Snille, rause Lene Merethe og datteren Pernille klarte altså å få med seg Mille og meg inn i det aller helligste. Bak gjerdene, til alle de 300 oppstalla hestene. Det var egentlig helt utenkelig for oss å få oppleve dette, og vi holdt pusten i det vi høytidelig trådde inn.
Det skiller kun tre måneder mellom jentene våre, Pernille og Mille, og i Mille sine øyne er førstnevnte reine idolet. Hun vant strålende alle sine klasser med 24 år gamle Loch Corrib (Kåre), og er jo egentlig den stjerna. Vinnerstatusen har derimot ikke gått den unge rytteren til hodet, hun oppfører seg fint som de fleste andre tenåringsjenter, og finnes ikke høy på pæra en plass. Hun svarte villig på alle de snodige spørsmålene som kom fra oss jentene, og var virkelig med på å gjøre dette helgeoppholdet vårt ennå mer innholdsrikt.
Jeg håper dere synes det er innafor at jeg av og til tar meg en bloggpause, sånn som nå, etter en helg med tut og kjør hele tiden. For ennå sitter helgen strabasiøse opplevelser igjen i kroppen, og jeg trenger nok enda noen dager til på å komme meg. Det er nemlig ganske så omfattende alt av hva Kingsland Oslo Horse Show har by på under disse dagene, det er faktisk ganske så krevende. Det skjer noe hele tiden fra ni om morningen og til midnatt, og man får ikke hvilt seg noe særlig mellom slaga, så neste gang må vi planlegge med noen små forbedringer på oppholdet vårt.
Det fineste med en slik helg, er jo at Mille og jeg kan henge sammen hele tiden, men snuppeline måtte nesten kaste inn håndkle et par ganger hun også. Jeg bruker nemlig mye tid på sosialisering, og vi trener hele tiden på hvordan man skal oppføre seg mot andre når man over mange dager må være så tett innpå hverandre. Jeg var raskt ute med å fortelle de som satt ved siden av oss at Mille er litt annerledes,at hun tydeligere enn andre viser sin misnøye hvis noe negativt skjer og også det motsatte når gleden formelig står i taket. I tillegg var jeg nødt å arrestere et eldre par som satt rett nedenfor oss. Det ble etter min mening alt for mye himling med øynene og hølydte snøft fra den kanten der et øyeblikk, og dere kjenner meg såpass godt nå, slikt kan jeg ikke la passere. Jeg klarte derimot å begrense meg denne gangen, var faktisk hyggeligheten selv der jeg forklarte hvordan stova var, så konemor nikket etterhvert blidt og kutta ut surfjeset.
Vi sitter igjen med veldig mange gode inntrykk fra denne eventen. Sprangkonkurransene i seg selv er nervepirrende delux, dette er jo selvsagt hovedgrunnen til at vi er der, men showene er også helt fantastiske. Jeg fikk dessverre ikke tatt noen gode bilder fra islandshest oppvisningen, det gikk rett og slett for fort til at kameralinsa mi klarer å fokusere godt nok, men da kan dere tro jublene stod i taket. Faktisk ikke bare fra vår kant, men hele salen var med. Jeg er også overbevist om at alle i ti raders omkrets rundt oss fikk med seg at dette er rasen vi elsker mest, for da satt vi ikke rolig et sekund. Mille ville faktisk rett hjem etterpå. Hun ville hjem å øve, for motivasjonen var tent så til de grader.
Kaja og Mille var ikke seine med å hente frem mobilene sine og registrere seg inn på Kahoot-appen, for å være med på dagens spørrekonkurranse.
Bjørn Rune Gjelsten var derimot ikke så interessert.
Det er mye planlegging som må til for at et så stort arrangement skal kunne gjennomføres, og det var virkelig på sin plass å takke alle de som stilte opp.
Shettis-galoppen, var noe av det mest nervepirrende jeg opplevde denne helgen. Det var altså så skummelt å se smårollinger sakte men sikkert falle av i stor fart hengende over halsen på en helsprø liten galning.
Mille var klar i talen når hun ville investere alle de lenge oppsparte pengene sine i en ny ridevest, men jeg er helt enig med henne, den var fin.
Ellevilt morsomt! Parallel løp, kappløp.
Vi har altså spist så mye ræl den helgen her. Vi kunne faktisk spist mye sunnere, men det gjorde vi altså ikke.
Praktfullt…
Prinsesse Märtha er utrolig godt likt i ryttersporten så det ble ekstra jubel og klapping da hun var med å delte ut i en av premieringene.
Det var ikke bare Pokemon som dukket overraskende opp under en av konkurransene. Både Elvis, Sandy i Grease, ei nonne, en politi og en av Baywatchstjerne så sitt snitt til å lage litt ekstra show.
Nå er det like før det bærer tilbake til Telenor Arena og årets Kingsland Oslo Horse Show. Jeg kjenner at gårsdagens moro sitter godt igjen i skrotten ennå, den ser nok ikke frem til tolv nye timer på klappstolen, men hva gjør man ikke for å glede verdens blideste tolvåring? Nei, nå må dere ikke misforstå, dette er faktisk stort for meg også, jeg svevde ganske så høyt oppi skyene selv, men selv med god bodypolstring, var ikke rompa mi særlig venn med meg når vi entret hotellrommet vårt igjen like før midnatt.
Vi var forresten utrolig heldige som traff på ei gammel venninne i går, som kjenner de fleste hestefolka i mils omkrets. De gamle idolene mine kom på rekke og rad der et øyeblikk, og raus som hun er, introduserte hun både Mille og meg for dem. Fine jentungene min med det store hjertet viste med både kropp og sjel hva hun syntes om denne fine gesten, så der og da kunne jeg helt sikkert ha dratt hjem igjen med verdens mest fornøyde jentunge. Det gjorde vi selvsagt ikke, for det var flere store øyeblikk som ventet henne rundt neste hjørne.
Venninnen hennes Kaja dukket nemlig også opp etterhvert, og det var helt himmelsk. For jentungene min var så høy på alt som skjedde rundt seg, hun snakket ivrig både på inn- og utpust, non-stop, og for en stakket stund var det mye mer interessant å lufte alt dette nye med ei som klarte å følge med i svingene og som opplevde dette med like stor glede og iver. Jeg fatter ikke hvor disse jentene til tider får all energien sin fra, den tar visstnok aldri slutt, men jeg ville ikke hatt det noe annerledes, for de er noen gledesspredere begge to 💕
Geir Gulliksen (bildet over), var mitt store idol når jeg var ung, og det er ganske utrolig at han holder koken ennå, og fortsatt kaprer de beste norske plasseringene.
Sjekk ut alle salgsbodene. Det er ei ved siden av meg her nå, som er klar for å shoppe stort i dag…
To gode venninner og naboer møtes og opplever alle hestejenters store drøm.
Morten Aasen, en milepæl i norsk ryttersport.
Lykkeligste prinsessa ever!
Trener Jan, 40 år siden sist møte.
Mounted Games, oppfriskende og moro. Publikumsvennlig til tusen!
Hmmm…I say naaathing…
Den yngre generasjon Gulliksen er i ferd med å ta over stafettpinnen etter pappaen sin.
Rød sløyfe = hest som gjerne liker å sparke litt bakover, jaja, da lærte jeg noe nytt denne gangen også.
En time intensiv dressurlære av mesteren Jan Brink – for en mann!
Årets høydehopping stoppet på hele 2 meter, og da var jeg altså så skrekkslagen, for dette er noe av det skumleste jeg veit om innen ridesporten.
Nå begynner årets store begivenhet. Kingsland Oslo Horse Show 2018, på Telenor Arena Fornebu. Vi jentene har hatt nedtelling en evighet nå, og nå er det bare å klype seg selv i armen, tenk nå er vi snart på plass.
Alt av lommepenger og faktisk en del av bursdagspengene Mille fikk i fjor er spinket og spart på, og i kofferten er kun de helt nødvendigste tingene med, i tilfelle den kan fylles opp med shoppingstuff.
Tro det eller ei, dere, men undertegnende gleder seg faktisk like mye som småen. Sist gang jeg var med på det her, var eldstemannen Dennis kun fem år, og jeg husker det var en mare å ha med seg både mann og unge som ikke brydde seg døyten om det som skjedde på banen. Dennis løp opp og ned langs stolene og lekte med dinosaurene sine, mens Bjørn Erik så på klokka var tiende minutt, for han synes det var drepen kjedelig. Nå derimot, er altså minsten med, og hun har allerede plukket seg ut favorittene sine etter å ha sitti med nesa i YouTube videoer i timesvis de siste månedene. Hun er heltent, har lastet opp KOHS2018 apper til oss begge på mobilene våre, så nå er programmet klart. Det blir hest, hest og atter hest fra klokken åtte om morningen og helt til vi skal legge oss. Mener det er slutt rundt 22:30 hver kveld, så kjære Oslo-venner og familie, nok en gang blir det nada tid til besøk…
Må le litt, for Mille har viska ut alt på kalenderen unntatt det hun synes er viktig.
I dag burde jeg egentlig vært effektiv og holdt meg til planen om å være hjemme å ordne til reisen Mille og jeg skal ut på i morgen, men jeg klarte rett og slett ikke å motstå fristelsen av å rømme i fra alt.
Like ved stallen ligger det flere flotte vann med fine turstier rundt, og i dag lokket altså dette mye mer enn å begynne å pakke kofferten. Det straffer seg selvsagt nå, kofferten står uåpna ennå den, så jeg er nødt til å brette opp ermene snart og juve løs på oppgaven.
Jeg var egentlig på leiting etter fine høstmotiver i dag, og stillheten, men ble regelrett dratt mot sporene etter sommeren i stedet. Det er faktisk helt sprøtt hvor grønt det er overalt ennå, og jammen finner man ennå både hestehov og andre fargerike blomster.
Forundringen var stor når ei av damene rundt meg plutselig tok av seg klærne og la ut på svøm. Ja, det var dugelig varmt der jeg stod i ullklær og under turklærne, men å bade hadde ikke falt meg inn. Det morsomme er at jeg ikke turde å ta bilder av henne, synes det er litt frekt uten å ha spurt først, men sannelig kom hun ikke med på et av bildene allikevel.
“By the way”, Twisyen har blitt pimpa ennå mer opp…
I dag tok jeg med meg alt av digg i skapene her hjemme og møtte to av venninnene mine og deres barn i stallen. Jeg tror de også hadde tatt med seg rubbel og bit hjemmefra, for jeg følte vi døtta i oss noe konstant i hele dag. Det er langt over middagstid her hjemme, men jeg troe rett og slett vi skipper det i dag.
Min minstemann Mille er snart tretten år, og venninnene mine sine barne et par år mindre, og de har alltid gått utrolig bra i sammen. Det kan kanskje ha noe med at vi mammaene også går så godt i lag, at stemningen alltid er god når vi treffes.
Gleden over å ha egen hest er ekstra stor når man får lov å dele den med noen. Alle jentene fikk regelrett ri så lenge de orket, og jeg tror det gikk et støkk gjennom venninnene mine når de så hvor flinke de har blitt siden sist de red på Sol. Det var ikke mange minuttene jeg trengte å instruere dem om den snille islandshoppa vår, før de satt som noen tenkte lys og klarte seg helt på egenhånd. Det var som om hesten skjønte at hun måtte være ekstra snill i dag, ta hensyn og roe ned tempoet for en gang skyld.
Det er så deilig med disse venninne dagene, de nytes så til de grader. Litt rart å tenkte på at vi tidligere jobbet i utebransjen, mens vi i dag heller nyter hverandres selskap i en stall omgitt av unger og dyr på alle kanter 💕
Det er ikke bare jeg som har falt pladask for Twisyen, venninnen Monika har også lagt sin elsk på den og skaffet seg en…
I år kom ikke høstfargene ute snikende inn på meg som vanlig, men braste på meg med et real pang…i dag. Vel, grunnen kan kanskje være at jeg ikke har fulgt så nøye med denne gangen, men det slo meg i alle fall i dag, hvor utrolig vakkert det er ute i naturen nå.
Jeg har nemlig vært ute i hele dag, og regelrett tatt alt det nydelige innover meg i dype drag. Jeg var egentlig ikke klar over at Kongeparken var åpen nå i høstferien, men Bjørn Erik kom plutselig over noen billetter og de formelig skreik etter Mille og stallvenninnen hennes om å bli brukt asap.
Vi har opplevd plassen både sommer- og vinterstid, men høstarrangementet har vi aldri vært på, og vet dere hva, det er nok det aller beste. Nesten alle attraksjonene var åpne, og det beste av alt, det fantes ikke kø.
Jentene var over hele parken to ganger, og prøvde alt flere ganger etter hverandre. Når parken stengte klokken fem i ettermiddag, nærmest slepte de seg til bilen, helt utmatta. Vel, det kan kanskje ha noe med at de var dassas våte også da, for selvsagt måtte “Fossen” også tas, selv om det for vår del blir som å leke russisk rulett med basiluskene til Mille i dagene fremover.
Neida, jeg har bestemt meg for at det skal gå bra denne gangen også. For en flott start på høstferien 🍁
Nå er Bjørn Erik endelig ferdig med å skru i sammen den nye TV-benken vår. Vel, stammene er de samme gamle, men all innmaten er byttet ut. Tidligere måtte vi nemlig ha de to midterste dørene åpne for å se på TV, så signalene fungerte, men nå har vi frosta glass hvor fjernkontrollen virker selv når de er lukket. I tillegg er de åpne seks stålskuffene på hver side, byttet ut med hele glansfylte hvite. Vi har også lagt frosta glass på toppen, lik den vi har på romdeleren, så nå dere, er den dama her temmelig fornøyd. Helt sant!
Pippi og Mia har overtatt alle de gamle ihjelvaska putevarene i saueskinn.
Jeg har stort sett ekte blomster i vasene mine, men…
…noe er også “fake”.
Jeg måtte okkupere hele tre skuffer til alle lysene våre. Jeg må helt klart slutte å hamstre.
Før måtte altså dørene stå åpne for at fjernkontrollen skulle virke, men…
…det trengs ikke lenger.
Vi forsøker å finne senter høyttaler i samme serien som høyttalerne, så hvis noen har en Scandyna podspeakers Cinepod de vil selge, så hyl ut.
🌿Nina 🌿
Hvis du ikke har stemt meg frem før (kan kun stemme en gang), så hadde jeg satt stor pris på at du gjorde det ved å klikke på “Mammablogger-awards” bildet under her, og henter meg frem blant alle de andre deltagerne og gir meg din stemme 💕
Det er mange som synes jeg var litt ugrei med han kjære hunken min i dag, for det stod nok ikke på ønskelista hans å tilbringe tid på Ikea, dagen derpå, etter en skikkelig rock´n roll kveld i går. Nå er vi derimot så nærme mål med å bli helt ferdig i stua vår, og jeg er altså så keen på å endelig komme i mål.
Da ble det altså en tur på torturplassen til Bjørn Erik, men han fikk slippe unna litt ved at jeg dumpa han ned i en god lenestol, mens jeg haia personalet som fikk bygd alt jeg trengte. Det eneste jeg trengte han til, og det er jo kanskje det aller viktigste, var å få bært alt inn og ut av bilen. “My strong man” fikset det på et blunk, og etter å ha fått slappe av i sofaen noen timer nå med fotball på TV´n, er han faktisk i gang med all bygginga. Nå skal den opprinnelige TV benken få all innmaten sin bytta ut, så vi fra nå av kan ha alle duppedittene våre skjult bak frosta glass. Borte vekk med rotet.
Ellers så har Bjørn Erik møtt meg på ønske mitt om en mye større vedstabler. Av erfaring i fjor var vi nødt til å hente ved i vedboden hver bidige dag, men nå holder det hver tredje dag på frosne dager. Jo “gæmlere” vi blir, jo enklere må vi ha det, vet dere…
Den gamle vedstabler er nå byttet ut med…
…denne!
Dennis og Pelle har hengt noen år på veggen her, hvor skal de ta veien nå mon tro?
Tenk, om en drøy time er jeg helt hjemme aleine her, med en halv grandis toppa med ekstra ost og krydder og fjernkontrollen helt for meg selv. Bjørn Erik skal møte kompisene sine og se for dem legendariske “Kvelertak” og Mille skal på overnatting rett opp i gata her til Kaja. Selv har jeg vært så heldig og hatt min alltid sårt trengte dose venninneprat over et frokostmøte tidligere i dag, så da dere, er hele flokken her hjemme ganske så fornøyd med starten på denne helgen.
Apropos fornøyd, igjen må jeg få lov å fremsnakke skolen til Mille. Det er nok av folk som er flinke til å påpeke alle feilene skolene gjør, men igjen har Lunde skole her på Hundvåg vist seg fra sin aller beste side. Bjørn Erik og jeg har nemlig fra skolestart av i år sett at jentungen vår sliter hver gang hun kommer hjem fra endt skoledag på fredagene. Det er den lengste skoledagen i uka, da slutter hun kvart på tre, og i de siste to timene har hun kroppsøving. Det fungerte dessverre dårlig for henne. Hun kom hjem uten særlig mål og mening, trøtt som ei strømpe, og var omtrent på gråten når vi i hui og hast måtte hive på oss stallklærne og komme oss så fort som mulig i bilen igjen for å unngå fredagsrushet.
Det var lenge meningen at Mille skulle begynne i A-klassen (for barn med spesielle behov) i år i matematikk og kroppsøving, men hun var lite lysten på det siden den kun består av gutter. Det hele ble uansett løst ved at hun kunne få den hjelpen hun trengte i klassen, særlig i matte. I gymmen skulle vi over tid se hvordan det gikk, og nå de siste ukene har vi altså måtte deale med en alt for oppgitt og sliten Mille-mor. Det går fortsatt greit på mandagene, hvor uka starter opp etter å ha bygd opp masse energi i helgen, men å avslutte uka med dobbelt gymtime, ble rett og slett for mye. Derfor forfattet vi et brev til skolen, hvor vi ba om fritagelse fra disse timene med argumentasjon om at Mille uansett får fysisk fostring hele helgen når hun er i stallen. Det dere, fikk vi innvilget på nullkommaniks. Fra nå av skal vi over en periode se om dette gagner Mille, og det ser vi jo faktisk at det gjør allerede. I dag kom hun hjem blid som ei lerke, og hadde ikke noen problemer med å pakke både stall- og overnattingsbag. Det gikk unna på 1-2-3, og vi regner med at hun fremover fortsatt har denne energien til overs etter endt skoleuke, så sant denne ordningen får vedvare.
Det er altså så herlig å bli sett og hørt av administrasjonen på denne skolen. Igjen vurderte de raskt og nøye saken vi ville ha i gjennom, og igjen innfridde de positivt. Nok en gang er en bekymring tatt vekk fra skuldrene våre, og nok en gang får jentungen vår gehør og hjelp. TAKK!
