“Hver grunn til å la være, er en grunn til å delta”!

I går gikk årets vakreste eventyr av stabelen i Stavanger. Vi var en rekke venner som stilte opp i årets Pride tog, og støttet kampanjen “Gå for meg“, som rett og slett handler om å gå for en som ikke tør eller kan.

Det er for meg helt ubegripelig at det fortsatt finnes trangsynte mennesker her i landet som ikke aksepterer andre folks legninger. Jeg skammer meg på deres vegne og føler en enorm avsky. Så vi gikk stolte i tog, blant annet fordi noen dessverre ikke kan, les bare her:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

• Jenny, 14 år. “Jeg skulle ønske jeg var tøff nok”
   
• Mathea. “Jeg bor i et asiatisk land hvor det er tabubelagt å være noe annet enn heterofil”
   
• Vilja. “Moren min gråt og sa at familien ville fryse meg ut, at faren min ville kaste meg ut”
   
• Anonym. “Sjefen min har bedt meg holde det skjult”.
   
• Anonym. “Sier jeg det til folk, tenker de bare at alt dreier seg om sex, og jeg får beskjed om å holde det for meg selv”.
   
• Anonym. “Jeg er redd for å gjøre et valg, redd for at jeg er for sent ute, men verst av alt er redselen for å bli alene”.
   
• Anonym. “Jeg sa det til mamma, og hun kastet meg ut av huset når jeg var 12 år”.
   
• Anonym. “Når paraden går, finner jeg et sted for meg selv å gråter. Vær så snill noen, gå for meg”.
   
• Anonym. “Jeg er redd for at hvis jeg går i Pride-paraden, vil jeg miste min posisjon i menigheten”.
   
• Anonym. “Jeg hørte broren min si at homser bør drepes”.

   

Listen er uendelig, og disse menneskene stiller vi selvsagt opp for. Viser vår støtte, vår frie vilje og ikke minst står frem og viser troskap og stolthet til mangfoldet ❤

Jeg går ofte i tog og fronter viktige saker, og dette arrangementet kommer jeg garantert til å delta på igjen. Bli med da vel ❤

Happy Sunday, klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#mammablogg #hverdag #pride 

God kveld, fininger!

I dag har jeg forhåndsstemt siden jeg er bortreist neste helg, og jeg oppfordrer alle dere fantastiske lesere og gjøre det samme, eller i alle fall stille opp den 11. september. Det er jo gjerne en privatsak hvilken vei jeg heller, men jeg mener jeg har nevnt det tidligere. Dere kan jo gjette…

Jeg tror på:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

• Solidaritet
   
• Rettferdighet
   
• Mindre gap mellom fattig og rik, små forsjkeller
   
• Et trygt arbeidsliv, en sterkere Arbeidsmiljølov og sentrale tariffavtaler
   
• Sykelønn med dagens nivå/rettigheter, ikke reduseres.
   
• En sterk offentlig sektor
   
• At vi ikke selger Norges ressursers ut av landet
   
• At vi behandlet  alle mennesker med respekt
   
• Feminismen
   
• At vi ikke skal utfordre vanlige menneskerettigheter

God valg dere!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#valg2017

Når datteren min Mille (11 år) fikk diagnosen Sotos Syndrom, ble hun raskt fanget opp av systemet (det norske helsevesenet) og blant annet innkalt  til Frambu, senteret for sjelden diagnoser. Der beit jeg meg merke i to viktige grunnregler for hvordan vi som foreldre best mulig skulle få hjelp til en mer tilrettelagt hverdag for jentungen vår.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

• Gå aldri i møter som omhandler barnet ditt aleine. Det er alltid best å være to.
   
• Hvis mulig, la alltid mannen din skrive under på søknadene.
   

Jeg husker jeg ble meget provosert av disse to formaningene. Følte meg plutselig mindre verdifull som menneske i forholdet til mannen min, og surna raskt der og da. Var ikke vi i oppegående Norge kommet lengre? Ble en søknad med en mannlig underskrift i bunn, sett på som mer viktig og kraftfull enn min?

Fikk forklart det sånn at “vi kvinner ofte blir fanget av mammafølelsene våre”. Vi ble rett og slett ikke tatt like seriøst som pappaene, “konstruktivt og saklig”. Phuuu, jeg trodde jeg skulle fly i flint der jeg satt i en liten sliten gruppe med foreldre full av ubesvarte spørsmål. Det trigget meg så til de grader, fordi det sosionomen sa sank inn som “noe som stemte”. Tiden som mamma til ei som trengte ekstra omsorg og hjelp fra alle kanter og bauer, hadde gjort meg mer sårbar. Det skulle ikke mye til før “kattemammaen” dukket opp i meg, og jeg gjerne ble mer følelsesladd enn tidligere. Bjørn Erik derimot, var roligheten selv, fattet og direkte.

Fra da av skrev Bjørn Erik under på alt og samtidig begynte vi å gå sammen på hver bidige møte som omhandlet den kjære prinsessa vår. Være seg på skolen, sykehuset eller det som omhandlet trygdesystemet. Jeg lærte fort at det var veien å gå videre, være to om alt. Så når jeg selv havnet i knipa med egen helse, fortsatte vi med det. Bjørn Erik ble min aller viktigste støttespiller, brikke å ha med seg, og jeg tror det er et av de viktigste rådet jeg har å komme med når livet lugger.

Så hva med dere som ikke er like heldig som meg, som har en så snill mann som alltid stiller opp? Hva med dere enslige? Spørsmålet dukket selvfølgelig opp på Frambu, og svaret var klart og tydelig: Ta med deg en venn, et familiemedlem eller en tilllitsvalgt/verneombud (hvis jobb relatert). Det spiller ingen rolle om det er en søster, venninne eller pappa, bare dere stiller mannsterke. Møt aldri opp aleine hos leger, spesialister, Trygdevesenet eller ved ubehagelige personalsaker på jobben. Ingen ser rart på deg når du dukker opp, tvert i mot. Jeg kan love deg at et eventuelt stressnivå senkes noe drastisk og at opplevelsen du sitter igjen med etterpå er mye bedre. Mer oversiktlig og gjerne mer informativt. Det burde selvfølgelig ikke vært sånn, man burde bli tatt seriøst uansett om man kommer aleine eller ikke, men jeg hadde i alle fall aldri tørt å gamble.

Føler jeg står til knærne i “ramma alvor” for tiden, det tar visstnok aldri slutt, men det går i alle fall fremover. Man må forsøke å ha en positiv holdning til utfordringene, hvis ikke kommer man ingen vei…

Be strong, Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Hvis du bruker 1. mai på noe annet enn å gå i tog, så har du selvsagt full rett til det. Da håper jeg imidlertid du sender en stor takk til de som har gitt deg denne fridagen, og så utrolig mye mer. Nemlig arbeiderbevegelsen!
 

• Takk for helgefri!
   
• Takk for regulert arbeidstid!
   
• Takk for ferieloven!
   
• Takk for lønnsforhandlinger!
   
• Takk for sykelønn!
   
• Takk for uføretrygd!
   
• Takk for fødselspermisjon!
   
• Takk for helse, miljø og sikkerhetsbestemmelser!
   
• Takk for pensjonsalder og pensjon!
   
• Takk for likestillingslover!
   
• Takk for rettigheten til ikke å bli oppsagt uten saklig grunn!

Med andre ord; Tusen takk for at Norge er blitt det landet som gang etter gang blir kåret til verdens beste land å bo i! TAKK!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Slutt å bruk plastposer! 

I fjor ble det totalforbud i Frankrike å bruke plastposer tykkere enn 0,05 millimeter, og når jeg leste denne fantastiske nyheten gikk jeg selv til innkjøp av flere handlenett. Det har ikke vært enkelt å alltid huske å ta de med seg inn fra bilen hver gang, selv om de som regel ligger i passasjersete og omtrent er umulig å ikke få øye på, men jeg har blitt flinkere.

Jeg hadde først tenkt å legge ut bilder av skadene disse ikke nedbrytbare plastposene (tar flere hundre år) våre gjør, men jeg holdt på å spy når jeg googlet “plastposer dyr”. Alle vet hvilken skade de gjør på miljøet vårt, alle har sett de grusomme bildene av hvalen som ble avlivet for ikke så lenge siden eller andre hendelser hvor stakkarslige dyr har blitt reddet eller tatt av dage. Det er vår skyld, og derfor vårt ansvar.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg husker bestemor hadde handlenett, og da snakker vi om nett med hull i. I tillegg husker jeg hun brukte den samme posen om og om igjen. Det var også normalt å se folk gå rundt med kurver av strå, og jeg skulle så ønske vi kunne se mer av det i dag også. 

I Frankrike har de altså tatt steget fullt ut. Plastposene de fortsatt selger er nedbrytbare og begynner å råtne ved 26 grader, og er altså mye tynnere enn de vi har her hjemme. De tilbyr også nedbrytbare papirposer, laget av mais eller poteter, og jeg synes altså det er så genialt. For i dag selges det over 100 milliarder poser bare i EU-landene, og jeg blir så kvalm bare av å tenke på det. For det er jo så enkelt å ta i bruk disse handlenettene man blir tilbudt overalt til en billig penge, ikke sant?

Jøss, det var jammen meg godt å få lufta, og nå som jeg har gjort det offentlig her, så må jeg jo skjerpe meg. Tror neppe noen kommer til å se meg gående rundt med poser mer, i så fall så får dere lov å komme bort til meg å “ta” meg.

Ha en super dag!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God kveld, kjære dere.

Denne dagen sa det bare “stopp”. Maskineriet virket ikke, og det passet veldig dårlig, siden jeg skulle på det ene viktige møte etter det andre. Jeg burde vært reflektert og målretta, men ingenting fungerte. 

Takk igjen for snill mann, for han hadde uansett tatt seg fri fra jobben for å bistå meg. Jeg går nemlig aldri på slikt aleine, særlig ikke når veien videre i livet skal stakes ut. Da er det best å være to samarbeidsvillige tenkende hoder til stede, men i dag hvor mitt ikke fungerte, tok han styringa ganske så aleine.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Møte med NAV representant og lege samtidig, er tøft. I fire år har de begge backet meg opp, og hjulpet meg i hverdagen så langt det lar seg gjøre. De har vært nytenkende og alltid hatt en plan for meg. Behandlinger, operasjoner, mer behandlinger og mer operasjoner har stått på timeplanen, og jeg har alltid trodd på en lykkelig slutt. Nå er jeg derimot inni i en dårlig periode, hvor smertene styrer alt. Det er ikke lenger snakk om gode eller dårlige dager, heller jaget etter et par brukbare timer innimellom slaga. 

Første møte resulterte i nye runder med utredninger, for jeg kan ikke gi meg nå, det må finnes svar på alle spørsmålene mine. Om jeg liker de resultatene jeg forhåpentligvis får, vet jeg ikke, men jeg lengter etter noe mer konkret som forklarer hvorfor smertene har økt så drastisk i det siste. I tillegg får jeg kanskje den hjelpen jeg trenger etterhvert på sykehuset også, for møte nummer to var på Smerteklinikken der. Allerede til torsdag skal jeg læres opp i bruken av TENS-lindringsapparat og få det med meg hjem, for jeg er åpen for alt nytt, alt som kan gi meg en liten pause.

Hva synes dere forresten om epletreet til Mille nå? Det har ingenting med denne dagen å gjøre, for etter endt sykehusbesøk ble det senga for min del, mens Bjørn Erik dro med Mille i stallen. I går spurte jeg derimot  Bjørn Erik om å være så snill å kjøpe inn noen fjær som vi kunne pynte hagen med, og jammen kom han ikke hjem med hele 540 stykk. Må le litt, han er jammen meg ikke helt riktig navla til tider, men nå har vi i alle fall fjær så det holder i år fremover. Jeg synes derimot at det ble litt lite i første runde med kun hundre stk, så jeg kommer til å freshe det opp med mange fler. Fint, ikke sant? 
 

Det er på slike dager det er tungt å blogge. Jeg finner på ingen måte motivasjon i det å dele det bitre, de sure oppstøta i hverdagen min. Det gir meg ingen verdens ting tilbake, jeg føler meg ille til mote, og falmer i blinde etter å finne noe annet å fylle sidene med.

Akkurat nå hadde det egentlig passet bra med en pause fra blogginga, og tanken streifer meg hver bidige dag. Men forutenom noen nødvendige bevegelige timer i stallen, og kjærkomne venninnetreff innimellom, hva har jeg da? Jeg ser at innleggene gjerne er noe enkle, jeg har ikke så stort behov for å “rope høyt” for tiden, men alt til sin tid, ikke sant? I motbakker er rutiner viktig. En må ha noe som beriker livet sitt, og når jeg klarer å sette av tid å reflektere litt over at hjulene tross alt går rundt, ja da går nå dagene sin vante gang.

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Jajaja, jeg innrømmer det! Jeg er nok ikke så godt selskap akkurat nå, eller for to dager siden mener jeg vel egentlig…

Jeg kan altså ikke fordra menn, eller rettere sagt min mann, når han klapper meg på hodet etter en “stri” dag og sier nølende og forsiktig:”Uffda, er det mensen på gang?” Djiiiisus meg i ræ…, vi har vært gift i over tjue år, og fortsatt drar han den strofen, og jeg, jo jeg tenner på alle pluggene. “NEIDA, DET ER IKKE DET!”, men joda det er nok det allikevel, og for aller første gang innrømmer jeg det. JEG INNRØMMER AT JEG LIDER AV PMS!

Jeg er en premenstruell bitch delux, og jeg kan ikke fordra meg selv når det står på som verst. Alt Bjørn Erik gjør irriterer meg, og jeg løfter på hver bidige stein for å finne ting jeg ikke liker eller kan fordra. PMSén rammer meg så forbaska hardt, og det er søren meg ikke greit dere, for når det endelig løsner, sitter jeg igjen med følelsen over å være verdens kipeste kjæreste og en dårlig samvittighet jeg ikke veit hvordan jeg skal takle.

Skal jeg være helt ærlig, så har jeg faktisk aldri helt trodd på de PMS-greiene. At det rett og slett kan påvirke oss kvinnfolk noe så til de grader. Tror jeg har hengt meg mer opp i at mannfolka gjør narr av det og derfor direkte oss. Jeg har vifta det vekk, eller rettere sagt brølt det bort. Det har ikke vært diskuterbart i det hele tatt, kanskje fordi jeg ikke har villet innrømme at jeg har vært påvirka.

Jeg må i alle fall skjerpe meg, eller rettere sagt be legen min om råd, for jeg kan jo ikke forvandles til den forbaskada heksa hver bidige måned. For når toppen er nådd, og frigjørelsen endelig kommer, føler jeg meg som verdens dummeste. Alt kjennes så tomt og trist ut, som å våkne opp som tyve-åring med verdens største “dagen-derpå-angst”.

Snille, snille mannen min altså. Tror han ble lettere sjokkskada på fredag når monsteret i meg virkelig så dagens lys. Der jeg stod rakrygget på mitt om at hele verden var blitt gal, i tillegg til at jeg “hata” alt mellom himmel og jord. Dagen etter, våkna jeg så mye lettere til sinns, glad og fornøyd og joda, mensen var også et faktum.

Gårsdagen ble så mye finere og jeg fikk utretta en masse, før jeg sovna i sofakroken på kvelden inntulla i pledd og fyr på peisen. Våkna opp igjen til superkoselig stemning, film og lørdagskos. I dag tilbød Bjørn Erik seg å dra i stallen med Mille og Kaja, hvorpå jeg igjen kunne finne sofakroken, med ostekulene mine og Pepsi-maxén. På TV´n har det rulla den ene episoden etter den andre av GIRLS, selv om jeg egentlig ikke veit om jeg liker serien engang. Den er altså så corny, så merkelig rar, kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i mye av det som skjer…

Jeg burde jo forstå at noe ikke var helt på stell, når jeg dro hele veien til nabobyen for å hanke inn favorittkulene mine. Ikke bare en pose, men en hel bærepose full…

Gulp, dette satt langt inne, har alltid ignorert det, men er definitivt noe jeg må få sjekket opp. 

Håper helgen har vært god, og ikke tatt knekken på dere slik den nesten tok livet av ekteskapet mitt. Neida, så ille var det ikke, men ganske skremmende allikevel.

Klem fra Nina “sprell levende” igjen…

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God kveld, fininger!

Jada, jada, jada, jeg veit jeg er skrekkelig seint ute igjen, men sånn er det bare. Var grytidlig oppe for å være i stallen tidlig for å få vår kjære Sol skodd, og etterpå gikk det bare slag i slag. Lista var lang som et vondt år med tur til Ortopediteknikk, syerske, Felleskjøpet, hestebutikken og en rekke små andre smågreier, men jeg kom nå i mål til slutt. I tillegg holder jeg på med en stor overraskelse, som trer i kraft i morgen, og jeg er altså nesten kvalm av spenning.

I går derimot, møttes vi en liten gjeng på Cafe Sting, vår favorittplass. Der møtte vi snille Ove Storland (Rocketroll), som hadde signering av den råe barneboken sin med CD, og hvor han i tillegg har fått blåst opp og brent alle illustrasjonene i boken over på aluminiumsplater. Hele tyve fargeglade bilder hang rundt om på veggene i den hjemmekoselige kafeen, og det beste dere, er hensikten og godheten bak hele opplegget.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Artisten Ove, alle barnas store helt her i område (vår 25 år gamle Dennis er også vokst opp med han). har nemlig et stort bankende hjerte for barna i Burma/Mayanmar. Inntektene fra bok- og bildesalg går til fysisk/psykisk utviklingshemmede og hjemløse, noe jeg synes er helt fantastisk, og selvfølgelig er vi alle med på å støtte det. Elsker slikt initiativ ❤

Nå må jeg gå å legge meg dere, for dagen i morgen, blir like lang. Tenk, hvis det faktisk går i orden, det jeg har som plan i morgen…gled dere ❤

God natt skatter, håper dagen har vært god, Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God kveld, kjære dere ♥

Da var det oss igjen, og dagens innlegg kjenner jeg er vanskelig. Det å innrømme at man til daglig er avhengig av smertestillende medisiner for å kunne fungere, er skamfullt, og det er nok flere enn meg som synes det er tøft å være ærlig om dette.

For meg så startet kroppen å jukse for fem år siden. Fra å ikke ha vondt en plass, fra å ha en kropp som fungerte nokså bra, ble alt plutselig snudd rundt på hodet i løpet av kort tid. Noen måneder etterpå var jeg både nakke- og skulderoperert, og seinskadene med frozenskulder i tillegg, senket livskvaliteten drastisk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I etterkant av denne prosessen har jeg investert flere timer hos fysioterapeut og manuellterapeut, men da jeg gang på gang var nødt til å ty til senga etterpå, jeg måtte virkelig hente meg inn igjen, sluttet jeg. Jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke ble bedre, ting ble bare verre, og i forrige uke fikk jeg en del oppklarende svar.

Etter en ny omfattende runde hos spesialister, med MR og nervesjekk, har jeg fått vite at det har oppstått ytterligere slitasjer på nakke og skulder, og i tillegg har den andre skulderen også fått de samme symptomene. Flere inngrep er derimot ikke å anbefale riktig ennå, jeg må vente en stund til, så da er det bare å smøre seg med tålmodighet å forsøke å finne ut hvordan man best mulig kan leve normalt.

Jeg har blitt henvist til en smerteklinikk, en ny erfaring jeg er veldig spent på, men i mellomtiden skal jeg teste ut noen andre medisiner enn Ibux og Paralgin Forte som jeg til daglig lever på nå. Jeg har aldri hørt om Neurontin før, men jeg må si første møte med dette ga meg en skikkelig aha-opplevelse. I løpet av tre dager skal dosen på plass, og allerede på dag to (i dag), ble jeg fullstendig overrumplet. Jeg våknet opp fullstendig smertefri, men med en kropp jeg omtrent ikke kunne føle. Litt skummelt, så derfor tok jeg meg en real “timeout”. 

Det var helt uaktuelt å kjøre bil, så snille Pelle og Linni tok seg av stallkjøringen med Mille. Man kan visstnok kjøre på Neurontin, men ikke pokker om det var aktuelt i dag. Går nemlig rundt og surrer, er svimmel og døsig, men det er helt innafor siden smertene omtrent ikke kjennes lenger. Kan ikke huske sist gang det skjedde, og jeg nyter det.

Så da har dere kanskje svaret på at Nina ikke har vært så “sprell levende” i det siste. En god venninne sa nylig at det var veldig mye hest og familie på bloggen for tiden, nesten aldri noe “sprell”, og kanskje noen av dere synes det samme? Forklaringen er nok det at jeg ikke kan prioritere å farte så mye rundt, og heller ikke sitte så mye foran Macén. Det å holde seg i bevegelse, det å slippe å sette seg ned “å kjenne etter smertene”, har blitt en hverdagslig utfordring. Jeg har funnet en livsstil i stallen som passer meg og den lille familien min, noe vi kan holde på med i vårt eget tempo. Det nytter nemlig ikke å grave seg ned i elendigheten, en må finne noe kjekt å leve for, og det føler jeg at vi har klart.

Det er ennå for tidlig å si om den nye medisinen kanskje blir min store redning, men det er lov å håpe…

Nå som Pelle og Linni er så snille og hjelper meg med Mille, kan jeg i eget bedagelige tempo gå rundt å surre og stelle her hjemme. Det begynner å ligne på jul, men vi har ennå en del viktige ting som må på plass. Regner med at vi i løpet av helgen kommer i mål med det meste. Da er Bjørn Erik hjemme i fra Kristiansund igjen, og i sammen skal vi nok klare det.

Ha en god kveld, fininger ♥

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God ettermiddag, fininger ❤

Åhhh salikatt, i dag skulle jeg ønske jeg kunne logge meg av alt som heter medier, og ikke ha noen meninger om noe verdens ting. Hadde ikke det vært greit innimellom? La verden gå sin gang, la folk mene og tro akkurat hva de vil, bare gi faen? Joda, det er vel stort sett det de fleste gjør, putter på skylappene og håper “det går over”, men det kan jo ikke jeg.

Jeg har ikke sett på makan til raseri og følelsen av å bli krenka blant enkelte. Det litt snodige i det her, er jo alt oppgulpet fra de som ikke engang sendte inn den hundre-lappen til NOAS, som vi andre i bunn og grunn synes var helt ok, siden det uansett går til en god sak. “The haters” føler seg sååå ført bak lyset pga det geniale stuntet til Mr. Joner og kompisene. De går i fistel, fordi det faktisk er mange med meg som føler at visse maktpersoner har alt for usunne verdier, samtidig som de tar for mye plass. Hmmm, jeg tror sannelig jeg skal sende inn en hundrelapp til jeg, bare for å kjenne på hvor godt det er å støtte denne gode saken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jaja, “let´s get over it”. Jeg har putta huet mitt inn i et par vepsebol nå, og får vel tåle å gå noen runder til med dette maset, men jeg kjenner virkelig på at dette kaoset er energityver til tusen. Godt Randabergjentene var spontane og ga meg en pause før i dag. Bestis ville vel egentlig at vi skulle gå oss en tur i finværet, men et realt etegildet fristet mye mer. Det å komme hjem til pakke fra mamma, var jo også virkelig et pluss, og kanskje et tegn? Nye raggsokker til store og små, ikke dumt, for jeg kjenner det er vanskelig å få i seg varmen i kveld, med så mange kalde ytringer og intense hat å forholde seg til…

Nei, nå får nett være nett, jeg er helt nødt til å logge av for å få gjort noe fornuftig her. Det er kun et par dager igjen til snuppeline har bursdag, og slike eventer krever jo litt planlegging. Jeg for henge i, før sofaen fanger meg.

Ønsker dere alle en fortsatt god kveld!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell