Gårsdagen tur med Sol, var helt magisk. Jeg har lenge vært usikker på hvor trafikksikker hun er, om hun rett og slett takler å gå på tur uten å sprelle, men i går beviste hun en gang for alle at hun er en helt suveren turhest. Jeg må uansett få nevne at hun er ganske så sprek og slapper lite av og nyter omgivelsene sånn som jeg, men at vi to fra nå av kan begynne å utforske område rund stallen, er helt sikkert og visst.
Igjen er jeg sjeleglad for at Mille har lik hestesmak som meg. For jeg hadde aldri tørt å ri andre typer hester på tur, enn de små robuste islandshestene. Jeg er ikke komfortabel med å sitte for høyt oppe, og hadde derfor ikke kunnet steppet inn de dagene Mille ikke kan. Når sant skal sies så hadde ikke kroppen min klart å komme seg opp og ned på en stor hest aleine heller, jeg måtte hatt hjelp, så det her passer meg perfekt.
For på en slik lang tur, trenger alle en pause underveis. Både to- tre og firbeinte hadde godt av å strekke på beina og bare nyte målet vi kom til. Jeg var først litt usikker om jeg turde å ri aleine helt til Vistestranda, men det gikk faktisk veldig bra. Det eneste Sol reagerte på er undergangene og andre hester som kommer løpende mot henne fra beitene vi går langs, og det er “piece of cake”. Jeg valgte å heller gå over selve veien de to gangene vi møtte på underganger og jeg klarer å holde henne sånn passe rolig når hun satte inn den ekstra “motoren” når andre hester ville hilse på henne. Vi var et godt team.
Solnedgangen på Vistestranda var helt nydelig. Jeg valgte å leie Sol ned til vannet den siste biten, for jeg kjenner ikke historien hennes, om hun liker vann i det hele tatt. Det var nok klokt, for hun vrinsket og fnøys som en okse, og ble ganske så vilter. Roet seg etterhvert, og var ganske så nyskjerrig på hva dette blanke var, men jeg ville ikke presse henne uti. Lot henne bare stå der å bli vant til bølgeskvulpet, et magisk øyeblikk…
Godt å ha liten hest når det her skjer, så man lett kan komme seg opp og ned. Man lar nemlig ikke skiten ligge, en er nødt til å hoppe av hesten å skyve det ut til siden…
Matpause…
Skeptisk…
Pippi-luska er også en fryd å ha med seg på tur. Hun ligger stolt i veska og skuer utover på alt som skjer, og går bananas når hun endelig får komme ned og løpe…
Nå skal jeg snart hente Mille hos Hege, og så bærer det avgårde til stallen igjen. Deretter skal vi hjem å pakke, for i morgen reiser snuppa til Oslo. Dere kan tro hun gleder seg til late dager i armkroken til mommo.
Herliga laurdag, for en flott dag å våkne opp til!
Vel, jeg føler meg bittelitt ensom da, for Bjørn Erik har reist på en ti-dagers jobb og Mille er hos Hege denne helgen. På mandag drar hun videre til mamma i Oslo og blir der hele høstferien, veldig rart, men så absolutt et stort ønske som var lett å innfri. Det er uansett ikke synd på meg, for om få timer kommer eldstemann på besøk. Det er en stund siden sist jeg klemte Dennis nå, så jeg gleder meg til å ha han rundt meg.
Klokken halv ni i går kveld ringte forresten Bjørn Erik meg og lurte på hvor jeg var. Han ble en smule overraska over at jeg dreiv å hang rundt på Ikea, for det er ikke akkurat favorittplassen min en fredagskveld. Jeg hadde derimot tilbragt de siste timene i godstolen til Amalie på Lash´n Brows by Amalie & Ingrid, for endelig har jeg begynt på prosjekt “bryn”. Jeg har gleda meg til det i en evighet, men har venta på riktig person som er god nok og som praktiserer “microblading”.
Microblading er permanent makeup som ser helt naturlig ut. Det utføres med små knivblad, det risses på en måte inn små hår, og når det blandes inn farge underveis, ser det ut som ekte bryn. For meg som ikke har bryn i det hele tatt, kun små lyse dotter her og der (så til de grader ødelagt av napping på 80-tallet), så er dette en etterlengta nytekning. Jeg har nemlig ikke behov for å sminke meg når jeg går ut dørene her i det hele tatt, unntatt bryna, men nå er det snart “history”. Jeg veit ikke helt om Amalie synes det er greit at jeg allerede nå rett etter første behandling viser hvordan jeg ser ut, men jeg er altså så fornøyd. Dette er morsomt jenter!
Ikea fangsten min. Nå når Mille reiser tenkte jeg å oppgradere rommet hennes litt, og da trengs det ryddekasser.
Jeg ble litt rød og hoven rett etterpå, men det var ikke noe problem å gå ut blant folk å vise seg…
Da skal denne frøkna her, få på seg ridetøyet og dra i stallen. Både kjerring, hest og hund skal forsøke seg på en liten tur utenfor selve rideområde, vi skal øve på trafikksikkerhet, så ønsk meg lykke til.
Jeg ønsker dere alle en finfin lørdag i dette utrolig flotte høstværet!
Nå har jeg akkurat kommet inn dørene her hjemme etter en lang dag på farta. Hva jeg har bedrevet med i kveld, må jeg nesten få lov til å komme tilbake til seinere, men før jeg finner sofaen så er jeg nødt til å vise dere hva Bjørn Erik har shoppa. Han har vært å nettet og funnet rariteter fra i Kina igjen, og denne gangen har han altså hanka inn en gedigen sovepose for stooooore folk. Tenk at det er mulig da dere!
Vi har de siste åra bygget oss opp en ganske så alright utstyrsliste som vi drar på tellttur med. Vi setter utrolig pris på den nyoppdaga fritidssysselen vår, men det er fortsatt noe som er litt så som så, og det er soveposene våre. For vi er jo ikke akkurat små noen av oss, og det fikk vi erfare på sist tur. Har du noen gang forsøkt å snu litt på deg i en sovepose? En trang sovepose? Det er et mikk-makk uten like, og det er jo derfor jeg alltid reiser på festiavaler med pute og dyne. Jeg kan nemlig ikke fordra å ligge i en trang sovepose i en stilling hele natta, det funker så utrolig dårlig.
Nå har derimot han flinke mannen min fått tak i en gigantisk sovepose. Man kan faktisk spinne rundt i den uten problemer, den er rett og slett helt rå. Ikke all verdens tykk, den anbefales ned til 10 grader, men jeg er uansett vant til å ligge med raggsokker å lue når det blir for ille. Den her duger mer enn godt nok til vårt formål. Fin, ikke sant?
Latterlig morsomt å teste ut herligheten i stua. Pippi føyk rett inn i kurven sin av alt ståheiet, men når jeg krøyp nedi, kom hun krypende tilbake og la seg i armkroken min. Godt vår beste turkamerat likte den nyinnkjøpte rariteten…made in China.
Da er det bare å ønske dere alle en riktig God Helg, klem Nina
Jeg veit ærlig talt ikke om jeg skal grine eller le. Bjørn Erik har så til de grader lurt meg, men når jeg tenker over det, så burde jeg jo skjønt at det var noe på ferde.
For i en evighet nå, så har jeg gang på gang spurt han om vi ikke snart kan skifte ut dørene på kjøkkenet vårt og i tillegg male taket nede hvitt. Da har han grinete svart at han ikke ser poenget med all den jobbinga for han synes både kjøkken og tak fungerer fint for han, men i det siste har han altså forandre mening. Brått kjøpte han inn maling og her forleden tok han mål av alle skapene. Jøss, tenkte jeg, så flott, endelig skal jeg få det som jeg vil. Hmmm…
Det jeg derimot ikke skjønte, var at han hunken min allerede hadde gått til innkjøp av ny TV! En koloss på hele 75 tommer. Er det mulig? Han var ikke engang tøff nok til å være hjemme når den ankom huset, og siden jeg ikke visste noe, så var jeg faktisk på nippe til å sende den i retur og si det var en misforståelse. Djisuuus…
Som jeg sa så burde jeg jo skjønt at noe var i gjære, når han så plutselig hadde lyst til å oppgradere alt det andre her hjemme, men ikke i min villeste fantasi ville jeg trodd at det var for å få en slags “godkjenning” på nytt TV kjøp. Vi har alltid hatt god TV, det var ingenting i veien med den vi hadde, men her har jeg tydeligvis ingenting jeg skulle ha sagt. Størrelse er visstnok en stor “issue” blant disse mannfolka, så “I will rest my case”.
Ungene ble i alle fall glade, for nå får Pelle vår gamle og Mille hans. Jeg er jo forsovet happy jeg også, i hvert fall når jeg fikk det som jeg ville, nemlig alle ledningen skult inni veggen, men det beste av alt er jo at jeg snart får hvitt tak og kjøkken, thihiii…
Velkommen til vår kinosal…
Fikk plutselig lyst til å tørke støv og vaske gulvet, rart det der når man får noe nytt i hus.
Den beste medisinen når en møter motgang, er å holde hjulene i gang, og det er denne familien sånn tålig flinke på, synes jeg. Møte hos HABU i går var i alle fall en positiv opplevelse…igjen, for der blir Mille alltid godt ivaretatt. Det er ikke til å stikke under en stol at vi forsøker å få flere legekyndige personer til å uttale seg om saken vår, at vi konstant er frampå med hva vi står i og ønsker akkurat nå. I går følte jeg vi fikk forståelse av at vi er inne på noe viktig, at vi som foreldre faktisk har rett. Vi merker selvfølgelig at det er et “touchy” tema, men etter å ha gått nøye i gjennom Mille sin helsetilstand, og ikke minst oppdatert vekstkurven hennes, så ser vi jo at vi får mer og mer medhold. Om vi derimot klarer å få med oss leger som vil tale vår sak og som agerer, er en helt annen greie. Så vi får holde trykket oppe, og håpe situasjonen snart snur til Mille sin fordel, for det fortjener hun.
Det var kun en liten time igjen av skoledagen når Mille var ferdig med alle kontrollene sine og det visste på forhånd. Vi dro derfor rett i stallen og tok i mot rideinstruktøren Jofrid Aasland. Wow, Mille var så dyktig. Hun enset ikke oss foreldres om stod på sidelinja og iakttok en eneste gang, men stod på som en helt og sugde til seg masse god lærdom. Svetten rant av både hest og jentunge etterpå, og vi var alle enige om at dette må gjentas igjen.
Pippi har ikke på noe måte lov å være ute på banen i ridehallen, men så sitt snitt til å krype under stengselet og joine oss i full galopp. Hun har respekt for hestene, men er på ingen måte redd. Når Bjørn Erik demonstrativt kom for å hente henne, for hun hører jo ikke på han når han roper, forsvant hun under hesten og forsøkte å gjemme seg for han. Må vel innrømme at jeg holdt pusten et øyeblikk der…
I dag kvier jeg meg litt for å gå ut dørene her. Jeg har nemlig tatovert leppene mine på Avea Klinikken hos “Lash’n Brows by Amalie”, og har blitt en smule hoven, noe som er helt normalt. Jeg tenker de fleste kommer til å tro at jeg har vært å fylt de opp, men det har jeg altså ikke. Tatoveringen gir meg kun en fin fresh farge og jevner ut arrene etter kviseutbruddene mine. Jeg gleder meg til å dele sluttresultatet med dere, men tror jeg drøyer det et par dager til.
Nå skal jeg forberede meg til nok en rekreasjonsdag i stallen, så da skrives vi heller mer i morgen, dere.
Nå er vi på vei til HABU, Barne- og ungdomshabilitering poliklinikk. Hvert år besøker Mille denne plassen, for det er her er de gode på tverrfaglig habilitering og veiledning for barn med funksjonshemning. Mille synes ikke alltid det er like kjekt å ha 5-7 personer rundt seg som nøye undersøker henne, men hvis hun er i riktig humør kan det hende hun liker all oppmerksomheten. Jeg regner med at det vil gå bra i dag, for rett etterpå skal vi få besøk av Jofrid i stallen.
Jofrid er instruktør og ekspert på islandshester.Hun er eier av Baklia Islandshester og det var hun som trente opp vår Sol like før vi kjøpte henne. I dag kommer hun altså i stallen vår, og både Mille, Helle (vår ukentlige trener) og jeg skal ha hver vår individuelle time. Vi har nemlig aldri helt fått teken på hvordan vi går fra tølt til trav og omvendt, men jeg regner med at Jofrid har svaret. Det blir med andre ord en travel dag det her, men herregud som vi gleder oss.
Mille går virkelig inn i oppgaven sin for at alt skal være på stell i stallen. Børstene er tatt med hjem, og de har alle fått en omgang i vaskemaskinen. Av erfaring har jeg skaffet oss spesielle vaskeposer, så vi unngår får mye hår i vaskemaskinen. Jeg har vel hørt at man ikke skal gjøre det med de fine trebørstene, men jeg tok sjansen. Ble skinnende reint, og etter at Mille fikk ryddet alt på plass igjen (mora var ikke nøye nok), var hun ganske så fornøyd med arbeidskassene sine igjen.
Vi merker alt utstyret, for alle jentene shopper tingene sine fra samme butikken og har likt…
Knallkjekke vaskeposer.
Mora har lagt alt feil, så her gjøres alt på nytt igjen.
Denne nytekningen har vi ventet på i en evighet. Mille har endelig fått seg GPS touch klokke, og hun er i ekstase.
Når jeg var liten og bodde midt i Oslo by til jeg var syv år, var det fritt fram for skrullete hinkehoppende meg å gå over gata for å snope på favorittkiosken på hjørnet, eller å dra ned på lekeplassen tre kvartaler unna. Jeg hadde hverken mobil eller klokke, men foreldrene mine var uansett trygge på at jeg var å se igjen møkkete og glad hjemme igjen til avtalt tid. I dag derimot, kvier mange seg for å sende barna sine ut dørene hjemme uten oppsyn, det kan i alle fall jeg som mamma til ei noe spesiell jente skrive under på.
For selv om vi bor flott her ute på øya vår med lite trafikk og i et trygt nabolag, har jentungen vår på ti år kun vært ute og lufta seg alene i selve gata vår. Hun har som jeg har nevnt utallige ganger før et sjelden syndrom, som gjør at hun ikke alltid handler rasjonelt og hun er ofte impulsiv og mister fokus med det hun holder på med. Derfor blir hun kjørt til og fra skolen med drosje, og ellers er vi som foreldre aldri langt unna når hun er ute på sprell.
Vi har utallige ganger forsøkt å gi henne litt pusterom, når det kommer til besøkene hennes i stallen. Det er der hun trives best, og også der vi føler hun har det tryggest. Det vi derimot har erfart gang på gang, er at hun ofte ikke får gjort det hun er der for å gjøre. Det er nemlig ikke vanskelig for Mille å henge en hel dag i stallen uten å ha møkka, ridd eller stelt hesten. Vi har mer en en gang kommet for å hente henne i kvellinga, hvor vi i hastefart har vært nødt å hjelpe henne for å i det hele tatt komme oss i seng den dagen.
Til nå har vi gitt henne frihet, ved at hun for et par år siden fikk arve en mobil. Problemet har derimot vært at hun konstant går tom for batteri og vi klarer derfor ikke å nå henne. Hun bruker nemlig mobilen til alt annet enn det hun skal, og glemmer å lade den underveis. I tillegg får hun ikke lov å ri med den, så vi har gang på gang funnet den i salrommet…på lydløst.
Nå ser det derimot som om vi har kommet til en mye bedre løsning som fungerer bra for oss alle. Vi driver for tiden å tester ut den nye GPS klokken fra GPSFORBARN.NO, og den har til nå blitt et kjærkomment hjelpemiddel i hverdagen vår. Mille har fått mye mer frihet, og vi som foreldre har funnet litt ro. Jeg får nemlig alltid tak i henne, og hun synes faktisk det er stor stas å ha sin egen klokkemobil.
Jeg programmerer klokken og følger med på den fra min egen mobil via en app jeg har lastet ned. Jeg har ikke helt satt meg inn i alle funksjonene, men til nå bruker vi den som følger: Klokken vekker henne hver dag på hverdagene. Deretter går det en alarm som indikerer at hun skal pusse tennene og etterhvert piper den også når hun skal gjøre seg klar for drosjen som henter henne. Jeg har satt klokken til å være i hvilemodus når hun har undervisning på skolen. Da skal ingen kunne forstyrre henne, da fungerer den kun som en vanlig digital klokke. Samtidig har jeg gitt klokken mulighet til å motta innkommende samtaler fra ti forskjellige selvvalgte nummere til kjente, og dette har til nå fungert veldig bra.
Det aller beste, er at jeg hele tiden kan se hvor hun er. Klokken er så nøyaktig at den faktisk viser om hun er inni selve stallen til Sol, eller om hun er i ridehallen. Mille synes selv det er veldig stas, så i begynnelsen ringte hun meg i ett sett for å fortelle hva hun gjorde, men nå er hun litt mer avslappet til det. Nå ringer hun når hun sitter på hesteryggen og når hun vil bli hentet. Fungerer utmerket, og det gleder meg å se at hun nyter den nyoppdaga friheten sin.
Vi har ikke hatt klokken så lenge, men jeg vil nevne et par andre finesser for dere også. Jeg får tekstmelding hvis telefonen har lavt batteri (ca tre dagers batteritid), eller hvis Mille har forsøkt å ringe meg og jeg ikke har fått det med meg. Det er også fullt mulig å programmere klokken til å gi beskjed hvis barnet beveger seg utenfor et gitt område. Vi har ikke testet dette ennå, for vi føler oss trygge på at hun fortsatt holder seg på øya vår eller i område rundt stallen. Det som også er et pluss, er at hun har en alarm-knapp hun kan trykke på, som sløyferinger til meg, Bjørn Erik og storebror Pelle. Veldig greit å ha, selv om jeg håper hun aldri får brukt for det.
Vi har ennå et stykke å gå før vi kan alle klokkens funksjoner, men jeg ser som sagt allerede nå at det er et godt hjelpemiddel i hverdagen vår. Det kjekke er også at Mille synes klokken er kul og jeg er helt enig med henne. Det er ganske morsomt å bruke touch og ikke minst snakke i høyttaler med sine kjente og kjære. Jeg ser også ofte at hun lar mobilen ligge, og det gleder meg. Før satt hun med nesa i mobilen “all the time”, men det har så absolutt avtatt. Kanskje de minste heller burde hatt en GPS klokke i steden for mobil?
Jeg synes ofte der er morsomt å bruke satellitt oversikten for å se hvor snuppeline er. Jeg er nemlig så utrolig dårlig på kart, så kjente bygninger og veier passer meg mye bedre.
Jeg tenker vi tester ut klokken en stund til og lager et nytt innlegg om erfaringene våre etterhvert. Spennende og morsomt prosjekt, som jeg håper ganger oss alle.
Selv om helgen startet trist og leit, så har vi i familien Thorsen allikevel klart å legge det til side og konsentrert oss om å ha det kjekt. Jeg var veldig glad for at jeg klarte å motstå fristelsen med venninnekveld på byen fredag, etter at vi var hele 32 stk. som hadde lånt VIP salen hvor vi så Absolutely Fabulous. Vi fikk lov å ha med oss jodlebobler inn på kinoen, men når en ikke er helt i form, så veit jeg det er lurt å holde seg unna alt som heter alkohol. Jeg hadde en lang dag foran meg på lørdag, og tanken på å være trøtt og kanskje også litt molefonken, kom ikke på tale.
Dagen i går glir rett inn i fin familie- og vennedag. Han far disket opp med egg og bacon til frokost, for med tanke på det rushet vi skulle begi oss ut på, trengte vi masse energi. Vel, aner ikke om den kosten der er den beste, men det ga oss i alle fall en god start på dagen. For i går var det reine stevnefesten “all over” i hele Rogaland. Vi var så heldige å bli invitert, og da stiller vi selvfølgelig opp.
Først gikk turen til “Stall Friheten” hvor snille nabojenta vår Kaja rir. Mille sin trofaste venn, ville så gjerne vise oss plassen sin, og det er altså så moro å se hvordan disse jentene har vokst, hvordan de mestrer disse store dyra og hvor trygge de er i dette miljøet. Det er en fryd å kunne slippe de ut av synet for en stakket stund, for vi ser at de klarer seg godt på egenhånd, at de vokser med oppgavene.
Deretter gikk dagen slag i salg, fra den ene stallen til den andre. Vi endte selvfølgelig opp hos vår egen Sol til slutt, og ble hos henne helt til kvellinga. Dere kan tro det var deilig å komme hjem til han far da, til hjemmelaga tandoori og spennende film på agendaen. Har dere sett “Alice through the looking glass”? Det er ikke vanskelig å skjønne at Tim Burton har hatt en finger med i spillet her, djiiisus for en fantasi. Elsker at Mille har blitt så gammel at hun kan se slike sjangere. Det var spennende fra begynnelse til slutt, og så flott laget. Anbefales på det sterkeste.
Mille får sjokoladepålegg på skiva en gang i uka…
Tiggefrøken Pippi, give me some!
Det var faktisk ikke så godt med Oboy allikevel. Det blir for søtt, og jeg angrer hver gang i skuddåret.
To gode trofaste venninner…
Kaja i farta!
På slike lange utedager, må Pippi selvfølgelig være med, men på ukjente steder må jeg ha litt kontroll på henne.
Randaberg…
Det ble min tur til slutt også. Beste terapi for sur kjerring det der…
Det er ikke alltid “hesten” er i fokus. Jentene i stallen er oppfinnsomme…
Vi var nødt å låne båsen ved siden av vår kjære Vilja vi hadde før mens jeg møkka, og Mille underholdt jentene…
Nå skal vi snart ut i stallen igjen etter å ha vært å sett Pelle spille innebandykamp. Bjørn Erik skal ut å lufte Harleyén og jeg regner med vi ser han i stallen om et par timer. Jeg lurer ofte på hva vi gjorde i helgene før, når vi ikke dreiv med hest? Hmmm, det husker jeg rett og slett ikke.
