Ja, i dag har jeg altså vært å tatt mammografi. Jeg håpte på en snart innkalling, siden jeg vet man blir tilbudt undersøkelsen det året man fyller femti, og jammen dukket brevet opp allerede den første uka i år. Det er allikevel ikke første gang for meg. Vi har nemlig brystkreft i familien, med dødelig utgang, så jeg har tidligere også gått å fått gjort dette privat. Statistikken er nemlig klinkende klar, brystkreft rammer oss kvinner hardt og jeg håper av hele mitt hjertet det går bra for meg denne gangen også.
Det flotte med å bo i Norge, er at vi kvinner mellom 50 og 69 år automatisk får tilbudet om å ta mammografi hvert andre år. Skulle derfor noen av dere i denne alderen av en eller annen grunn ikke ha blitt innkalt, så vær grei å ta kontakt med fastlegene din asap. Fastlegen din er nemlig bindeleddet mellom deg og sykehuset, så ikke nøl et sekund om å få dette i orden. For som jeg skriver over, statistikken lyver ikke, vi er dessverre veldig utsatt.
Av 1000 undersøkte kvinner i alderen 50 til 69 år, påvises brystkreft hos hele seks stykker. Bare i 2016 døde hele 591 mennesker her til lands av sykdommen, og det er stygge tall, dere. Jeg har selv bekjente som akkurat er ferdig med cellegiften og som holder på med strålebehandlingen, og jeg unner ingen den julen de hadde nå. Usikkerheten er uutholdelig og redselen stor for fremtiden, så man må gjøre alt man kan for å ikke komme i denne situasjonen.
Så nå må jeg altså smøre meg med litt tålmodighet i en 2-4 ukers periode, vente på svar. Jeg fikk derimot beskjed om at det var normalt første gangen man ble innlemmet i denne mammografiordningen, at man gjerne måtte komme tilbake å ta nye bilder. Jeg skulle på ingen måte få fletta av den grunn…
Hele undersøkelsen, inkludert spørsmålene på forhånd tok snaue 20 minutter. Det hele kostet 245,- og var verdt hver bidige krone. Bjørn Erik var ikke helt sikker på om jeg burde poste disse bildene, men hallo, pupp er pupp, paddeflat eller ikke.
Jeg har vært ganske så tilbakeholden i det siste, i hvert fall i innleggene mine, men i blant venner og familie har diskusjonene gått høylydt. Jeg snakker selvsagt om alle sakene som rulles opp nå, hvor den ene etter den andre blir kappa hue av fordi de rett og slett har oppført seg ufyselig.
Det er “game over”, slutt på maktmisbruk og overgrep, og jeg synes det er helt innafor at enkeltsakene som dukker opp, ikke blir tatt på med silkehansker. Min kjære datter, den kommende generasjon skal få slippe å bli tråkka på. De skal slippe å bli utsatt for slike situasjoner, derfor hyller jeg #metoo kampanjen så til de grader.
Noen mener det blir drevet heksejakt på enkelte, at det har gått alt for langt, men der er jeg helt uenig. Har man først trodd man kan dra frikortet, brukt sin såkalte ledelseposisjon til å tilnærme og tilrøve seg kollegaer på en ufin måte, er det på tide å få smake sin egen medisin. Jeg leser derimot ikke side opp og side ned om elendigheten. Jeg regner med at spillet er slutt for vedkommende uansett, at konsekvensene blir ødeleggende.
For meg er det enkelt å velge side. Jeg spør meg bare selv om dette hadde vært en grei oppførsel ovenfor min Mille om noen år? NEI!
Ønsker dere alle en glad helg! Her skal “vi” fortsette å male tak…
I går dukket sinte klikkolini-Nina opp. Jeg ble altså så eitrende forbanna, og for en gang skyld tok jeg motet til meg, og sa akkurat det jeg mente. Ikke at jeg tror det hjalp. Det var i alle fall ingenting som tydet på det, men jeg håper inderlig disse to menneskene tenker seg godt om neste gang de føler for å peke fingeren utover og hetse. At de husker at alle kanskje ikke er like mottagelige for å bli snakka arrogant og nedsettende til.
Det er selvsagt utrolig kjedelig å måtte sette i gang med voksenopplæring, i plenum vel og merke også, men denne gangen klarte jeg ikke å tie stille. Når noen regelrett er stygge, og når det til syvende og sist også går utover minstejenta vår Mille, ja da er jeg ikke nådig. Disse dårlige menneskekjennerne finnes rundt oss på alle kanter, og jeg er møkka lei av å måtte forsvare visse handlinger, som i utgangspunktet bare var godt ment.
Det hele startet på turen min på vei hjem fra Gardemoen til mammaen min som bor på Grefsen. Når jeg slo på mobilen min etter endt flytur, så jeg at Mille, datteren min på 11 år hadde ringt meg flere ganger, men tenkte jeg skulle vente med å ringe tilbake til jeg hadde kontroll på når flybussen gikk. Det var ikke mer enn tiden og veien, og når jeg endelig fikk satt meg ned på bussen, så jeg at Mille hadde ringt igjen, og denne gangen prøvd å nå meg via Facetime. Jeg ble plutselig engstelig for at det hadde skjedd noe under ridetimen, og tenkte at det gjerne kunne være koselig at jeg tok kontakt tilbake via Facetime rett før hun skulle legge seg. Mille hadde så vidt rukket å si “hei”, før mannen i setet foran meg høylydt veivet i lufta med hånda og sa “legg på” og kona ved siden av uffet og akket seg, og sa akkurat det samme. Mille hadde som sagt kun klart å få frem et lite ord, på den aller minste lydstyrken, og jeg ble altså så satt ut av dette opptrinnet. Jeg klarte å forholde meg rolig en liten stund, vel i alle fall lenge nok til å få hviske “god natt”, men så dukket plutselig Bjørn Erik opp på skjermen og han ville selvsagt brummende vite hvem som ikke klarte å oppføre seg. Jeg sa jeg skulle ta det med han seinere, og fikk raskt avsluttet samtalen før også han tente på alle plugger.
Jeg telte til ti, og så fortalte jeg så rolig jeg klarte at jeg synes det var helt unødvendig å være så ufin når det eneste jeg skulle var å bruke to minutter på min datter rett før hun skulle legge seg. At deres impulsive meget ufine bidrag fra sidelinja, var helt uakseptabelt og unødvendig. Jeg fortalte også at det er utrolig slitsomt å måtte forholde seg til folk som dem, og i tillegg måtte drive voksenopplæring. At vi foreldre som har barn med spesielle behov, ofte strekker oss lengre enn normalt for å styrke og støtte barna våre. Jeg ble selvsagt bare vifta bort, det var “ingen hjemme”, så jeg unnskyldte dem med at de antagelig ikke hadde barnebarn, at de ikke var vant til å omgås barn i det hele tatt. Dette sa jeg selvsagt høyt, og fikk tilbake at “joda”, de hadde hele tre stykker, så da avsluttet jeg samtalen med et “stakkars”.
Bussen satte avgårde, og det ble ikke sagt et pip på resten av turen. Da jeg gikk av på Storo, stoppet jeg og ønsket dem en fortsatt god kveld og minte de på at det kanskje var lurt å tenke seg om neste gang de hadd tenkt å leke politi i plenum. Jeg fikk bare himling med øynene tilbake, egentlig akkurat som forventet. Til mamma sin stor lettelse kom jeg meg endelig av bussen. Stakkar, hun trodde det hadde skjedd noe underveis, og det hadde det jo for så vidt også gjort.
Til dere som tok flybussen til Røa fra Gardemoen 20:40 i går: “Vær nå grei og ro dere kraftig ned neste gang dere kommer fra “hytten” deres i Spania, slepende på tunge klirrende taxfreeposer, pottesure, fordi dere ikke har fått i dere kveldsdrinken dere har blitt så vant til de siste ukene. Det ble kanskje et ublidt møte med “the real world” en stakket stund der, men det tror jeg jammen dere hadde godt av…
Sorry folkens for å ha brusa med fjøra igjen, men jeg klarte rett og slett ikke å la være. Det oste lang vei at disse menneskene var vant til å komme med sure oppstøt, i stereo faktisk, og det passet ikke denne frøkna her en plass. Nå derimot, har jeg fått blåst ut det jeg har på hjertet, og legger episoden bak meg. Koser meg i mamma sitt selskap og nyter den lille ferien.
Når jeg vokste opp, var jeg som alle andre redd for ting. Jeg kan ikke huske eksakt hva som skremte meg, men jeg satt nå rundt middagsbordet og fikk med meg det de voksne diskuterte, og snappa nå opp litt her og der. Det var den gangen TV´n gikk i svart/hvitt, og det ikke gikk en dag uten at vi satt samla i stua hver gang nyhetene rulla. Jeg husker jeg synes det var det kjedeligste øyeblikket i døgnet. Språket var stivt, og til tider uforståelig, og stort sett gikk det i politikk, politikk og politikk.
I dag har ting forandret seg drastisk. Det går ikke en dag, uten at “vi advarer om sterke bilder” popper opp. Lista for hva “vi tåler” er til tider skyhøy, for vi har på en måte blitt vant til at verdenen har blitt grusom og at ingenting overrasker lenger. Det at jeg derimot nylig følte en stor trang til å være med på å vise min avsky, vise at jeg tar avstand for en type mennesker, hadde jeg aldri trodd at jeg skulle oppleve. Heller ikke at dette var noe jeg så som så viktig, at jentungen min på 11 år også måtte være med.
For det er ikke til å stikke under en stol at samfunnet har blitt mer kaldt og fiendtlig i kjølevannet av stor lediggang og stort fokus på flykning- og innvandringspolitikken. I steden for å vise aksept og mangfold, lener mange seg på at det må være love å være skeptisk og stille spørsmål til det ukjente. Jeg er til en viss grad enig, men er det greit når det går ut over mennesker?
Jeg var som sagt litt redd for ting når jeg var liten, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er mye mer engstelig i dag. Jeg blir redd når høyreekstremismen får vokse. Når nære venner og til og med familie ukritisk deler propaganda, uten å kildesøke opphavet. De er med på å så tvil og ser ikke lenger hvert enkeltmenneske der ute som kjemper hver dag for å overleve.
Jeg har valgt å tro. Ikke som en religiøs, men jeg velger å tro på menneske…
Nå kan dere tro det kokte i topplokket til na mor her et øyeblikk. Det gamle fotofirmaet jeg i åresvis har brukt til å bestille fotogaver av, har lagt ned, og jeg var derfor nødt til å finne meg en ny nå som bursdagsinnbydelsene til Mille skulle designes og bestilles. Det i seg selv var egentlig ikke noe hokos pokus, men ved sluttinnspurten feilet programvaren, så jeg var da nødt til å ringe kundeservice og få bekreftet at alt var ok. Alt var i skjønneste orden, men midt oppi denne samtalen, ble jeg plutselig logget av Facebook og fikk store problemer med å logge inn igjen. Feil bilde av meg dukket opp i tillegg til masse annet krøll, så varsellampene lyste over at en eller annen var i ferd med å hacke kontoen min. Sånt gir meg akutt angst, det er jo nesten som å bli “rana” når noen går så langt innafor intimsonen din, så jeg setter selvsagt hele verden (min verden=familie) for å få ordna det asap. Det gikk gudskjelov bra til slutt, men det ga meg plutselig en pekepin på hvor lite som egentlig skal til for å vippe meg av pinnen. HALLO, vi snakker om Facebook kontoen, ikke bank kontoen, hvorfor tilte så til de grader?! Må skjerpe meg, puste med magen…
Over til noe helt annet, noe langt mer viktig. Mille har bursdag om en måned, og selvsagt har dette vært den store snakkissen i en evighet allerede. Hva skal vi finne på denne gangen? Når skal vi ha det? Får jeg sånn hemmelig kake igjen? Kan alle overnatte sånn som sist? Og sist men ikke minst, hvem kan jeg be?
En skulle kanskje ikke tro at det siste spørsmålet burde vært så vanskelig, men denne gangen var det det. For Mille har som jeg har nevnt tidligere, ingen gode venninner som hun går inn og ut dørene til hver bidige dag. Hun har selvsagt Kaja i gata som alltid står støtt ved hennes siden, men uten om henne, har hun ingen 100% sikre kort å spille på. Dynamikken i klassen har stort sett vært god, men det har for lengst oppstått klikker, og Mille er ikke alltid selvskreven gjest der. Ikke misforstå, det er ingen der som er direkte ufine eller slemme mot henne, men det er heller ingen som har Mille som førstevalget på lista si heller. Det er derfor vi har satset alt på å ha hest, for da har i alle fall jentungen vår noe å rette fokuset sitt på.
De siste årene har Mille feiret dagen sin med overnattingsfest med noen flotte jenter fra klassen og likeså noen fra stallen. Relasjonene dem i mellom har derimot ikke utviklet seg. Mille klarer dessverre ikke å knekke koden på hvordan hun skaper noe nært, trygt og langvarig med noen av dem. Det er forferdelig trist, og jeg så hun begynte å famle i blinde når hun nå skulle sette seg ned å lage en liste over hvem hun stolte på, hvem som ville prioritere henne og faktisk komme. Åhhh kjære lille hjerte mitt, kjære lille ungen min, sånn skal det ikke være. Hun skal ikke trenge å bekymre seg.
Så da endte vi opp med å gjøre det vi alltid burde ha gjort. Det vi gjorde før de ble ti år, før en eller annen mamma eller pappa dessverre fant ut at antall unger burde reduserer til de ungene deres vanka med, og Mille falt utenfor og ikke fikk mer enn to invitasjoner i året. Nå bes alle i klassen, og Kaja også så klart! Ansiktet til Mille strålte av lykke når avgjørelsen var tatt. Om alle kan eller vil, er en helt annen greie, men jeg håper og tror at planen min lykkes ❤
Livet er hardt til tider, men at det skal lugge så mye for en uskyldig 11-åring, er sårt…
Nå har jeg akkurat kost meg med God Morgen Norge, hvor min flotte kommende svigerdatter Kristin akkurat har appellert til oss alle og særlig oss bloggere, at vi må slutte å dele alt mellom himmel og jord som går på misnøye av egen kropp og fiksing på den. Jeg har ikke alltid vært stuerein der, jeg har nok til tider ytra meg om en rekke ting jeg ikke er fornøyd med, men jeg tar det til meg og lover å bli mye bedre. Til mitt lille forsvar, så håper og tror jeg at dere lesere er voksne og selvstendige og at dere ikke tror at vi alle må være like for å lykkes her i livet. Jeg skal uansett bli mye flinkere til å tenke gjennom hva jeg deler.
I går ytret jeg meg igjen om en av fanesakene mine, og jeg kjenner i skrivende stund at jeg blir mektig provosert av diskusjonen som plutselig oppstod. Igjen priser jeg meg lykkelig over å ha stengt kommentarfeltet mitt, at jeg er nødt å godkjenne det som kommer inn på selve bloggen, men av og til skulle jeg ønske jeg kunne gjøre det samme med Facebook kommentarene. Jeg kan selvsagt slette de i etterkant, men det gjør jeg aldri, for jeg tenker folk får stå rakrygget for det de skriver når de står frem med både navn og bilde. Når noen derimot mener det er greit å starte en diskusjon med “at vi er en gjeng premenstruelle damer som ikke har bedre ting å gjøre på fritiden”, da kjenner jeg at jeg tilter.
Jeg trenger ikke å ta i mot usaklig dritt, ingen gjør det. Sinna menn som bruker eldgamle herseteknikker, bør ikke komme min vei. Da ber de opp til dans, og det får de. Vi kan selvsagt diskutere akkurat det jeg skriver om, men å begynne å trekke inn hetti og pletti og ikke minst trykke folk ned for å stille seg selv i et bedre lys, det faller ikke i god jord. Jeg sier som jeg har sagt før, vi kan godt være enige om å være uenige, men det betyr ikke at jeg må aksepterer eller ha takhøyde for alle folks tanker og meninger. Det er nemlig to helt forskjellige ting. Vi trenger ikke å akseptere å tåle alt som kommer vår vei. Jeg er for ytringsfrihet, men når det skader andre, så er jeg faktisk så steil og mener at noen bør få munnkurv. Av og til er fakta reine fakta, f.eks. verden har opplevd konsentrasjonsleire med utrensking av folk. Hvorfor skal noen oppviglere få lov å stå frem og demonstrere for at det ikke har skjedd?
Folk snakker hele tiden om at vi alle må ha gode verdier, ta hensyn til hverandre og ha stor toleranse, men hvor går grensen for hva man skal tåle?
Nå skal jeg komme meg i klærne og komme meg til behandling. Det frister lite å kle av seg for å bli knadd i det været her, jeg er så frossenpinn for tiden, så jeg får pakke med meg ullsokkene.
“Du ble helt vill i blikket, når du så horden av mennesker som er sterkt i mot pels nærme seg deg. Du ungjente som stod der i buss-skuret ved Breiavatnet, som plutselig ikke visste dine arme råd lenger. Jeg leste redsel og panikk da øyne våre møttes i et brøkdels av et sekund. Du ville helt klart flykte. Der og da ble du utrygg. Uten flokken din til stede, ble du liten. Den pelskragen rundt hetta di, ble plutselig veldig lite verd. Du klarte ikke lenger å holde deg rakrygget og være stolt av den, og vet du hva? Det gledet meg!”
Jeg er ganske sikker på at jenta vi møtte på vår vei i fakkeltoget på lørdag, fikk noe å tygge på da hun så oss. Det kan ikke ha vært lett der hun febrilsk rotet frem mobilen sin og henga seg til den i stedet. For innerst inne veit hun at den kragen har kostet et eller flere dyr grusomme lidelser. Lidelser hun helst ikke vil vite noe om, for det blir rett og slett for hardt å ta innover seg, for hardt å være en del av.
Jeg er fader meg så stolt av å være en del av NOAH og deres verdier. Jeg er derimot ganske så overraska over at jeg igjen var nødt til å stille i dette fakkeltoget. For tonen var god blant politikerne i fjor, og folket var i flertall, så jeg trodde faktisk denne viktige kampen var vunnet. Der tok jeg altså dessverre feil.
Vi må ruste opp til videre kamp, men det er godt å vite at vi ikke er aleine. Noe av det viktigste som har skjedd i det siste, er at ingen norske moteblader viser pels i magasinene sine lenger. Det å få de med på laget, var stort. Det handler ikke bare om at pels ikke er moderne lenger, at det fremstår som stygt og harry, det handler rett og slett om at pelsnæringen er rein tortur. Det hjelper ikke stort at næringen har fått 2 mill i støtte for å forsøke å skaffe disse stakkars dyra bedre levekår. Noen få centimeter større bur å dø i, holder ikke, for disse skapningene trenger flere kilometer med plass, og det veit både du og jeg, ikke sant?
Nå som politikerne har tatt fra de frivillige organisasjonene støtten til å fortsatt kunne drive på videre, er det viktigere enn noensinne at du og jeg er med å hjelper. For 350,- i året kan du bl.a bli NOAH medlem, så jeg håper du gjør som meg og skriver medlemsskap. Klikk deg gjerne inn her.
Jeg var oppe og hoppet (les halter) før hele husstanden, som vanlig. Det er utrolig irriterende når jeg tross alt har barnefri, for Mille har fått et par dagers forlengelse høstferie hos mamma. Jeg har allerede vært gjennom alt av sosiale medier, lest ennå et kapittel i den nye spennende Läckberg boka mi, og fått hjelp av Bjørn Erik med å ta av alt sengetøyet. Nå skal jeg sette meg ned for en stakket stund å gå igjennom ukens agenda, og noe sier meg at denne uken blir travel.
Lyspunktet i sluttet av uken er Gabrielle konserten, men i timene før det, skal jeg gå i tog å skrike ut min vrede til dagens politikere. Tenk å kutte all støtte til hele 33 frivillige nødvendige organisasjoner, blant annet vårt sårt trengte NOAH, som er der for dyrs rettigheter. To millioner gikk heller ut til å støtte den forhatte pelsnæringa, og jeg kjenner magen min vrenger seg. Så nå folkens, håper jeg dere alle viser deres misnøye og stiller opp i NOAHs Fakkeltog mot pels, som går av stabelen i en rekke byer til helgen.
Det må bli slutt på å ha dyr i bur. Det må stoppes å holde de små forsvarsløse små dyrene under tortur hele livet. At de redselsfullt ender sitt liv for simpelhet å bli harry, stygge og helt unødvendige pynteklesplagg, er helt forkastelig. Så vær så snill, møt opp i de 29 byene protest-togene går av stabelen. Støtt dyrene og vær den stemmen de ikke har, som de så sårt trenger!
Det varmer at hele 4 av 5 normenn nå står rakrygget og viser hva de står for. I tillegg er det stort å se at så mange kjente folk også støtter denne viktige saken. Jeg har akkurat scrollet meg nedover siden til Noah og “Kjendiser mot pels“, og her var det virkelig mange sterke og gode uttalelser.
Unni Lindell: “Det er en SKAM å avle opp dyr som kun lever sine liv i lidelser og ubehag for så å dø for å tilfredsstille i beste fall, ubetenksomme mennesker. Hvordan kan Norge være kjent av å bedrive organisert dyreplageri for å levere en vare som kun er et symbol på jåleri. Vi trenger ikke pels i dag! Vi fryser ikke! Å kle seg i pels fra dyr som aldri har opplevd å kjenne gress, fjell eller jord under seg bør mane frem den mørkeste samvittighet hos forbrukere, politikere og oppdrettere. Et samfunn bør alltid måles etter hvordan det evner å behandle sine dyr. La dyrene slippe å lide! Vi fryser ikke lenger!”
Mia Gundersen: “Så bra at det ble et slikt stort oppmøte i NOAHs Fakkeltog mot Pels. Jeg er enig at pelsdyroppdrett bare må legges ned. Det er ikke oss nordmenn verdig å være så inhumane. Skam over politikerne som forsvarer slik tortur av andre vesener.”
Foto: Marcel Leliënhof
Tom Sterri: “Hvordan kan et dyrs lidelse varme et menneske?”
Ane Dahl Torp: “Mange bruker som unnskyldning at pelsen de går med er gammel eller arvet. Slik bidrar de til å opprettholde en sosial aksept for dyremishandling i forfengelighetens navn. La pelsen henge.”
Folkens, jeg håper jeg ser dere i Stavanger på lørdag. Vi møtes ved bypaviljongen kl. 17:30!
Hilsen kampklar Nina, så til de grader sprell levene!
Jeg har blitt utspilt. Uten å ane noen ting, har minsten på 11 år fått snusen i noen hun så absolutt burde holdt seg langt unna…på mobilen så klart. Jeg har nylig mottatt mail fra skolen, der de anbefaler oss foreldre på det sterkeste å slette to appér, Sarahaha og Jodel. Det tok meg to tastetrykk på min aller beste venn Google, å finne ut at det allerede florerer av anmeldelser som inneholder grov mobbing og netthets mot barn i alle aldre. Husk, min datter Mille er bare 11 år, og ondskapen har allerede nådd hennes klasse, noen har vært utsatt for angrep, og dette gjør meg altså så eltrande forbanna.
Appén ble i utgangspunktet utviklet til bedrifter hvor de ansatte anonymt kunne gi sjefen sin tilbakemeldinger. I stedet ble den i løpet av få dager lastet ned av hele ti millioner mennesker og i løpet av kort tid misbrukt av mange til å hetse andre. Den kan blant annet brukes via Snapchat, Instagram, og selvsagt Facebook, og det er derfor umulig for oss foreldre å følge med. Jeg trodde jeg var ganske oppegående og kunne det her, men igjen har jeg altså blitt tatt på senga og jeg synes det er så skremmende.
Mille og jeg hadde en lang prat om dette i morges, og dette hadde tydeligvis vært emner som allerede er tatt opp på skolen og i vennegjengen. Hun hadde selv hatt appén, og var ganske så overbevisende om at hun aldri hadde brukt den til noe ondsinnet. Jeg må selvsagt stole på henne, men det som skremte meg mest var at hun egentlig ikke forstod poenget med dette. Hun dilter etter de andre, følger flokken, og gjør det hun tror er kult og i tillegg kanskje øyner litt popularitet. Med disse appéne kan man altså anonymt sende meldinger til folk som ofte er registrert med fullt navn og bilde. Det er visst også mulig å anonymt kommentere på disse meldingene, og det kan gis pluss- og minuspoeng.
Nok en gang et medium som gir folk “falske” indikasjoner på om de er bra nok eller ikke. En plattform som enkelt byr opp til nettmobbing, rein skjær misbruk. Hvor unge er egentlig barn i dag når de får mobil? Jeg veit de er helt nede i 6 års alderen, og de tar jo pinamegdø og lærer seg dette mye raskere enn oss “oldinger”. Har vi foreldre kontroll? Neppe, så vi er nødt å hjelpe og advare hverandre.
Jeg har nok til tider alltid gjort meg en smule upopulær blant vennegjengen til de tre barna mine, rett og slett fordi jeg stikker nesa mi borti det meste. Når det er sagt, har jeg aldri hatt noe behov for å være bestis hverken med ungene mine eller vennene deres. Det er mye god omsorg i et “nei” (som min kjære venninne Vibecke alltid sier), og jeg ser nå som de to eldste har blitt voksne og flyttet ut, at vi har fått gode varme relasjoner til hverandre, selv om de til tider synes jeg har vært altfor streng…
Dette er et alvorlig rop om hjelp fra en forelder til en annen. Vær så snill og sjekk mobilen til ungen din…i dag.
Klemmer sendes i fleng fra hu noe bekymra Nina-mor ❤
I dag våknet jeg opp til utallige brannbomber i bloggverdenen. Jeg pleier som regel ikke (joda jeg har vært skikkelig sinna et par ganger) å henge meg opp i hva andre bloggere bruker av skitne triks for å få flere lesere, så jeg styrte unna gårsdagens overskrifter i alle sosiale medier om at en av de hotteste igjen sier hun skal slutte. Det har hun gjort utallige ganger før, fordi hun føler seg angrepet og lei, så jeg tenkte ikke stort over det. Da jeg derimot så kveldens episode av “Bloggerne”, forstod jeg raskt valget hennes. Vedkommende er regelrett slem mot andre, uttaler seg kvast, et skikkelig slag langt under beltestedet i et desperat forsøk på å heve seg selv. Det har hun nok i ettertid forstått var meget uklokt. Det å våkne opp i dag å fiske etter medlidenhet, vet hun er nytteløst. Jeg må innrømme at jeg synes litt synd på henne, men hun er ikke 14 år og uskyldig lenger, men en voksen dame som burde visst bedre. Det er alt jeg har å si om saken, Amen!
For å feire at det er helg, ikledde jeg meg alle duppedittene i regnbuefargene som akkurat kom i posten. Jeg fikk skikkelig kick av å gå i pride her i Stavanger nylig, og tenkte jeg skulle forberede meg til neste års tog allerede. Flagg, briller, øredobber, strømper, pins, og armbånd er nå i boks, I´m prepared for lot of love ❤
Denne helgen her har vi hestefri og vi har ingen planer på agendaen. Vel, de tomme klesskapene og alle klærne som ligger i hauger på gulvet skriker fortsatt på meg, men jeg er ikke helt klar for å ta tak i det riktig ennå. Mitt hus, mitt rot, who cares?
Nei, da tar vi helg, eller hva sier dere? Mille er forresten hjemme fra skolen i dag også, planleggingsdag, og jeg lurer rett og slett på om jeg skal be henne høste inn alle eplene sine. Vi har som sagt et lite tre i hagen og etter fire år bugner det av deilige røde epler. Jeg er derimot veldig usikker på hvordan jeg best lagrer dem uten at de råtner. Har dere noen gode tips?
