Det har vært mange lange bilturer denne sommeren, og når vi kjørte strekningen Oslo – Stavanger sist gang, holdt jeg på å tilte av kjedsommmelighet. Ba Bjørn Erik leite fram noe spennende musikk i dashbordet, og gjett hva som lå der? Den gamle CDén med Lillebjørn Nilsens barneviser. For en lykke!
Denne CDén er både Dennis på 24 år og Pelle på 18 år flaska opp på. Den ble spilt så mye først i kasettform, at vi var nødt til å kjøpe en ny lik en når Pelle sleit ut den første. Jeg vet ikke hva det er med disse låtene, men de slår meg altså rett i hjertet. Den er fra 1974, så jeg har nok hørt den en del ganger selv som liten, og har altså klart å lære alle mine tre “små” til å elske den.
Herlige gamle barnelåter, gode barndomsminner og ennå like kjekk å synge for full hals. Vel, når jeg nå hører på videoen BE tok av oss, så ble jeg noe betenkt. Det høres altså så gæli ut, men alle kan jo se at vi har det moro. Jeg mener det, hvis denne fortsatt er i salg, så løp og kjøp. En innertier for de små og nostalgi for oss voksne.
OMG! Det der var jammen meg ikke pent…men koselig var det!
Da har jeg akkurat våknet opp i egen seng, og det må være lov å innrømme at ryggen likte det noe bedre en det 3 cm harde underlaget i teltet i går. Dere kan tro han far satt lenge på nettet i natt for å finne soveposer og underlag som er mye snillere mot “gamle” tunge kropper. For nå planlegger vi allerede neste gåtur med overnatting i telt, men da trenger vi en del oppgradert utstyr.
Vi startet i alle fall turen med stor optimisme. Med Lillebjørn Nilsen på full guffe, var bilturen innover mot Forsand kommune unnagjort på et blunk. Vi visste ingenting om stedet vi skulle til, eller hvor langt det tok å komme dit, men drømmen var en åpen lysning mellom fjellene, ved en bekk og gjerne med litt trolsk stemning rundt.
Vi fulgte en gammel stølsvei langs hele Røssdalsvatnet, i ganske steinete terreng de første kilometerne. For meg som har tråkka over et par ganger og Mille med dårlig balanse, var dette litt utfordrende. Det tok en drøy time, sikkert fordi vi var litt usikre på hvor langt vi skulle gå, tok det med ro (gikk mye fortere på hjemveien). Vel fremme, etter å ha gått hele vannet og forsert en grønn liten trollskog, møtte vi på noen ganske så nysgjerrige “okser”…tror jeg. Vanskelig å se, men jeg innbiller meg at det var gutter, noen tøffe “snørrvalper”. Hmmm, dere kan tro jeg var skeptisk til at de skulle være våre eneste naboer de nærmeste dagene.
Teltet ble satt opp på nullkommaniks, og bålet ble vårt samlingssted. “Oksene” tuslet videre, og ga hu mor fred og ro i sjelen. Allerede klokken 20:00 begynte flokken å gjespe og sikle etter varme soveposer og en god natts søvn, men det kom ikke på tale. Vi tok oss heller en kveldstur, fisket, lagde saft med vannet fra elva og fortalte skrønehistorier. Da klart vi å holde koken et par timer til, men da var det natta på alle mann.
Jeg våknet opp til at han far stekte egg og bacon. Frokosten og kattevasken ble unnagjort i de nydeligste omgivelsene “ever”. Deretter gikk turen oppover mot Indravatnet. Denne gangen uten stor oppakning, så jeg var overbevist om at vi skulle klare det. Dessverre ble det full stans ved den store ura. Med kjempesteiner på 2-3 meter, og en litt sliten Mille, fant vi ut av vi stoppet der. Vi hadde ikke med noe kart, og med null mobildekning, visste vi ikke hvor langt vi hadde igjen til vannet. Nå vet vi at vi var like ved så vi burde ha presset minsten litt til, men vi får heller ha det til gode. Det ble uansett en god gåtur på et par-tre timer, og det var jo det viktigste.
Alt i alt ble dette en nydelig opplevelse, minner for livet. Dette må gjentas, det er “snickersogtwist”. Vi skal forsøke å få til en tur til før temperaturen synker og høsten setter inn for fullt.
Vi kjøpte oss fiskekort på nærmeste (eneste) bussholdeplass. Puttet 50 spenn i boksen.
“Han” her og jeg ble aldri noe bestevenner. Han jaga Pippi et par ganger, så jeg var nødt til å ta henne opp på armen og stå bak et tre til han bestemte seg for at kampen var “tapt” og gikk sin vei.
Dette er aller første gang Mille så en maurtue! “Hvor har jeg feila?”, tenkte jeg da.
Dissa “sexa” for oss hele natta. Morsomt tidsfordriv.
Supert å ha med seg denne lille saftsaken. Mindre enn en barnehånd, og ga oss hele 5 liter saft.
Her sa det STOPP! Ingen var klare for å forsere disse kjempeblokkene. Neste gang.
Dette er en laaaaang historie. Vi manglet liksom en M (møteplass) for å klare å gå rundt hverandre. De stod midt på stien på hjemveien.
Hmmm, jeg kjenner på at jeg har vært med på noe fint. Får takke den flinke mannen min som igjen har vært pakkesel og derfor også gjort det mulig for oss å oppleve dette. Men når det er sagt, så bar vi tuppene også max av det vi klarte. Mille var kjempeflink og roses opp i skyene for sin stå på vilje.
Vi er hjemme igjen! Like hele, like blide og ikke minst en flott erfaring rikere. Vi hadde vel egentlig planlagt å sove i telt i natt også, men når undertegnede plutselig kom på at hun hadde glemt å sende en helt nødvendig og viktig mail, var vi nødt til å vende nesa vår hjemover allerede i kveld. For lenge før vi kom til parkeringsplassen hvor gåturen bort til campen startet, mistet vi all form for nettverk. Derfor var det helt nødvendig å returnere til sivilisasjonen i løpet av dagen. Eller han fine mannen min, var faktisk villig til å gå opp og ned til bilen og ordne dette for meg. Synes det var for gæli at han skulle gjøre dette, særlig etter en ganske så strabasiøs gåtur på nesten 3 timer. Alle var ganske så slitne i kroppen, så da tok vi heller en enstemmig avgjørelse og pakket ned leiren etter en god og lang pause rundt bålet med deilig sjokolade og saft.
Selv om det ikke ble overnatting i natt også, fikk vi utnyttet dagen godt. Jeg har tatt en hel haug av bilder som jeg selvfølgelig skal dele med dere i morgen, men akkurat nå skriker dusjen på meg. Det klør overalt, men tror først og fremst det skyldes alle myggstikkene. Eller kan det være fordi jeg fortsatt går i de samme klærne jeg dro i. Ugg bugg pølse med lugg, jeg er nødt til å få de av meg!
I går var det sommerstemning fra morran til kveld, og vi i familien Thorsen slapp alt vi hadde i hendene og føyk avgårde ut på Sandestranda på Randaberg. Her bodde jeg for over 25 år siden, og den gangen la jeg min elsk på denne herligheten. Har hatt med meg den ene venninnen etter den andre ut hit, og alle er enige om at dette er litt av en perle. Vi ligger selvfølgelig ikke der hvor alle de andre ligger, men parkerer et stykke unna den offentlige parkeringsplassen hvor vi har funnet vår egne lille oase…omtrent helt mutters alene.
I går var vi tre familier som møttes med stort og smått. To, tre og firbeinte koste seg i timesvis, og den nyinnkjøpte flamingoen var selvfølgelig med og spredte glede. Da vi var på Bali i sommer og skulle avgårde på en sykkeltur, så jeg plutselig et stort rosa flamingohode bevege seg opp og ned langt borte i horisonten. Jeg snudde og ba flokken min vente på meg til jeg hadde fått tak i vedkommende som eide den. Ei dame fra statene smilte godt når jeg sa at den MÅTTE jeg ha. Hun hadde selvfølgelig ikke kjøpt den på Bali, men på nettet. “No problem”, med andre ord. Det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å kjøpe et par stykker på Nordstrom. For selvfølgelig skal min kjære Simone også få en ♥
Åhhh, jeg håper virkelig vi kan få et par dager til med slikt vær. Det er synd å si det, men dette var altså vår aller første dag på stranda her i Norge i år, og det er jo faktisk ikke greit.
Men nå dere, er det pakking og vekking av mann og barn som står på menyen. For vi skal på telttur…igjen. Mille er nok ikke vanskelig å få i gang. Det blir nok verre med pappaen som var ute med gutta i går. Får ta det pent å rolig sånn i startetn, så blir det nok fart i han etterhvert.
Kameraene skal selvfølgelig være med, men for aller første gang på to år er jeg usikker på om det kommer noe blogg i morgen. Aner ikke om det er nett der. Macén blir hjemme, buhuuuuu, men jeg håper å få sendt en melding til dere via mobilen. Det er lov å håpe 🙂
Nå er hele huset i gang med å forberede dagens utflukt og ikke minst de kommende dagene hvor vi skal på telttur. Nå må dere for guds skyld ikke tro denne familien er en sånn “sprekas-gjeng” som så populært skal gå den ene toppen etter den andre. Nei, langt derifra! Vi bare elsker å ligge i telt, selv om denne gangen blir noe annerledes.
For som mange vet, så pakker jeg med meg hele huset når vi skal på tur. Har til og med pakket i koffert på telttur, men det blir ikke aktuelt denne gangen. For det går ikke an å kjøre dit vi skal, så det blir å bære alt selv. Teltet må derfor bli det lille fjellteltet, ikke det med to rom og kjøkken, og vi må nøye oss med madrasser som er 2-3 cm tykke. Det blir ingen dyne og pute, men soveposer og genser til å ha under hodet. Men gjør det noe da?! Neida, vi storgleder oss.
Fiskestengene er pakka sammen med Stormkjøkkenet. Dette blir moro!
Selvoppblåsende madrass. Hmmm, det var jammen meg ikke mye å skryte av…
Litt kaos overalt nå. Dyra er urolige, for de merker at det er noe på gang. Pippi-luska skal selvfølgelig få være med, men Lala for nøye seg med hjemvendt Pelle-mann.
Nei, nå må jeg få ræ.. i gir. Strandbaggen skal pakkes, for det skal bli strålende sol i dag, og det skal nytes.
I går kom altså han far hjem fra havet. Rakk så vidt å savne han, for han har ikke vært borte så lenge, men gud så deilig det var allikevel å krype inn i armkroken hans igjen ♥
Mens vi sitter og koser oss med kveldsmaten, printer han ut et ark og legger det foran meg…konsertbillett til Gabrielle, her i Stavanger! Wow! Visste ikke engang at hun skulle komme hit. Jeg er i ekstase, selv om det er hele tre måneder til, thihiii.
Elsker sangene og rytmene til Gabrielle, og det skal bli så kjekt å oppleve henne her i hjembyen, på favorittstedet Folken. En evighet til, men det er alltid kjekt å ha noe å glede seg til. Snill han mannen min altså!
Bildene over tok jeg i Oslo siste jeg var der, en knallkonsert på “Over Oslo” arrangementet. Nå blir det nedtelling til vi møtes igjen.
Nå skal fjellteltet opp i hagen, for nå planlegges det enda en liten tur før skolestart. Sist teltet ble brukt var i Kongeparken på russetreff med Pelle. Vi tar ingen sjanser, så nå skal vi teste om det fortsatt er intakt. Samtidig impregnerer vi det, for Stavanger-været er ikke til å stole på for tiden.
Ønsker dere alle en super fredag og ikke minst GOD HELG!
Den det er aller vanskeligst å kjøpe gave til, er Bjørn Erik. Han er først ute med å haie til seg alt av duppe-ditter, er ganske så kresen, og de fleste tingene på ønskelista hans koster flesk. Når jeg spør han om hva han ønsker seg, så kommer det aldri noe fornuftig svar. Eller som regel så sier han at jeg ikke trenger å kjøpe noe, at han har alt. Snille unger og villig kone…det holder for han, blæææ.
Så da legger jeg hjernen i bløt, og kjøper masse “unyttige” småpakker. For innerst inne vet jeg at alle liker å få pakker. Han ble noe paff, når han på sist bursdag fikk Quesadillajern fra Europris til den nette sum av 199 kroner. Kunne jo ikke være bra, mente han. Eller han turde jo ikke å såre meg å si det rett ut, men hele kroppsholdningen hans fortalte meg at han var skeptisk.
Jeg må innrømme at det er et lite stykke igjen til jeg klarer å lage den perfekte Quesadillaen, men jeg gir ikke opp. Må forsøke å styre meg med osten, for jeg har en tendens til å tenke at det aldri er nok!
Bomma litt på størrelsen på lompene første gangen, men disse passet perfekt…
To ganger klarte jeg å glemme å legge en lompe på toppen også. For et griseri! Ikke å anbefale…
Mille har svært få venner, så når nabojenta Kaja dukket opp både i går og idag, legger jeg alle planer til side og lar jentene nyte hverandres selskap. Det har gått i Monster High dukker, Lego Friends og serien “Ponniskolen” på TV, og mens jentene har holdt det gående, ganske så selvstendige, har også jeg måtte finne på noe.
Det har blitt så fint foran huset etter at jeg brukte høytrykkspyleren og fikk vekk alt av ugerss mellom beleggningssteinene, så i dag bretta jeg opp ermene, og begynte bak også. Det er ikke all verdens plass vi har, men fyfader for en drittjobb. Tok meg hele seks timer, men så ble det jaggu meg fint til slutt. Nå blir det mange runder med kokende vann over steinene, for å drepe alt av ugressrøtter og frø. For når jeg først har lagt så mye jobb i dette, kan jeg liksågodt gjøre litt ekstra før jeg tar på ny sand. Sanden har forresten ugressdrepende middel i seg, men av erfaring tar det ikke knekken på alt…
Pippi var selvfølgelig med, men ugangskråka klarte å rulle seg i kattebæsj et par timer før jeg var ferdig. Plasserte henne så jeg kunne holde et øye med henne, og der satt hun og furta til hun måtte to runder i badekaret. Tror hun er litt sur på meg ennå, for hun har lagt seg i hi i kurven sin…med rompa mot meg, thihiiii.
Nå skal det blir godt med hjemmelaga is og beina på bordet resten av kvelden.
Jøss, det tok jo helt av det innlegget i går. Godt å vite at jeg ikke er aleine om å “irritere” meg over visse ting. Men nok om det!
Noe av det Bjørn Erik og jeg kanskje er mest uenige i, er det å være litt mer imøtekommende på ønskene til ungene. Bjørn Erik, sikkerhetmannen sjøl, brummer ofte “NEI” før han i det hele tatt har fått tenkt seg om. Vel, nå er ikke dette noe “big issue”, det er ikke ofte vi gjør noe stort nummer ut av det, men jeg sier nok “ja” oftere enn han. Må innrømme at jeg tapte sist gang på Tusenfryd når jeg sa ja til å la Mille få henge i en slynge alene flere meter over bakken. Han var steil der, og jeg er nok enig at det er best å vente noen år til.
Det finnes mye god omsorg i et “nei”, men av og til må det være lov å la ungene glede seg over å “vinne” litt. I går når jeg ba Mille om å gjøre seg klar til natta kl. 21:30, som forøvrig er ganske seint for henne som 9-åring, spurte hun pent om vi kunne hoppe i jacuzzien og bade oss inn i nattetimene. Helt bak mål egentlig, for jentungen trenger jo søvn, men når jeg fikk tygd litt på det, så hvorfor ikke?
Vi tente stearinlys, gikk og dusjet og jumpet oppi bak. Lo og fortalte skrøner helt til kl. 23:30. Det er fortsatt sommerferie, og da må det være lov å tøye de faste rutinene bittelitt. Nå som storebror Pelle er bortreist får Mille lov å breia seg ut i den store dobbeltsenga hans, og da sover hun glatt 12 timer i strekk. Blir nok sein start på dagen hennes i dag, men det er helt innafor…en gang i blant.
Godt han far ikke var hjemme, for han kan ikke fordra at jeg har med kameraet rundt vann. For tenk hvis, hva hvis…
Jeg får vel sette i gang stekepanna og spre litt godlukt i huset. Hun har næringsvett hun frøkna mi, så jeg regner med at jeg ser henne ganske snart.
De fleste som stikker innom bloggen min, har nok fått med seg at jeg stort sett er ei gladjente som liker å dele små positive hverdagslige ting. Det betyr ikke at jeg ikke har dårlige dager, eller opplever motgang, men å dvele og henge seg opp i det, er så absolutt ikke min greie.
Når man nærmer seg 50 med stormskritt, så sier det seg selv at kroppen gjerne ikke henger med til enhver tid, at man dumper borti uønska hendelser og ikke minst mennesker som kanskje ikke vil en vel. Som voksen så takler man det ene etter det andre på strak arm, vel, jeg gjør i alle fall så godt jeg kan. Jeg er blitt såpass bevisst på at jeg kun kan takke meg selv for valgene jeg tar. Gjort er gjort, spist er spist, get over it!
Jeg er noe konfliktsky. Jeg sitter ofte heller å jatter og snur kinnet til hvis det er noe jeg helst ikke vil ta stilling til. Nå blir dere sikkert sjokka, men jeg velger mine kamper med omhu. Vel, når det kommer til barna mine, rasisme eller politikk, våkner katta i meg. Da er jeg ganske så steil og diskuterer gjerne så busta fyker.
Men i steden for å skrive side opp og og side ned, skal jeg gjøre som fjortissene og liste opp ting jeg ikke kan fordra og som egentlig irriterer vettet av meg. Kunne sikkert holdt på i det uendelig, men begynner i det små med 5 kjappe;
Jeg kan ikke fordra at folk kommer for seint! Det forteller meg at de ikke verdsetter min tid, og det er som å pisse på meg. Sååååå respektløst! Når folk velger å komme for seint til lunsj, selskaper eller avtaler generelt, så klarer jeg så vidt å smile når de ankommer. Unnskyldningene er som regel bare pjatt som kunne vært unngått, og jeg har ingenting til overs for det.
Ikke fortell meg hvem jeg bør omgås med eller ikke. Når folk skal “advare” meg mot nye bekjentskaper og omtaler dem negativt, merker jeg at jeg tenner på alle pluggene. Jeg er en voksen dame som selv vil gjøre meg opp mine egne meninger om de jeg møter på min vei. Jeg er ikke interessert i “flausene” vedkommende har gjort tidligere. Som oftes er det bare ondsinna sladder. Alle fortjener en ny sjanse.
Ikke start en disusjon i fylla eller betro deg til meg på en snurr. Jeg har et ganske spesielt syn på alkohol. Synes det kun bør nytes i godt selskap eller lystig lag, og tar avstand fra folk som skal dra meg til side å begynne å preike alvor. Kan ikke fordra det!
Jeg blir målløs av folk som ikke har unger eller dyr, og som ser på seg selv som eksperter på området og alltid skal gi “gode råd”. Å sammenligne egen barndom og oppdragelse, med dagens unger og samfunn i utvikling, blir alt for enkelt synes jeg. Jeg er åpen for diskusjoner, men å tro at man kan bruke samme oppdragelsesmal som for 50 år siden, blir for dumt.
Jeg forstår ikke hvorfor noen på liv og død må fortelle meg hvor mye de tjener eller hva nyinnkjøpte ting koster, altså dyre flotte ting. For meg blir det materalistisk sprøyt. Blir helt kvalm noen ganger, og merker jeg sliter med å glede meg på dems vegne. Elsker at folk slår seg opp og frem, det fortjener de, men med en gang det skal måles i penger eller kostbare ting, ramler jeg av.
Jøss, det var litt av et oppgulp! Litt godt også…Visste ikke helt hvilke bilder jeg skulle poste med, var ingen som passet i arkivet mitt. Valgte bildene som ble tatt i morges bak husene her. Trenger jo ikke å dvele ved dagens utblåsing. Det er bare å komme seg videre. Opp og ut i finværet!
