Blidfisene!

Heihei, fra Danmark!

Tenk, nå nærmer det seg altså slutten på eventyret for denne gang, og det ble litt av en pangavslutning. Først lugga det skikkelig, for så å åpne seg nok en opplevelse uten sidestykke, i selveste Canada, Toronto.

Jeg sovna alt for seint natt til i dag, men han snille hunken min lot meg sove ut mens han selv lista seg lydløst opp i gryninga. Et par timer seinere vekte han meg opp med leiebil ordna og selv var han super entusiastisk og megaklar for et aller siste sprell. Jeg skulle altså allikevel få oppleve Niagara Falls, og spenningen var til å ta og føle på hele bilturen utover. Først måtte vi derimot komme oss på første og beste kjøpesenter, for de fire koffertene våre er på tur på egenhånd. Toronto møtte oss med tre minusgrader og snø i lufta, så ikke pokker om vi kunne møte det været der i Las Vegas klærne våre. Forsikringsselskapet forstod selvsagt dette, så etter en drøy time med intens shopping, stilte vi opp forventningsfulle til tusen i splitter nye klær fra topp til tå.

Wow, for et syn Niagarafallene er på denne tiden av året, dere! En skulle kanskje tro det er best å ta dette innover seg når det er sol og sommer og det blomstrer og gror på alle kanter, men det var søren meg litt av et syn i det kalde vinterværet også. Jeg var målløs, helt trollbundet, og hadde vanskeligheter med å løsrive meg fra herligheten. Bulderet, som til tider hørtes ut som kanonkuler som kom susende, og fargene, som forandret seg totalt etterhvert som det var solskinn og snøvær, var rett og slett spektakulært.

Det er vanskelig å forstå hvor stort det her egentlig er, hvor lite menneske blir i forhold. Det er også helt ubeskrivelig at det over flere tusen år, har blitt som det har blitt. Gjennom de tre strykene, går det hele 5720 kubikkmeter vann i sekundet, og det blir for meg helt uvirkelig. Det er så enormt store naturkrefter ute og går her, at en blir svimmel av mindre.

Det som derimot forundrer meg, det jeg trodde var oppdikta Donald Duck historier og ikke var sant i det hele tatt, er alle hendelsene tilknyttet gærningene som på en eller annen måte har risikert livet sitt utfor det her. I over hundre år har nesten tyve personer satt utfor på en eller annen sinnsyk måte, og selv om noen har vært heldige og overlevd, har flere av dem mista livet momentant eller seinere i følge av de alvorlige skadene de har pådratt seg. I dag er det selvsagt strengt forbudt, og medfører enorme bøter hvis de forsøker seg, men helt ærlig dere, hvem er gærne nok til å finne på noe så crazy?!

Bjørn Erik og jeg holdt oss nå i alle fall på riktig side av rekkverket, men kjente så absolutt på svimmelheten når vi lente oss bittelitt fremover for å ta mesterverket i nærmere øyesyn. Fyttikatta så rått det var dere, helt magisk og så absolutt verdt den “lille” avstikkeren på veien hjem fra junaiten.

American Falls

Det ble selvsagt shoppet litt julepynt igjen…

Julecampingvogn med ekte lys!

Horseshoe Falls

Nå er vi altså bare noen få timer fra å klemme ungene igjen, og jeg kan ikke få sagt hvor deilig det skal bli. Det at det i tillegg er helg, er jo bare helt fantastisk. 

Det kommer forresten flere innlegg fra turen vår når vi har landa hjemme og henta oss inn litt. Jeg er på langt nær ferdig med å gå gjennom alle bildene, så dere må holde ut litt til…

Tusen takk til alle dere som ville være med oss på ferden, I love you all a lot 

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #canada #toronto #niagarafalls

Lost in space!

For et mareritt!

Det siste døgnet har rett og slett vært helt for jæ… Det planlagte flyet vi skulle ta fra Las Vegas til Toronto i går, ble etter utallige forisnkelser kansellert på grunn av dataproblemer, så rett over midnatt måtte vi plukke opp baggasjen vår på 100 kg igjen, og takke ja til innlosjering på det bruneste hotellet “ever”. Back in Las Vegas. 

Slik skjer, men gudskjelov første gang for min del. Jeg burde vel egentlig ikke klage, men dere som kjenner meg veit jo at jeg har megaangst for hotellrom med vegg til vegg teppe og tykke tepper på senga. Jeg kødder ikke når jeg sier jeg lå med skoa på den natta, uten å røre meg fra flekken i redsel for å tulle meg inn forbi det hvite lakenet i direkte kontakt med dyna. 

Litt surmulen, stod vi opp tidlig dagen etter, for å ta fatt på hjemreisen igjen, denne gangen via Calgary og London. Den planlagte sightseeing til Niagara Falls, gikk derfor i dass, så den ekstra lille baggen vi hadde pakket med varme klær var unødvendig, og ble derfor også sjekket inn med resten av baggasjen.

Men stopp en halv her dere, jeg er ikke helt ferdig med opplevelsene fra det “brune hotellet”. Deppa gikk vi for å innta frokosten, med ti dollar vi hadde fått i “matpenger”. Hotellet bød på buffé, med et ekstra mellomlegg på ytteligere ti dollar. Vi nordmenn er nok i overkant bortskjemt når det kommer til mat, for makan til dårligere buffé skal man leite lenge etter. Når de ikke hadde brød, juice eller ost for den saks skyld, hang geipen min enda noen hakk, og jeg var “done” på ti sekunder. Vi tok derfor et raskt farvel med hotellet, og jeg kjente et stikk i hjerte når jeg så den ensomme slitne dama på min egen alder, sitte på akkurat den samme spillemaskin hun gjorde for seks timer siden, så trist.

Tilbake på flyplassen igjen, gjennom samme prosedyre, for så å henge i loungen et par timer før flyet skulle ta oss til Calgary, eller skulle det egentlig det? NEI! Sur dame i skranken, så oss ikke i øynene når hun ba oss henvende oss i ny luke med milelang kø, med et hav og andre forbanna reisende. Jeg fikk forresten beskjed om å passe munnene min, hvis ikke hentet hun politet, jeg hadde nemlig impulsivt kommet med et høylydt “FUCK” når vi igjen fikk beskjed om at vi ikke fikk reise denne gangen heller.

Bjørn Erik tok deretter grep. Han chatta med flyselskapet med den ene mobilen, stod på vent for å snakke med “help” på den andre og med den tredje fikk han tak i forsikringsselskapet vårt hjemme i Norge. Samtidig fikk vi beskjed om å hente baggasjen vår igjen, og gå gjennom hele smørja enda en gang, vel, etter at vi hadde fått ordna oss ny avgang. Djiiisus! 

Henger dere på ennå? Hadde dere sett meg der og da og jeg hadde vært en tegneseriefigur, så hadde det nok pimpa glør ut av hodet på meg, og jeg hadde vel havna i arresten også hvis det ikke hadde vært for en tålmodig mann. Han klarte å få tak i de rette personene, så plutselig var nye billetter i boks…igjen, til Norge via Toronto. Da vi derimot skulle hente baggasjen vår, var den “gone”, den var nemlig sendt med flyet vi ikke fikk være med på, den var på vei til Calgary. Varselslampene begynte og lyse, og ansvarlig daglig leder for flyselskapet så rødt. Regel nummer 1 – all baggasje skal alltid følge den reisende, og sikkerhetsregelen om at baggasjen skulle vært hentet ut av flyet før det tok av, var brutt, så her skulle det visstnok hentes folk inn på teppet, hoder skulle rulles. Jaja, dem om det, I couldn´t care less. 

Baggsje, eller ikke, det hjalp ikke oss noe fra eller til uansett, og på det tidspunktet ga jeg egentlig blanke fa.. Jeg var bare glad for at noe skjedde, at vi endelig fikk tak i de rette folka som hadde ansvar nok til å få de riktige brikkene på plass. Jeg var selvsagt ikke helt sikkert på om vi kom med denne gangen heller, men det gjorde vi, som de første folka ombord. Etter fem minutter sovna jeg, og business class har aldri vært mer kjærkomment.

Vel fremme i Canada, Toronto, ser ting plutselig mye lysere ut. Klokka er halv fire på natta her nå, men vi er innlosjert (denne gangen tok vi saken i egne hender), på et veldig bra Hilton hotell. I morgen har vi bestilt oss leiebil, og skal ut og shoppe klær fra topp til tå, samt en del toalettsaker. Deretter går turen til Niagara Falls, før vi igjen forsøker å venda nesa vår hjemover. Jeg takk skaperen for at jeg har en tålmodig mamma hjemme som holder fortet, for uten henne hadde jammen meg disse utfordringene vært mye større. Nå skal jeg derimot krype til sengs, smyge meg inn til bautasteinene min, som holdt hodet kaldt og ordnet opp, akkurat som han pleier 

God natt, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #canada #toronto

Neon sprell på gang!

God morgen, dere!

I skrivende stund sitter vi og venter på flyavgangen som skal ta oss til Canada, Toronto. Der har vi hele 11 timers stopp, før vi drar videre til London. Vi har leid bil så vi får utnytta tiden maksimalt, så for aller første gang har jeg faktisk gledet meg til å ta fatt på hjemveien etter en ferie. Som regel surmuler jeg skikkelig, for jeg har aldri vært en “borte bra, men hjemme best” person, men nå blir det jo plass til enda en lite eventyr, og da kan man så absolutt ikke klage.

Hadde det ikke vært for min  årvåkne venninnen Vibecke, så hadde det aldri blitt noe Canada stopp på oss, eller faktisk ingen hjemreise i det hele tatt. For nå er det påkrevd å søke eTA (Electronic Travel Authorization), få godkjent innreisetillatelse for alle som kommer i fra visumfrie land. Det er egentlig en relativt rask prosess å få dette gjennomført, men vi hadde aldri rukket å få det godkjent på samme reisedag, så jeg ble ganske så happy når jeg fikk denne viktige beskjeden et par uker før vi skulle dra. Det er nytt fra i fjor, og har rett og slett gått oss hus forbi. 

Duoen har forresten gjennomført verdens kuleste lille minigolf turnering her i Las Vegas, and guess what?! Bjørn Erik vant over meg for aller første gang. Ganske så rart egentlig, siden han tross alt har lang erfaring fra å spille vanlig golf. Nå er det ikke sånn at vi gjør dette ofte, men vi forsøker nå å få det til sånn innimellom, og det har blir et leven uten like hver bidige gang, fordi han er verdens dårligste taper.

Vi tar altså det her dønn seriøst, så når vi fikk vite av Kristin og Dennis at det på deres gamle hotell, Rio, hadde egen Kiss minigolfbane, i neonfarger, var dette noe vi selvsagt var nødt til å få gjennomført. Wow, det her var virkelig et kult sted, dere! Kiss låter på full guffe, og råtøff bane. Selvsagt utrolig kjedelig å tape, med hele ti poeng, men mannen i billettluka fikk meg fort i godt humør igjen. Det gikk nemlig an å kjøpe et hav av Kiss effekter ved siden av banen, og når han hørte at vi kom fra Norge, fikk vi vite at han nylig hadde sendt førti poser “luftgitarstrenger” til en ihuga norsk Kiss fan i hjemlandet vårt. What?! Luftgitarer finnes jo selvsagt ikke, det er jo noe man bare mimer, men Kiss klarer altså å tjente penger på små tomme poser med skriften “Kiss air guitar strengs”. Hvor sprøtt er ikke det da, dere?!

Lyst på luftgitarstrenger?

Neste gang vi skrives, er det altså fra Canada…

Ønsker dere alle en finfin dag, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #lasvegas #kiss

Dave viste oss en helt annen og spennende side av Las Vegas…

Heihei, kjære dere, og takk for at dere fortsatt henger med!

Nå nytes de siste dagene her i Las Vegas med omhu. Vi suser hit og dit for å få med oss det aller siste på ønskelista, men trenger egentlig ikke å stresse, for vi har har allerede bestemt oss for å dra tilbake ganske så snart. For Dave, vårt nyeste vennskap her nede, har bekreftet det vi egentlig allerede visste, Punk Rock Bowling festivalen må oppleves. Så neste gang vi vender nesa vår hitover, er det for å leve ut musikkdrømmene våre, eller egentlig ikke mine, men jeg henger meg nå på så lenge jeg synes det er kjekt.

Før eventyret vårt begynte, skrev som sagt Bjørn Erik på Turbojugend sin Facebook side og spurte om noen ville treffe oss. Dave, som bor her i Las Vegas, var raskt ute med å svare, og det var altså så herlig å endelig få møte denne sjarmerende fyren. Jeg gruer meg egentlig alltid til å møte nye folk, særlig hvis jeg er nødt til å snakke engelsk “all the time”. Dave derimot, “made my day”. Imøtekommende til tusen, varm og lun. 

Vi har aldri vært i den gamle Las Vegas delen “Fremont Street”, men Dave derimot, synes dette representerer byen best. Vi møttes på pizzabaren “Evel Pie”, og veit dere hva, her har de altså den desidert beste pizzaen i verden! Jeg har aldri i mitt liv smakt noe så saftig og godt, så hold dere fast, vi inntok hele tre måltider her den ene kvelden, litt flaut.

Bjørn Erik og Dave fant i alle fall tonen til tusen, og hang sammen som erteris helt til sola stod opp igjen. En skikkelig Rock´n Roll kveld, akkurat sånn vi elsker det…
 

Nå må jeg derimot løpe avgårde dere. Klokka er 20:30 her, og om akkurat en time skal vi være på plass for å få med oss et Cirque de Soleil show. Jeg har sett disse menneskene i action før, og husker jg ble trollbundet fra første stund, så håper det blir like spennende denne gangene også.

Ønsker dere alle en superduper dag, klemmer sendes i fleng fra LV

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #lasvegas

Klapperslanger, skorpioner og giftige edderkopper…

Hei, igjen!

På under en time, kommer man seg langt opp i fjellene her, og i dag har vi vært skikkelig turister og tatt Red Rock Canyon nærmere i øyesyn. De karakteristiske enorme røde fjellene er en av de fem mest attraktive stedene her til lands for klatrere med sine over to tusen ruter, men også et populært område for turgåere.

Jeg er ikke akkurat bygd for slikt, men det var allikevel et fantastisk sted å få oppleve. Det gamle indianersamfunnet med sine eldgamle helleristninger, ville natur og ikke minst i overkant skumle dyr, var så absolutt verd turen. Det var ikke akkurat vanskelig å følge rådene om å trå varsomt og på ingen måte falle for fristelsen å løfte på steinene der. Med tanke på at du kunne forstyrre en klapperslange, skorpion eller i verste fall en giftig tarantella, holdt jeg hendene i lomma til enhver tid. Det jeg derimot hadde hatt lyst å treffe på, var de ville hestene, fjellgeitene og de nydelige harepusene med de enormt lange ørene, men de var tydeligvis ikke særlig lysne på å møte meg.

Det er egentlig litt vanskelig å vise dere hvor enorme disse fjellene er (de er forresten røde pga mineralet jern), men sjekk ut bildet nedenfor med de to gule pilene på. Der har jeg nemlig forsøkt å ringe rundt to klatrere, som er i ferd med å nå toppen av fjellet, og det er egentlig helt umulig å se dem så sant du ikke vet at dem er der. 

Dette var helt rått, og så absolutt verdt et besøk hvis dere en dag plutselig skulle være i nærheten…
 

Eldgamle indianske helleristninger…

Nå er vel dere i gang med dagen der hjemme i Norge, mens vi nå er i ferd med å legge oss. Vi har bestilt billetter til en spennende sightseeing i morgen allerede klokken ti, og det i seg selv kan jo bli en utfordring. For her i Las Vegas snus døgnet rundt lett som en plett.

Håper dagen deres blir fin, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #lasvegas #redrockcanyon

Den amerikanske rivieraen, vakre Santa Barbara…

Hey, you!

Jeg er så fornøyd med reisefølget mitt. Det er ikke en ting han ikke vil være med på, men når det er sagt, så er vi egentlig ganske så like der. Mye er planlagt på forhånd, men det tas også impulsive valg.

I går fant vi senga tidlig, for en gangs skyld. “Helt om natta, helt om dagen” fungerer dessverre ikke, og siden vi har en hel haug av ting vi fortsatt har lyst å gjøre, må vi ta et par rolige dager innimellom slaga. Gradestokken har krøpet opp mot 30 etterlengta varmegrader nå, og da sier det seg selv at man må sette ned tempoet et par hakk.

På dager som det her, hvor jeg føler meg frisk og rask, og er superklar for nye spennende sprell, er det godt å et innlegg klart. Så da skrur vi tiden litt tilbake dere, og tar en titt på en av favorittbyene mine. 

Santa Barbara, Amerikas riviera, var enda en nydelig surfeby vi måtte innom. Det å spasere langs strandpromenaden og etterhvert ut på piren, gjør noe med en. Igjen kom vi i prat med hyggelige folk, og jammen ble jeg tilbudt fiskestanga til en også. Med tanke på at han nylig hadde fått en hai, og selv om den var nokså liten, takket jeg pent nei. 

På dette tidspunktet, ble onepiecen pakket bort. Gradestokken viste “grei” norsk sommer, så det var på tide å finne frem 50 faktoren. Glamfaktoren ble også hentet frem, og det kilte i magen, for Hollywood var neste stopp. Man veit jo at kjendisene bor der, men at man skulle få se og hilse på et par av dem, var vel mer enn jeg hadde forventet. Jeg “starstrucked”? Ohhh, yes!

 

Kisses and hugs from “hu Nina-mor”

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #santabarbara #highway1