Uff, da har det altså skjedd i nærmiljøet vårt også. Den lokala matvarebutikken har installert tre selvbetjeningskasser, og dermed fjernet alle de andre med hyggelige ansatte i,vel, unntatt en. Personlig så kommer jeg aldri til å bruke disse selvbetjente kassene, for ikke pokker om jeg skal være med på å bidra til at folk mister arbeidsplassen sin.
Det er ene og alene en eneste grunn for at butikkeieren velger dette, og det er selvsagt for å kutte ned på lønnsutgiftene. Jeg kjøper ikke at dette systemet er med på gi meg en mye bedre service. Noen mener dette er mer effektivt, at handelen gjøres unna mye raskere, men hallo dere, så dårlig tid har vi da ikke?
Det er et sabla jag, en priskrig mellom butikkene hver bidige dag, og folk flest trekkes mot det ene supertilbudet etter det andre. Når tilbudene har nådd maxgrensen, er det kun en ting igjen å gjøre, og det er å bemanne ned, kutte ned på de ansatte. Skal vi virkelig la de gjøre det?
Jeg kommer altså konsekvent til å gå til de vanlig betjente kassene. De ansatte som sitter der skal nemlig fortsatt føle at jeg setter stor pris på servicen de gir meg og at jeg med dem synes det er viktig at de fortsatt får beholde jobbene sine. Det er tross alt mye triveligere også. Kanskje noe å tenkte på?
Jeg må innrømme noe, jeg har vært en skikkelig sluntrepave, gått i mot alt det jeg har sagt tidligere, nemlig at jeg alltid skal prioritere tennene mine. Det starta i fjor med at jeg knakk den innerste jekselen. Det var altså et så stort sjokk for meg, der jeg okke som, forsøkte alt jeg kunne å ta knekken på et Polo sukkertøy som rett og slett ikke lot seg knekke. Selvfølgelig fordi det ikke var et sukkertøy jeg forsøkte å gafle i meg, men selve den knekte tanna mi som ikke lot seg spise. Jeg ble altså så stressa der og da, men venninnene mine trøsta meg med at det tross alt bare var en tann langt inne i gapet ingen la merke til.
Bjørn Erik klikka selvfølgelig, for han så tusenlappene formelig suse avgårde på nullkommaniks. Jeg derimot lata som jeg ikke brydde meg, og klarte på en måte å overføre den følelsen til han også. Det dummeste oppi det hele, var jo selvsagt at jeg ikke gikk til tannlegen. Heller ikke når jeg fikk den årlige kontrollen til sjekk og fjerning av tannstein. Jeg gikk altså vekk fra alle mine prinsipper om å ta tennene mine på alvor, og jeg må innrømme at det gnagde noe inni hampen på samvittigheten min.
Så skjedde det altså igjen. For ikke lenge siden kjøpte jeg inn et lass med Polo sukkertøy, og de som kjenner meg, veit at jeg ikke lar meg stoppe når jeg først har begynt. De skal jo egentlig suges på, men det gjør selvsagt ikke den dama her. Knase, knase, knase…UPS, der knakk det ei tann igjen! Fasikken heller, dette lovte ikke godt, for dette var en av de fine hjørnetennene mine. Bjørn Erik ble skikkelig forbanna:”Er det de jæ… sukkertøya igjen?!” Me:”Nope, jeg lover, det skjedde bare sånn plutselig”. LØGN!
Det var ingen vei utenom, alle sparepengene fremover, ble nå øremerka “fjolse Nina som aldri lærer”, og etterhvert bar det rett i tannlegestolen med meg. Min kjære gode gamle tannlege lo selvsagt av hele historien, og var enig med husbonden om at nå var Polo-eventyret var over for denne gang. Begge tennene ble fiksa, og han kjørte på med en skikkelig tannsteinsrens også. I tillegg tegna Bjørn Erik tannhelseforsikring på meg gjennom LO Favør medlemskapet mitt. Det gir meg derimot ikke fritt spillerom for å tygge mer av disse sabla gode sukkertøya, men det er nå allikevel en forsikring hvis uhellet plutselig skulle oppstå igjen.
Aldri mer Polo – I promise!
Fortsatt happy Sunday dere! Jeg skal tusle ned på brygga her og ta i mot litt besøk. Jeg har et par gode venninner som bor på andre siden av Rennfast-tunnelen, og det er faktisk raskere for dem å ta båten bortom her en å bile hele veien rundt.
Jeg vil ikke mase for mye med denne blogg avstemmingen, men det fine er jo at det kun går an å stemme meg frem en gang. Så please trykk deg inn på banneret under her og bla nedover til du finner hu Nina Sprell Levende 🌻
Nina Sprell Levende, min lille baby og overlevelsessyssel i tykt og tynt er nominert i sin aller første blog award. At kategorien er “årets mammablogger 2018” varmer stort, for det er de historiene det stort sett er kjekkest å dele med dere. Til tider gir det meg store utfordringer også, for som mamma må man selvsagt være skånsom mot sine kjære, men jeg mener nå jeg har funnet en middelvei med en stor porsjon ærlighet og ikke minst en dæsj humor.
Sparpedia har altså plukket ut lille meg, med ordene: “Vi har lest bloggen din, og synes den er både velskrevet og spennende! Det kan være vanskelig å finne tema som engasjerer leserne, men din blogg kan kunsten å fange oppmerksomheten.” Jeg bøyer meg i støvet, dette er selvsagt stor stas, og moro til tusen. Så da er det jo bare å spørre om dere vil være med å stemme meg fram, se gjerne her. Bla nedover til du finner meg, Nina Sprell Levende. På bildet av meg har jeg både katten Mia og yorken Pippi på armen 🌻
Åhhh, for en dag! Jeg har grua meg til dette i en evighet nå, men nå er det over, og jeg kan puste lettet ut. Det er veldig typisk meg å velge å dele ubehagelige ting når jeg har fått kontroll på det, og ikke står midt oppi noe som bekymrer meg og tar i fra meg nattesøvnen. By the way, dette er IKKE lesestoff for familie eller nære venner. Dette er nemlig meget intimt, som jeg rett og slett ikke orker å diskutere i etterkant. La meg nå få trekke pusten godt inn og ut her et par ganger, og begynne helt fra begynnelsen.
Mange fikk sikkert med seg at det åpnet seg en mulighet for Bjørn Erik og meg å ta oss en lang herlig ferie i Spania i sommer, uten Mille, altså uten barn. Noen nydelig dager lå foran oss. Rikelig med sol, mat og deilige drinker, og sist men ikke minst mye s…. Herregud, så barnslig jeg er, men jeg klarer altså ikke å skrive ned ordet en gang. Uansett dere, vi var mye intime, absolutt mer enn det vi pleier, og jeg nøyt hver bidige dag.
Ut i andre uke oppstod det derimot et problem. Under en av disse intime aktene våre, oppdaget jeg nemlig en gedigen kul der nede. Dobbelt klinkekule på skjedeveggen, vond som bare det. Bjørn Erik har i etterkant fortalt meg at jeg ble helt kritt hvit i ansiktet, rullgardina gikk med andre ord ned, og jeg trodde min siste time var kommet. Jeg kødder ikke dere, jeg tenkte med en gang at sånne kuler skal man så absolutt ikke ha “der nede”, dette var på ingen måte greit, så jeg gikk faktisk rett i kjelleren.
Fine Bjørn Erik derimot, fant frem beste vennen sin “Goggle”, og begynte å stille diagnoser. Kuler der nede, betente kuler, syster, osv. Jeg lå lamslått ved siden av, og “butikken” var selvsagt helt stengt på ubestemt tid. Så ropte min kjære sidemann ut:”Bartholonitt, du har pådratt deg en betent kjertel på skjedeveggen, helt normalt jenta mi! Detta fikser vi, dette er null problem!”
Bjørn Erik trodde vel der og da at “butikken” skulle åpne igjen, at jeg kjøpte diagnosen, men nope. Jeg slapp størsteparten av bekymringa, men det kom ikke på tale å fortsette som før. For hvis jeg nå hadde en slik betent kjertel, som på det verste kunne bli like stor som en tennisball, var moroa rett og slett over for denne gang, i hvert fall for en god stund fremover.
Det første jeg gjorde når jeg kom hjem, var selvsagt å bestille time hos fastlegen min. Hun var ganske sikkert på at det var en Barholinitt hun også, og beroliga meg med at jeg var uansett var nokså heldig over at den ikke var større. Hun hadde nemlig opplevd kvinner som omtrent ikke kunne gå pga av dette, så ja, jeg må vel innrømme at jeg følte meg ganske så letta. Jeg måtte derimot sendes videre til spesialist, for når man har passert femti, er prosedyren at alle kuler skal sjekkes grundigere og gudskjelov for det.
Så i dag har jeg altså vært hos gynekologen min. En hel måned etter at jeg oppdaget makkverket for aller første gang. Jeg lå som en skadet fugleunge med brukne vinger i den stolen etter få minutter. Akka og uffa meg, for det var søren meg så ubehagelig og forferdelig vondt. Jeg skreik faktisk et par ganger der også, men da så legen forundret opp på meg. For en betent kjertel skal ikke gjøre så vondt, så hun slo fort bort diagnosen min kjære mann og legen hadde kommet frem til. “Vil du at jeg skal snitte den opp?”, spurte hun plutselig, og jeg holdt faktisk på å svime av. “IKKE uten bedøvelse!”, kom det derfor fra meg.
Bedøvelse fikk jeg, til nok en runde høylytte skrik, og snitta opp ble jeg. SPLÆSJ, sa det plutselig, da blodet traff gulvet. Djiiiisus, så ubehagelig, og gynekologen ble nokså overraska hun også. Hun hadde nemlig trodd det først var talg (ÆSJ) som ville komme ut, men det var altså gammelt blod. Jeg hadde rett og slett fått meg en blodansamling, som en slags sprengt blodåre “der inne”, og da dere, var det visstnok ikke så rart at det var litt betent og lagde bøll, for slikt var visstnok ganske så vondt, HA!
Phuuu, nå er det altså over, vel, i alle fall for denne gang. For min kjære lege sa jeg bare måtte stålsette meg for hva “alderen” bar med seg av trøbbel for kvinnekroppen og ofte underlivet. Jeg er uansett kjempe happy over at dette egentlig bare var en liten filleting som kunne ordnes. Vel, liten og liten fru Blom, det skapte nå allikevel en del bekymringer og ikke minst ubehageligheter, men nå kan jeg i alle fall erklære “butikken” for åpen igjen….
I dag starter det en enorm viktig kampanje her i distriktet vårt “Hele Rogaland rydder” og alt som kan rusle og går deltar, vel de bør i alle fall det. Vi har nemlig alle stor glede av vår vakre langstrakte kystlinje, og da synes jeg virkelig at hele folket bør stille opp. For vi har vel alle med avsky og ikke minst redsel fått med oss på nyhetene i det siste at det bugner av søppel i det store “matfatet” vårt. Skremselsbilder av dyr fanget i havet med magene fulle av plast har hyppig blitt vist, og det i seg selv er vel nok til at folk bør våkne opp.
Planen var egentlig å delta på det organiserte arrangementet rundt dette fine initiativet, men tiden ble litt knapp i dag, så da ruslet jeg liksågodt ned til den lille steinstranda vi har her. Ved første øyekast så den nokså ren og pen ut, men det var på ingen måte vanskelig å fylle en stor pose med all mulig dritt som ikke hørte hjemme der. Bittesmå plastbiter, taurester, nylontråd, kjærlighet pinner, glasskår, plastkorker og et hav av isopor var å finne på hver bidige meter ved nærmere øyesyn.
Vi er alle glade i kystlinjen og naturen vår, og selv om du og jeg kanskje ikke er de verste forsøplerne, bidrar vi nok til svineriet vi også uten å tenke over det. Hvem har ikke opplevd at kråkene i nabolaget har forsynt seg av søppeldunkene og og i løpet av natten spredd det utover? Hvem har ikke mistet søppel ut av lomma uten å vite? Spytta ut en tyggis fra bilvinduet? Alt dette kan selvsagt tas med av vinden og etterhvert kan det dessverre havne i havet. Joda, vi har nok alle gjort vårt på en eller annen måte, så da er det vel på tide å gi litt tilbake. Vær så snill, bli med å plukk søppel. Å rydde den lille strandlinjen her tok 1,5 time, og var rett og slett bare kjekt. Har du ikke strand i nærheten, så har du helt sikkert et vann, en tursti eller hva med å bare ta grep rett utenfor døra di?
Jeg skjønner godt hvorfor dyrelivet i havet gjerne forsøker seg på en jafs av det her…
Ved nærmere øyesyn ser man faktisk at det er isopor overalt.
Jippi, det er faktisk organisert rydding her på øya vår også!
Dagens “fangst” etter kun 1,5 time, helt full pose.
Der kom snuppeline hjem, og gikk rett opp for å gjøre seg klar til stallen. Hun skal som sagt delta på sprangstevne i helgen, og det er mye som skal forberedes.
Håper dere alle har hatt en fin dag så langt, klem Nina
Ja til solidaritet og raushet, inkludering og rettferdighet!
I dagens Norge der vi styres av de blåbrune, er det viktigere enn noensinne å delta og støtte opp under arbeidernes kampdag, nemlig 1 mai. Dette er ingen fridag eller hviledag, dette er dagen vi må stille opp og tydelig vise hvilket lag vi spiller på. Vise at vi fortsatt er villig til å kjempe for at velferden skal bestå, og at den skal gagne et samla folk.
Vi trenger så absolutt en forandring, en politikk for de mange og ikke for de få, og er det noe vi så absolutt må skrike opp for nå, så er det regjeringens gjentatte herjinger og angrep på arbeidsmiljøloven. Vi må verne om vår velferd som er bygd opp over lang tid i felleskap og kamp, vi må sørge for at at den vedvarer og ikke brått blir revet bort fra oss.
Dagens regjering godtar og satser på “Bemanningsbyråene” og løsarbeidersamfunnet. Arbeiderne trenger ikke dette. De fortjener heller tillit og faste ansettelser i hundre prosent stillinger, ikke kutt og dårlige betingelser. Flere og flere blir misbrukt, særlig de unge, og det må bli slutt på dette, bli slutt på å behandle folk som en vare som brukes og kastes.
Det er ny rekord i antall milliardærer i landet vårt nå, ulikhetene mellom folket øker. Det er også ny rekord blant barn som lever under fattigdomsgrensa. Tenk, over 100 000 barn lever i en husstand som regnes som fattig i Norge. Politikken som føres i dag, gjør det ikke særlig sannsynlig at den trenden skal snu heller, og dessverre så er det over tre år til vi får muligheten til å gjøre noe med det.
Når jeg ser på nyhetene i dag at folk intervjues og blir spurt om de vet hvorfor vi feirer 1. mai, og noen rister på skuldrene og ikke bryr seg, kjenner jeg motløsheten sige innover meg. Er det mulig?! Da var det godt å se i toget i dag at det fortsatt finnes mye bra folk der ute som aldri kommer til å slutte å kjempe for alle arbeiderne sine rettigheter. Det er snodig at alle ikke ser verdien av denne viktige markeringen i dag, at alle de som stiller opp og har en stemme også bidrar til å hjelpe de som egentlig ikke fortjener det.
I Norge er dagens velferd og goder vært en fanesak for den tidligere generasjoner med fagforeningsfolk og politikerne på venstresiden. De har kjempet for oss alle og vi høster alle rikelig av disse godene. Om du er medlem i en fagforening eller ei, så har du maks 40 timers uke, du har gjerne fri i helgene og krav på ferie, du har rett på permisjon fra jobben når ungene er syke osv, listen er lang. Hvis noen tror dette har kommet rekende på ei fjøl av seg sjøl, eller tror arbeidsgivere eller politikere på høyresiden har gitt dette i gave, så må dere tro om igjen. Dette har noen kjempet for, med nebb og klør, og vi må ikke glemme fra hvilken kant de kommer fra 🌹
Jeg lar meg nok dessverre ofte provosere. Det jeg derimot har lært meg med åra, er å ikke gå ut i full “krig” på diverse innlegg. Jeg forsøker heller å være kort og konsis med meningene mine en gang, og så trekker jeg meg ut, ferdig med det. Jeg trenger ikke å spy ut argumentene mine på ørten forskjellige måter, og har heller ikke behovet lenger for å ha siste ordet. Det var til tider forferdelig slitsomt å debattere til krampa tok meg, særlig når grensene mellom seriøst snakk og personlig angrepet, stadig ble mindre og mindre.
Det er derimot en rekke tanker som stadig dukker opp, og som jeg gjerne skulle ha diskutert oftere, men det koster rett og slett for mye. Det å bruke energi på ting man ikke får gjort noe med, er bare tull, sier en kjær venninne av meg, men det må da være lov å lufte dem litt her, eller hva sier dere?
At jeg turde og hadde baller nok til å oute, altså avsløre og offentliggjøre horrible personopplysninger om enkelte som folk burde holde seg langt unna. Jeg veit blant annet om grusomme “menn” som banker livskiten ut av damene sine, men som allikevel blir sett på som “den reale karen med glimtet i øyet”. Tenk om potensielle kommende kjærester hadde fått vite sannheten om denne mørke hemmeligheten. Blitt advart om hvilke syke gutter de er på ferd med å etablere seg med, at bak den sjarmerende fasaden befinner det seg en ofte eiesyk og nedlatende drittsekk.
At de samme engasjerte dyrevern entusiastene var like engasjerte i menneskets ve og vel. Jeg ser ofte at de som skriker høyeste om dårlige hushold av katter, gjerne er de største debattantene i diskusjonene rundt flyktningene, og det skremmer meg. Hvordan kan et hjerte banke så stort for en hjemløs katt, når det finnes flere hundretusen hjemløse mennesker. Selvsagt skal vi hjelpe katten, men det burde vært en selvfølge å strekke ut ei hånd for de stakkars menneskene også.
At flere var mer åpne for hva livet har å by på. Ikke tro at man kan og vet alt, ingen gjør det. Tål at andre stiller spørsmål med valgene som tas, eller ikke tas for den saks skyld, uten at “bedreviteren” dukker opp og forsvarsmekanismen settes på for fullt. Det kan være lurt å skifte retning og spor til tider. “Som man reder, ligger man” er det noe som heter, og ja, jeg er redd det ofte stemmer.
At folk sluttet å true med vennskapsbrudd og slenger ut “folk får ta meg som jeg er” kortet i hytt og pine. Hvis du stadig kommer i konflikt eller blir misforstått, ja da er det kanskje på tide å forsøke å se seg sjøl med andres øyne. Pek innover i stedet for utover, og forsøk å bryt den onde sirkelen. Det er da aldri for seint å forandre seg litt for å skape mer balanse i hverdagen. Man mister ikke selvrespekten av å være ydmyk. Får man seg en smell etter å ha vært litt naiv, ja så overlever man det også.
Jaja, så fikk jeg blåst ut litt, og godt var det, men nå tar vi helg, dere!
Bjørn Erik kommer endelig hjem etter å ha vært bortreist hele uka, og tenk vi har hestefri i dag. Mille skal snart henge med en klassevenninne og jeg skal fortsette med prosjektet “rydde bad”. Fikk litt nok her for leden, men nå har jeg nye løsninger til evinnelige kaoset.
Helgen ble jo ikke akkurat som planlagt, men nå håper jeg ting går seg til og at de tunge tankene Mille går og bærer på minsker etterhvert. Det gikk forferdelig hardt inn på både henne og mange av de andre jentene i stallen, at det plutselig var en hest mindre i stallen, men jeg synes Helle som driver Leikvoll taklet og løste den tragiske hendelsen veldig bra.
Hesten Edel døde altså av tarmslyng natt til søndag, og det finnes ingen oppskrift på hvordan man skånsomt forteller dette videre til barna. De fleste hadde fått med seg at hesten var forferdelig syk, noe de på en måte har blitt vant til siden det har hendt med et par andre hester også, men at det skulle ende så trist, var de ikke forberedt på. Helle og eieren hadde selvsagt gitt beskjed til oss voksne, og vi bragte det grusomme budskapet videre, men når en dagen etter kommer i stallen og ser hesten ligge der, da blir det plutselig ramme alvor, reelt og forferdelig vondt.
For det skal dere vite, den døde hesten blir ikke umiddelbart fraktet bort. Her i distriktet, og sikkert rundt om i resten av landet vårt, blir de hentet i felleskap med andre som også trenger det, og det kan faktisk gå en del dager før det skjer. Så da ligger den der, under pledd og dekken så klart, og det er søren meg tøft dere. Glade småjenter kom hinkende, løpende med latteren på lur, men stoppet brått opp da realitet gikk opp for dem. For en stakket stund hadde de glemt hva som var blitt fortalt dem på morrakvisten, men synet av den store bylten rett foran dem, fikk verden til å rase sammen…igjen.
Helle visste råd. Hun spurte selvsagt eieren om lov først, så i sammen med jentene gikk de bort til hesten og tok av pleddet som lå over hodet. Øynene var lukket, og det så nesten ut som om han smilte litt der han lå så fredelig og så ut som om han sov. Det skumle forsvant ved synet av han, og det var nok mange som synes det var godt å ta et slags farvel, på denne måten. Helle fikk nøye fortalt hva som hadde skjedd, og også hva veterinæren måtte gjør når livet ikke lenger kunne reddes.
Mille ringte meg etterpå, mye lysere i stemmen enn når vi forlot henne et par timer før. “Nå har jeg snakket med Edel i en og en halv time, og det går altså helt fint med meg, mamma”. Jeg forstod ikke helt hva hun mente der og da, for som hun ofte pleier når hun er opptatt med noe, la hun på. Jeg ble fortalt seinere hva som hadde skjedd, og jeg er helt enig med Helle at det var riktig og ikke minst viktig å la ungene få ta del i sannheten rundt Edel sin bortgang. Det er selvsagt som jeg nevnte i går, hard og brutalt, men allikevel en påminnelse om hva som dessverre kan skje når vi har dyr og påtar oss ansvaret for dem. Jeg tror fortsatt ærligheten varer lengst, at viten og lærdommen de høstet denne helgen får de lettere gjennom sorgprosessen. Det er i alle fall lov å håpe ❤
Nå burde jeg egentlig ha begynte å pakke, for på onsdag drar vi til Østlandet. Mille er derimot ikke helt i form, sikkert fordi hun sovna seint i går. Hun kom luskende inn klokka ti til meg som allerede hadde lagt meg, for hun trengte en hånd å holde i for å få sove, men jeg tror det ble en urolig natt på henne. Skolen ringte nå, for hun klager på vondt i magen, og i tillegg har hun altså klart å klemme en finger gul og blå. Så nå må jeg finne på noe lurt, møte henne i døra med noe oppmuntrende, så timene i stallene etterpå ikke blir så tunge.
Klemmer fra meg og ønske om en finfin uke sendes dere, Nina
Hele flokken har fri i dag, sola skinner og det er til og med snooooopedag, yeah…blæææ. Jeg har akkurat vært skikkelig klikkolini. Det er lenge siden sist, men nå rant det plutselig over for meg.
Morgentimene startet egentlig veldig bra, med spørsmål om kos på ryggen og en skikkelig blidfis av en Mille-mor som hoppene glad tok med seg lommepengene sine og panteflaskene opp i butikken for å kjøpe lørdagsgodt. Etterhvert stod Bjørn Erik også opp, mens jeg valgte å ligge å lese mens jeg ventet på at badet skulle bli ledig. Med andre ord, en bedere start på dagen kan man jo egentlig ikke ønske seg.
Mille var raskt hjemme igjen og i det Bjørn Erik var ferdig med morgenstellet sitt, ba jeg begge to om gå inn på vaskerommet å ta ned det reine tøyet som var deres og legge det på plass i skapene. Jeg møtte ingen sure miner, det er tross alt ikke mye å be om, men rett etter det begynte all balubaen.
Det var på tide for meg å stå opp, og det første som møtte meg var et iskaldt bad (med lyste på så klart), fordi noen hadde glemt å lukke døra som vanlig. Jaja, satte meg ned for å tisse på do som ikke var trekt ned, og personen foran meg (nevner ikke navn), hadde klarte å tisse opp langs kanten av do-ringen, så låra mine var kliss våte etterpå. Jeg gikk ganske så sur i dusjen, etter å ha vaska do-ringen så klart, og da jeg hadde kledd meg, begynte jeg å samle opp tøy (ikke mitt) fra badet, soverommet og Mille sitt rom, så jeg kunne få satt i gang en vaskemaskin. Da oppdaget jeg at Mille, som hadde gått ned for å spise frokost, hadde slengt alle de nyvaska klærne på gulvet, sluppet ut fuglene og latt døra stå på vid gap med “killer-katten” Mia like i nærhet. I tillegg hadde hverken Bjørn Erik eller Mille tatt ned trusene eller sokkene sine fra den runde dingsen jeg henger alt opp på, og en av dem hadde faktisk latt alle klesklypene stå igjen på klessnora når de hentet ned alt det andre. Da dere, var det nok, da klikka jeg fullstendig og skreik FAMILEMØTE NÅ!
Bla, bla, bla, bla, de fikk selvsagt så øra flagra, hele historien om mitt noe ublide start på dagen, fulgt opp av: Hvorfor kan dere ikke dra ned doen etter dere? Hvorfor kan dere ikke lukke døra inn til badet så andre også kan få oppleve en deilig varm start på dagen? Hvordan går det an å tisse opp etter do-ringen? Hvorfor slenges det nyvaska tøy på gulvet, i steden for at det blir lagt rett inn i skapene? Hvorfor har dere ikke tatt undertøyet deres med også? Hvorfor lar dere klesklypene stå igjen på snora? Og hvorfor står det en katt og slikker seg rundt munnen inne på rommet til Mille og bare venter på dagens neste crispy undulatmåltid?!
Djiiisus! Tro det eller ei, det kom faktisk mye mer enn det også, dette var bare en brøkdel av oppgulpet mitt. For i to dager nå har jeg stått på og vaska etter oppussinga, og det er helt innafor, men det er en ting som er ene og alene Bjørn Erik sin jobb, og det er badet oppe. Det har ikke blitt tatt på en evighet, kun en sjapp vask i doen og støvsuging, men alle kan se med det blotte øyet at det trengs en real skrubb. Jeg har hinta innpå mang en gang at det må gjøres, men neida, det har visstnok ikke vært så viktig. Vel, ikke før nå…
For i skrivende stund hører jeg glad småputtel og sang i fra rommet til Mille. Det tok henne fem minutter å få alt på stell, hun hadde til og med lagt på sengeteppe på senga si, noe jeg egentlig ikke synes hun trenger å gjøre annet enn når hun har besøk og folk vil ligge i den. Han far høres også veldig opptatt ut. Badet kommer nok til å skinne i dagevis nå og jammen tror jeg ikke han har tatt vaskerommet også.
Den høye pulsen har sunket for lengst, og jeg har selvsagt litt dårlig samvittighet over å ha brølt sånn, men jeg ble plutselig så lei. Lei av å ikke ikke føle meg verdsatt nok, fordi jeg hele tiden forsøker å få hjulene til å gå rundt her hjemme. Jeg og helt sikkert en haung av andre mødre, trenger litt hjelp innimellom slaga, og det er søren meg ikke mye som skal til for å gjøre meg glad. Forsøk f.eks. å lukk igjen baderomsdøra for en gangs skyld, så jeg også kan få begynne dagen min godt og varmt. Da kan jeg love dere en mye blidere mamma…og kone ❤
Det blir en knakende fin lørdag det her, det lover jeg. Håper bare det blir lenge til neste utblåsning, for den kommer, garantert.
Helgen var helt herlig, med kun et par turer med Pippi, og som jeg har nevnt tidligere småputling her hjemme. Gårsdagen derimot, kan gå rett i glemmeboka. Jeg hadde et viktig møte med legen min, som Bjørn Erik skulle være med på, men hadde helt glemt at Mille også hadde reguleringstime i byen med kun en halvtimes mellomrom.
Det løste seg enkelt ved at Bjørn Erik dro med Mille, for så å haste tilbake til meg, men oppi det hele klarte jeg å rote det til igjen. For som de fleste vet, er jeg noe i overkant opptatt av å komme til avtalt tid. Det gjorde jeg, stressa og kava meg opp med alt for stive ledd som ikke var på lag, og dukka opp hos legen…en halv time før tiden. Ærre mulig?!
Jeg hadde nok programmert meg inn på timen til Mille, og det i seg selv er jo ikke så ille, men jeg hadde i farta glemt å ta medisinen min, og da ble ventetiden plutselig alt for lang. Det er ganske urovekkende at jeg har kommet dit hen at jeg har blitt så dårlig og så avhengig. Så lenge jeg kan legge meg nedpå her hjemme, går det bra uten, men med en gang jeg blir sittende i samme stiling over tid, går det galt.
Legen var litt forsinka, noe som gjorde at Bjørn Erik rakk timen min, og det var godt. Nå må dere ikke misforstå, legen min er helt fantastisk, men jeg har begynt å glemme all verdens ting, og føler det derfor tryggest å være to. Jeg har det med å henge meg opp, får ikke helt frem det jeg vil, men da trår altså han fine hunken min til og avslutter setningen som om jeg skulle sagt den selv.
Det var en del viktige avgjørelser som ble tatt i går, noe som vil påvirke meg for alltid. Prosessen har vært lang og krevende, så det skal bli godt med en avslutning. Det som derimot ikke var særlig bra, var kolesterolet mitt. Det har skutt til værs igjen, ganske overraskende egentlig, siden jeg er så flink med hva jeg døtter i meg. Urovekkende, så nå blir det hyppige besøk til legen igjen. Jeg kan i utgangspunktet ikke begynne på kolesterolmedisinene, for de har bivirkninger som går rett på leddene, så jeg må få ordna det selv.
Det ble altså ingen god start på uka, men takket være hund og hest kom jeg meg i alle fall ut. På tur med Pippi og et besøk i stallen, feies de negative vibbene bort med en gang. Kroppen blir nøysommelig tatt i bruk, og jeg føler meg nyttig. Hva skulle jeg gjort uten disse fantastiske dyra?
Der kom minstemannen hjem fra skolen, og jeg tenkte vi skulle lage oss noe suppe før vi drar i stallen. Tirsdag er sprangtime, så hun er i strålende humør…og det smitter ❤
