadde vært i dag. Jeg unner virkelig alle å ha en slik god person i livet sitt ♥
Det er fortsatt et lite stykke igjen å gå før jeg kan senke skuldrene helt, men nå tar jeg en dag av gangen. Jeg gleder meg allerede til å komme tilbake på jobb på tirsdag, og lære meg mer om fakturering, for en ting er sikkert, jeg har noen av de beste folka rundt meg der som virkelig er til god hjelp.
Nå ser det kanskje ut som om det ble en latskapens dag i går etter timene på jobb, men det ble det altså ikke. Det bar rett ut på tur med flokken min, og de bildene skal jeg snart begynne å jobbe med så fort jeg kommer i bilen. Vi er nemlig snart på vei til Oslo igjen, for i morgen blir det bryllup. Jeg gleder meg som en liten unge!
Ønsker dere alle en fantastisk solskinnsdag, nyt den!
Da er jeg altså klar til å begynne å jobbe igjen etter å ha vært hjemme i over 3,5 år. For en reise det har vært! Jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt ville oppleve den gleden av å komme tilbake, men det gikk på et vis, og nå er altså dagen her.
Det startet så trist, med en verkende skulder og stiv nakke. Det ble utført en skulderoperasjon som dessverre endte i en “frozen shoulder”. Med kun en brukanes arm, humpet livet videre i et smertehelvete med en daglig miks av paralgin forte og ibux. Samtidig skreik nakken, og det tok ikke lange tiden før det ble foretatt nok en operasjon på to prolapser og justering av bein som hadde grodd ned i nervebanen. På det tidspunktet var det bare å fortsette å spise smertestillende og ta en dag av gangen.
Så en vakker dag snudde det, gradvis! Armen tålte bevegelse, og jeg kunne begynne å gjøre noe. Alt hadde stivnet, så målet var å få strekt det hele ut. Det ble nødvendig å trene. Det ble mange timer i slyngene, men det var verdt hver bidige svettedråpe. Kiloene forsvant også, men mange av dem har dessverre sneket seg på igjen. Uansett, sakte men sikkert begynte smertene å avta, og med det også pillebruken. Jeg begynte å få go´dagene mine tilbake igjen, livet smilte.
Jeg er ikke helt i mål enda, men jeg er god nok til å klare å jobbe meg sakte men sikkert opp i 60% stillling igjen. Nå begynner jeg med 4 timer to ganger i uka, og er overbevist om at dette skal gå bra. Men nå må jeg fyke avgårde! Tenkt det da dere, jobben kaller!
