Kjære, dere.

I dag frister ingenting. Vi står midt oppi flere ryddeprosjekter, tepperensing, stabling av ved og i tillegg så kommer mellomstemannen Pelle innom i dag for å hjelpe Bjørn Erik å løfte vekk vedovnen så vi får skrubba og vaska under glassplata den står på. Alt står på hodet, og det kan til tider bli litt for mye kaos for min ocd, tvangen til alltid å ha ting på stell.

Det er rart det der, hvordan prosessen rundt det meste jeg gjør, ofte blir så omfattende. Først så grubler jeg masse frem og tilbake i dagevis på hvordan jeg skal ta fatt på ting. Etter mye om og men, begynner jeg, og da kaver jeg meg gjennom prosjektene med null entusiasme. Jeg bruker altså så mye energi på å hele tiden ta innover meg hvor jævlig det ser ut rundt meg, for så å faktisk mestre å komme i mål til slutt, alltid like overraska. Jeg tuller ikke, jeg blir faktisk like overraska hver bidige gang.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Jeg aner ikke hvorfor jeg egentlig har det sånn. Hvorfor hver minste lille ting blir så tyngende, hvorfor det til tider skal være så vanskelig. Jeg skal gi dere noen eksempler, på de helt dagligdagse syslene mine. Jeg kan f.eks. aldri starte å lage frokost, eller mat generelt, hvis ikke kjøkkenbenken er helt rein. Jeg kan ikke lage noe som helst hvis det står en asjett eller et glass fremme, eller noen har glemt å vaske bort smulene etter seg. Jeg kan heller aldri sette på en vaskemaskin hvis ikke jeg veit at jeg har tid til å henge den opp med en gang den er ferdig. Jeg har i overkant god luktesans, og er livredd for at tøyet ikke skal lukte fresht når det tas i bruk. Apropos klesvask, klærne må henges opp på en helt spesiell måte, og hvis noen andre i huset har hengt det opp litt annerledes, så hender det faktisk at jeg retter på det. Hvor sykt er ikke det da dere?! I tillegg så lukker jeg alltid dørene igjen etter folk, i hvert fall på badene og i tillegg skrur jeg av lyset mens jeg roper:”Det er faktisk hyggelig for alle i huset å komme til oppvarmet bad”, og “vi trenger ikke større strømregning enn det vi allerede har!”

Det er altså en rekke små ting jeg hele tiden alltid må ha orden på, og jeg kjenner meg selv så godt nå og tror nok det er for seint og ganske så umulig for meg å tenke annerledes. Det fine oppi det her er at folka rundt meg har blitt ganske så avslappa til hysteriet. De gjør så godt de kan, og noe mer kan jeg jo faktisk ikke forlange. De ser jo hvor fornøyd jeg blir når de uoppfordra gjør alle disse “små” tingene, for en ting er sikkert, jeg er nok like flink til å takke som jeg er til å kjefte…tror jeg.

Hyllene er klare for salg, men dere kan jo bare gjette hvor alt innholdet er? Joda, spredd utover, litt her og litt der.

Hvordan klarer møkka å komme seg under her?

Vedboden er endelig fylt til randen, men hvor er alle tingene som fylte opp boden før veden var på plass?

Mille sitt gamle rom har vært “roterom” i alt for lang tid nå.

Julegavene og bursdagspresangene må jo legges et sted.

Vi har dobbelt opp av alt av spillemoduler, og nå skal de opp og gå. Et sett på gjesterommet og et annet et inne hos Mille.

Hva skal hives, selges eller gis bort? Vi lever omgitt av alt for mange ting, og det er igjen på tide å dele noe av det med andre.

– Nina –

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Hallaisen, dere!

Dagen begynte rett og slett med et brak i morges. Vi forsov oss, klokka stod på 08:15 da vi spratt opp, og panikken stod i taket når vi omtåka og ropende rundt i huset ikke fant Mille. Jeg aner ikke hva som har skjedd, om hun har blitt vekt av “taxi-Erik” eller om hun har begynt å bruke vekkerklokken hun nylig fikk, men ungen var nå i alle fall ikke i hus.

Det er nå litt snodig at det skjer i dag, da dere, særlig når jeg skrev i går at Mille til dags dato ennå ikke har kommet for seint på skolen. Selv så hører jeg aldri vekkerklokka, for jeg sover med silikonpropper døtta langt opp i øra. Hunken min kan til tider nemlig snorke noe så inni hampen høyt, og for å være helt ærlig så snorker jeg selv også. Det har faktisk hendt at jeg har våknet av at helle underkjeven dirrer noe kolossalt i et langtrukket snorketisnork, mitt eget altså, så løsningen har altså blitt at jeg propper meg. Kanskje ikke så smart med tanke på at Bjørn Erik sover utrolig tungt til tider, men det har nå fungert…helt til i dag.

Litt flau måtte jeg derfor sende en sms til assistenten til snuppeline og rett og slett spørre om ungen vår var ankommet skolen etter den “lille” fadesen. Jada, det var hun og “stolt som bare det”.

Fra nå av bruker vi kun firehjulingen vår til og fra stallen. Vel, ellers også for den saks skyld, men det har selvsagt blitt mye viktigere for oss nå som de nye bomreglene er på plass. Vi klager derimot ikke, for vi trives godt i den lille fargeglade “puppen” vår, men til tider ser vi at den blir litt i kaldeste laget. Nå har vi derimot fått nye vinduer på plass, og har derfor klart å løse problemet med sterk vind og sidelengs regn. På de forrige vinduene var det et stort luftehull bak, de dekket ikke hele vindushullet, men de nye går kant i kant og klebrer seg til bilen. Snuppeline er nok den som setter størst pris på dette, for hun fikk vinden midt i fleisen. Nå storkoser hun seg med saueskinn under seg og et stort pledd over. Jeg har også fått på plass den “harry” knallrosa fuskepelsen min på rattet igjen, til Bjørn Erik sin store fortvilelse. Han takler fint alle de fargeglade blomstene, men den rosa dingsen der synes han er litt i meste laget…og så klarer han ikke helt å se speedometeret…

Slik så de gamle vinduene ut, ser dere hullet?

Ingen hull, ingen vind!

“Stereoannlegget” er også på plass…

…og “pelsen” min!

Ikke rart hun er stolt etter i morges, det er jeg også…

– Nina-

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Litt seint kanskje, men god morgen, kjære dere 🌷

Ja, i dag startet dagen min gruelig seint. Timmi, hjemmekennelhunden vi har hatt over helgen dro hjem i går, og da holder det at han far i huset tar morgenturen med vår Pippi og også setter Mille i gang med morgensysslene sine. Mille kunne helt sikkert klart seg på egenhånd, men når Bjørn Erik allikevel har muligheten, tar han seg god tid. Han og Mille spiser frokost i sammen, og han sørger for at hun kommer seg i klærne uten å ha nesa i mobilen og at sekken står pakket og klar ved utgangsdøra. Når han går halv åtte, gjenstår det tyve minutter til hun blir hentet av “taxi Erik” og på den tiden der har hun kun tannpussen å tenke på, så den dag i dag har hun aldri vært for sein. Vel, det hender det løpes frem og tilbake etter mobilladere og annet stæsj en 12-åring bare må ha med seg i hverdagen, men tålmodige Erik har aldri påpekt at det har vært et problem.

Mille har forresten begynt å jumpe til sengs uten særlig diskusjoner for tiden. Tidligere ville hun fortsatt begynne kvelden i min seng, men nå har hun fått ny dyne, lik min, så nå er det visst en fryd å krype til sengs i egen seng. Ikke bare er den 220 lange dundyna på plass, hun har også fått seg en 150 cm bred pute. Jeg trodde faktisk ikke det var mulig å få tak i her til lands, men joda, nærbutikken hadde den. Tidligere har Mille hatt flere puter ved siden av hverandre, og med den store bamsen i senga også, har vi gang på gang funnet henne i skikkelig uorden med puter både over og under seg og bamsen midt i senga og hun på kanten. Den nye puta er derimot ikke like enkel å slenge hit og dit, så nå ligger hun som ei prinsesse. Ikke rart hun ikke lenger vil ligge hos meg, for nå har hun det faktisk mye finere hos seg selv.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Disse bøkene, særlig Raina bøkene, er det aldri noen vits å rydde bort. Leses omtrent hver bidige dag, så kanskje noen skal få nye til jul?

Prikk lik mora si i lengden nå, 174 cm fin, så selvfølgelig trengtes det lengre dyne.

Ha en fin dag 🌷

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell